Gammeldans i hip skrud

«Å herregud. Når dere står sånn er hennes venstrearm den høyre. Og denne armen er din venstrearm.» Medeleven peker og forklarer, men paret ser fremdeles forvirret ut. Det er noe med armene som ligger på feil skulder, og høyrefot skal vel frem, eller kanskje bak. TEKST: Sjur Hevrøy sjur.hervoy@student.uib.no FOTO: Anders valde

 

Har du sett de lille snuttene som kommer før og etter reklamepauser på TV-2? I den ene av dem ser du noen heiende bunadskledde ungdommer, som står foran peisen i en gammel tømmerkoie. En dansende gutt hopper opp og spenner hatten av en pinne, og avdekker slik TV-2 symbolet. Sparkeren heter Magne Kleiveland, 21 år gammel, og student på Mat.Nat. Seks uker i høst har han reist rundt i Hardanger og lært ungdomsskole-elever å danse gammeldans.
– Litt av vitsen med dette prosjektet, et at elevene skal se at det er vanlige folk som driver med dette. Når foreldregenerasjonen lærer vekk skaper det en avstand. Derfor bruker vi for eksempel ikke bunad. Det ville også skape avstand.
Magne forteller at han i fjor gikk folkehøyskole på Voss, og at han der ble kjent med noen fylkesmusikere. Han ble så anbefalt på grunn av sine pedagogiske evner.
– For at timen skal være vellykket, må elevene gå klappende, syngende og leende ut. De må ha hatt en kjekk opplevelse. Det impliserer læring, for du må få det til for å ha det gøy.

Etter noen småkvalme mil på smale Hardangerveier, kommer vi endelig fram til Kinsarvik ungdomskole. I skolegården er det friminutt, og praten handler om festing. Prøver. Gutter og jenter. Altså det samme som vi studenter snakker om når vi tar pauser på lesesalen.
Om noen minutter skal en åttendeklasse, og to niendeklasser ha dansing. Det står nemlig i læreplanen. Fylkesmusikerne har leid inn et team av ungdommer til å undervise, mens dem selv spiller.
Gymsalen fylles opp med ungdommer. Noen sleper føttene over gulvet, andre stiller seg raskt inntil veggen. Magne, og de to fylkesmusikerne klunker litt på felene. Etterhvert blir stemmingen rytmisk. De tre felene spiller plutselig til hverandre. Magne beskrev det senere som «å fade inn». I salen vet man ikke helt hva som skjer, er man begynt eller? Når de andre instruktørene begynner å danse en runddans (slengpolka), blir det stille i salen. Kveding får guttene til å fnise. Jentene er for høflige.
– Først skal vi danse litt, slik at dere får se hva det er vi driver med. Etterpå skal dere få være med. 4-5-6-7!
Fylkesmusikerne tramper takten, og et par av guttene i salen holder rytmen med føttene. Helt stille, for seg selv. På gulvet danser de fem ungdommene i ring. Når Anne Marie (45+) kaster seg inn ringen med et Yiouuu!, fniser jentene også. Et par av elevene nikker takten med hodet. Tramping. Yihouu! Stor applaus. Magne tar ordet.
– Nå skulle jeg egentlig ha introdusert norgesmesteren i Hallingdans. Men han kunne ikke komme idag, for han har en prøve på skolen. Det gjør ikke noe, for jeg er minst like god.
Klassisk publikumsfrieri, men Magne har sjarm nok til å få elevene til å le. Så deler han opp salen i tre, hvor hver del skal klappe forskjellig takt. Det byr på noen problemer, rett og slett fordi noen mangler rytmesans. I tillegg er det noen småpøbler blant elevene, som tramper og klapper galt med vilje. Men så let fela, og Magne begynner å danse. Og man kan ikke annet enn å bli imponert.
– Det er så grasiøst, sier klasseforstander Ottar Rykkje.

Magne svever gjennom luften, og det dukker opp assosiasjoner til ballett. Myk er han også, slår hjul, og hopper gjennom sine egne bein. Når han begynner med polkaspark, sparker han rundt i en halvsirkel av elever, nærmere og nærmere en av guttene som flytter seg lengre og lengre bak, helt til han er «sparket» ut av ringen. Dette er morsomt. Når han er ferdig får han stor applaus.
Magne gjør ikke dette alene. Han har også med seg 12 ungdommer fra Ulvik, hvor vanligvis halvparten er med hver gang. I tillegg har han med seg to fylkesmusikere, Einar og Frank som spiller hardingfele.
– Til folkemusikk-miljøet er det stor rekruttering når det gjelder sang og spilling. Men når det gjelder dans er det svakt. Ved å engasjere alle disse unge vil vi vise at det går an å bevege seg til gammeldans. Det skal ikke være noe helt fjernt, sier Magne.
I pausen ser jeg og fotografen etter noen som kan uttale seg om dansetimen. Vi velger ut to gutter som er lett å kjenne igjen, siden de er høyest. Tynne, hengslete, lutende. Slepende saggebukse-gange. Litt gi-faen holdning og mye småkødding når de danset. I amerikanske college-filmer ville de ha vært på rektors kontor med et «attitude-problem».
– Jeg trodde vi skulle danse vanlig i denne timen, sier Bjørn Ove. Swing og sånn.
Både Svein og Bjørn Ove liker timen. Det synes det er lett å danse slik. Men de tror ikke de har lyst til å fortsette med slik dans. Gammeldans er heller ikke noe bra musikk.
– Rap generelt. 2pac. Notorius B.I.G. M&M, er artister Svein nevner.
Ottar Rykkje forteller hva han synest er det beste med disse timene.
– Jeg ser på det som en en form for sosial arbeid. Elevene får en gevinst rent personlig, de får øving i å be det motsatte kjønn opp til dans, uten rus.
Inne i gymsalen er det akkurat det som skjer. Magne og medhjelperene får gutter og jenter til å stille seg på hver sin side av salen, og så skal guttene velge noen å danse med. Rundt to meter fra jentene svikter motet hos halvparten. De stopper opp og klynger seg. Vil ikke. Men det er ingen bønn, de skubbes, løftes og kastes, til alle er par. Instruktørene fyller opp der det trengs.

f.v:
SAGGER. Leif Erik, med buksa under skoene. Bjørn Ove og Svein følger.
VIL IKKE DANSE? Skal danse!
SLÅR HJUL. Myke Magne.

Etter en stund deler man klassene opp i tre, slik at man kan få øve litt ekstra på en av gammeldansene. Vi dilter etter Bjørn Ove og Svein, til de som øver på halling. Den der du sparker av hatten.
En av instruktørene tar tak i høyre fot med venstrearm. Og hopper igjennom.
– Dette går jo ikke. Det er jo umulig, sier en elev.
– Du ser jo at jeg får det til?
– Da må det være en tryllekunst.
Bjørn Ove og Svein må trekke opp buksene sine, for å få til all hoppingen.
Sagging og halling er rett og slett en dårlig kombinasjon. Noe Leif Erik skal få erfare.
I gymsalen skal de tre gruppene vise hver sin dans. Stemningen er høy, elevene hoier og klapper. Til hardingfele-musikk. Vi venter på at noen i hallinggruppa skal sparke hatt. Men ingen tør. Ho-ing. Klapping. Hallingen nærmer seg slutten. Leif Erik bestemmer seg for å prøve. Han danser bortover. Ser bestemt ut. Klappingen blir høyere, noen roper juhhoo! Leif Erik tar sats. Det ser sinnsykt tøft ut. Han sparker rett opp, med noe som mest av alt ligner på et karatespark. Øynene lyser vilje. Han kommer høyt nok, men snisser bare hatten.

Det som nå egentlig skulle skje, var at sentrifugalkraften som de to saksende beina gir, villle vende kroppen rundt, slik at man med litt dyktighet lander på beina. Så kunne man sparke hatten på nytt, eller overlate sparkingen til andre. Dette skjer ikke når man bærer buksen sin litt for langt nede på knærne. Da får en ikke veivet beina noe særlig ifra hverandre. Man hopper rett opp, og faller rett ned. I Leif Eriks tilfelle med hodet først. Så armen.
Leif Erik blir støttet ut av salen, til stor applaus fra både musikere og medelever. En slags tøft forsøk-applaus. Det så innihelvetes vondt ut. På vei til
lærerrommet leser jeg på en dør: Helsesøster er til stade på skulen kvar mandag mellom 11.00-13.30. Det er mandag. Klokka er 13.05.
På en sofa ligger Leif Erik med vått pair på pannen, under et teppe, og med ene foten høyt.
– Landet på hodet. Jeg har dødsondt i hodet og i armen.
Han ser så bleik ut at jeg lar han ligge i fred. Når vi kjører der ifra, møter vi en ambulanse. En telefonsamtale senere i uken kan fortelle at Leif Erik har fått en liten hjernerystelse, og at han foreløpig ikke er kommet tilbake på skolen. Men legen som behandler han, har sagt at alt kommer til å gå bra.