Studentersamfunnet arrangerte forrige torsdag debatt om
den nye mediepolitikken. Opprinnelig var begrunnelsen for
å regulere kringkastingspolitikken i Norge blant annet
knapphet på sendefrekvenser. Digital teknologi vil gjøre
dette argumentet uholdbart, og reguleringslystne politikere
vil få det langt vanskeligere i fremtiden. På
den ovenfornevnte debatten ble det satt på spissen av
mediepolitisk talsmann i Høyre, Trond Helleland:
– Til og med Kjell Magne Bondevik har skjønt at
det ikke nytter å å regulere dette feltet.
Lite barneporno
Betyr dette at tv-skjermene vil flyte over av sex, vold
og nazi-propaganda? Helleland mente at dette var ikke markedet
interessert i. Paneldeltager Rolf Branderud, leder for NRK
Interaktiv var enig med førstnevnte, men la til:
– Det politikerne kan gjøre er å stimulere.
Man kan for eksempel belønne de stasjoner som produsererer
norsk-språklige program.
Det må kanskje avklares hva digitalisering egentlig
er. Hallvard Moe er hovedfagsstudent i Medievitenskap, og
skriver hovedfagsoppgave om allmennkringkasting og digitalisering.
Rent teknisk
– Digitalisering er å gjøre informasjon
om til digitale signal, dvs, nuller og ett-tall. Ved å
komprimere bilder og og lyd kan man sende informasjon raskere.
Og i og med at det er digitalt, blir kvaliteten perfekt hver
gang, ikke noe «støy».
Stikkordet er bredbånd. Bredbånd handler om at
filoverføringen skal gå kjapt. Bredbånd
har ikke noen klar definisjon, og det finnes en del forskjellige
teknologier som alle hevder å representere fremtiden.
Fellestrekket er bare at de alle går mye raskere enn
for eksempel ISDN. På direkte oppfordring ramser Moe
opp de vanlige fremtidsvisjonene.
Brave New World
– Man har en stor dataserver i kjelleren. Denne vet
utfra tidligere bruksvaner hva du liker å se på
tv, og tar opp programmer du ikke har fått sett. Når
kjøleskapet er tomt, registreres dette via en sensor,
og varer som leveres på døren, bestilles over
nettet. Nyheter som du pleier å være interessert
i, spretter opp på skjermen.
Mulighetene er mange altså. Men det finnes flere viktige
poeng. Konvergens er et nøkkelord. I denne sammenhengen
står det for flere ting. Den ene er at at medier smelter
sammen. Det vil si at radio, TV og avis blir ett medium. Eksempelvis
ser man én nyhet som man er interessert i på
TV. Når en leter etter mer informasjon, dukker en fyldigere
avisartikkel opp, og forklarer. Interaktivitet altså.
Idag tar Dagens Næringslivs-journalister opp intervjuer
på videokamera, og legger de fulle opptakene ut på
internett. TV-2 har også en løpende nyhetstjeneste
som kan minne om en nettavis. En tredje faktor her er eierskap.
Forskjellige mediebedrifter kjøper seg opp i hverandre,
slik som f.eks Bergens Tidende har gjort i TV-Hordaland.
Telenor +NRK=sant?
Noe annet som konvergerer er tele- og kringkastingssektoren.
I denne sammenhengen kan det være mest hensiktsmessig
å snakke om tele- og innholdssektoren. Innhold er altså
den informasjon som tilbys over linjene. Like etter nyttårskiftet,
kjøpte internettportalen America On Line (AOL) seg
opp som største aksjonær i Time-Warner. Dette
kan ses på som et forsøk på ikke lenger
bare ha kontroll over linjene, men også over hva som
tilbys over telelinjene. I Norge har Telenor forstått
at skal man få folk til å bruke deres linjer,
må man ha et innhold som frister. Derfor har de kjøpt
seg opp i A-pressen. Frykten er at portalene også skal
bestemme innholdet. Moe er optimistisk i så måte.
– Skrekkvisjonen er en AOL-portal som bare sender Time-Warner
programmer. Dette skjer nok ikke idag. USA har sterke anti-monopollover,
og i Norge ville konkurransetilsynet være skeptisk til
slikt.
Idag er det vanskelig å tjene penger på Internett.
Dette er noe av det tele- og mediegigantene håper å
løse ved å gå over til bredbånd.
– Når man slår på skjermen, kommer
det opp en startside, men i motsetning til med internett,
kan man ikke velge bort denne til fordel for en annen. Den
er låst. Utifra hva du pleier å se på, dukker
det opp reklame for programmer du pleier å se, butikker
du pleier å handle i og så videre.
TV-2 som web-kanal?
– Det kommer til å ta lang tid å bygge
ut nettet i Norge, med fjorder, fjell og spredt bebyggelse.
Det anslås ofte at en må vente 10 til 12 år
etter at nettet er bygget ut, før vi kan slå
av analoge sendinger. Folk må enten skaffe seg digital-TV,
eller digital dekoder.
Selv om det ligger noen år frem i tid, er allikevel
bredbånd snart en realitet. Spørsmålet
er hvem som kommer til å få det. Det eneste som
lønner seg, er å bygge ut til større byer,
og da får man en informasjonskløft mellom by
og land. Ved å legge dette ut på konsesjon, kan
regjeringen motvirke dette. Men det er ikke sikkert at man
bryr seg om konsesjoner.
– Med en konsesjon kan myndighetene stille krav til innhold.
En teoretisk mulighet er at TV-2 ikke bryr seg om å
søke ny konsesjon. Ved å bruke alternativ distribusjon,
som for eksempel nett eller kabel, slipper de kravene til
allmennkringkasting de nå har. Men allikevel vil de
nok nå mange seere.
Ethan Hawke i alle kanaler
Vår mediehverdag vil altså endre seg. Vi ser
filmen «Gattaca», og synes kanskje skuespilleren
Ethan Hawke er dødskul. En info-boble på skjermen
forteller oss så at han har skrevet boken «The
hottest date». Et tastetrykk, og den ligger i postkassen
noen dager senere. Hallvard Moe spekulerer i om vi egentlig
vil bruke den nye teknologien.
– I dag kan man velge kameravinkler på formel-1
løp på Canaldigital. Spørsmålet
er om vi vil ha disse mulighetene. Vi er ikke så gode
til å redigere. Det er ikke så gøy å
bare sitte og se baksiden av målet i en fotballkamp.
Tv har jo en funksjon som avkobling for mange. Vi liker jo
å se det samme som andre, slik at vi kan prate om det
dagen etter.
Sjur Hevrøy
tenkehette@hotmail.com
tegning: andreas brekke
