Anarkisten og poeten

Kan diktene til lidelses
poeten Tor Jonsson arrangert for vokal, gitar, bass, trommer, sementblander, oljetønne og vinkelsliper bli god underholdning? Åjada.

Andrej Nebb: Flammende poesi. Foto: Anniken C. Mohr

Eksilpolakk, anarkist og multikunstner Andrej Nebb har holdt en lavere profil i norsk kulturoffentlighet de siste ti år enn det han gjorde på 80-tallet. Under jappetiden markerte Nebb seg ved blant annet å knuse flygler foran Stortinget i protest mot russernes behandling av polske musikere, han lot seg innesperre i kister i sympati med polske gruvearbeidere og han stilte ut parterte dyrekadavre som kunstverk lenge før Damien Hirst ble verdensstjerne på å gjøre lignende stunts.
I tillegg gav han ut noen grensesprengende rock-album med DePress og Holy Toy, og post-punk klassikeren «Block to Block» fra 1981 med DePress blir jevnlig, og med god grunn, utnevnt til tidenes norske rock- album i ymse kåringer.
Etter noen års stillhet gjorde Nebb comeback i fjor med platen «Natural», som blant annet inneholdt tre låter med Tor Jonssons dikt som tekstbelegg, før han i år tok den helt ut og ga ut en hel plate med Jonsson-dikt ; «Kvite fuglar».
Det var med andre ord god grunn til å være forventingsfull når den levende legenden tok turen til Bergen for å presentere Jonsson- tolkningene sine i live- format, og skulle noen være i tvil; Teglverket var vel verdt et besøk denne torsdagen.

Vinkelsliper=rock
De senere år har tydeligvis Andrej Nebb vendt oppmerksomheten vekk fra det politiske og innover mot sjelslivet. Det er ihvertfall stor forskjell på politiske stunts foran Stortinget og kjærlighets - og gudslengselen i Tor Jonssons dikt.

I en konsertsetting er det da betryggende å se at Nebb bruker de samme virkemidlene han alltid har brukt, uansett tiår er det ingen grunn til å forandre på et såpass oppmerksomhetskrevende konsept som det å angripe en oljetønne med vinkelsliper. Midtveis i tredje låt, «To kvinner», går Nebb til aksjon, og de tre-fire personene som står til venstre for scenen rygger tilbake i vill panikk. Vi er i gang. Musikalsk er vi i trygt Andrej Nebb- land, det vil si litt småpompøs, men dog punk-influert rock n’roll (les: post-punk). Nebb og hans tre medmusikanter inkludert gamlefar Per Vestaby på bass spiller stort sett gjennom hele Jonsson-reportoaret, og til slutt blir det også plass til noen gamle DePress-klassikere, die-hard fansen på rundt ti mann er i ekstase, Nebb inviterer til allsang og alle hjerter fryder seg. Under «Monument» får jeg en følelse av å befinne meg i Berlin rundt 1984. Det føles bra.

Overbevisende
Hvor ligger Nebbs appell i dag? Når man ser hvor ambisjonsløs og profitt- orientert norsk populærkultur (alltid har vært og fremdeles) er i 2000, er det forløsende å bli konfrontert med en artist som Nebb, en artist med en agenda og en målsetning om å bli sett og hørt uansett hva han til enhver tid bedriver. (Eller man kan gjøre som Erlend Loe og si at «min generasjon er aktivister som bare har en rolig periode». Ha ha). En aften med Nebb gjør noe med deg. Gi mannen støtte neste gang.

Steinar Øie
st00018@student.uib.no
Foto: Anders Valde