Jul på Fantoft?

Vi dro til Fantoft med forhåpninger om å finne det store alternative juleeventyret. Hva skjuler seg bak den monumentale fasaden på høyblokken når det ellers i landet kimer til julefest?

NORSK JUL. Men Theo skal ikke være på Fantoft.

Heldigvis hadde fotografen vært der før. Vi tok derfor peiling på den store høyblokken og tok heisen til topps. Der skulle vi begynne jakten. Håpet var å finne Fantoftinger med planer og vyer for en heidundrende julefeiring. Systematisk begynte vi vår vandring nedover i etasjene på jakt etter tegn til liv, tegn til julefeiring, med hellig overbevisning om at de fleste fra fjerne kontinenter sikkert vil bli på Fantoft, og at de derfor sikkert har planlagt tidenes internasjonale julefest. Der det er liv, kikker vi innom, alltid med den samme intoduksjonen:
– Hei! Vi er fra Studvest. Er det noen her som skal tilbringe julen her på Fantoft?
Mange kjenner til en og annen som ikke skal reise vekk til jul. Men de er stort sett ikke til stede der vi kommer. De fleste bare ser på oss med et litt forvirret uttrykk. Det er som om de ikke kan tro at de nettopp har hørt hva de nettopp hørte. Det er vel ingen som seriøst vurderer å bli her hvis de ikke absolutt er nødt?
De sier det ikke høyt, men det ligger i luften. Våre forestillinger om amerikanere og afrikanere i glor- og glitterkappleik som frisker opp hver ledige kvadratcentimeter med ymse julepynt, må etterhvert vike for bildet av den sporadiske, ensomme utlending som rett og slett ikke vet om han eller hun kommer til å være aleine der ute på julaften eller ikke. Julepynten begrenser seg til en og annen dørpynt. Ryktene går om at noen kommer til å samles, men de involverte viser seg å være vanskelige å få tak i. Vi må etterhvert gi opp jakten på julefesten og konsentrere oss om de menneskene vi faktisk treffer der ute.

Slekt og slakt og slikt
Det viser seg at de aller fleste har planer om å reise hjem, eller besøke slektninger andre steder i Norge
eller Europa. På et kjøkken står Theo Namwandi fra Namibia og steiker fisk. Hun studerer fiskeri, og kjenner flere fra faget sitt som skal tilbringe julen på Fantoft, og sikkert spise julemiddag sammen. Selv skal hun til Oslo for å besøke onkelen til en venninne hjemmefra. Der håper hun å få oppleve en del norske juletradisjoner. En snøhvit jul står også høyt i kurs i anledning Norgesoppholdet. Dessuten har hun tenkt å kjøpe juletre, og gleder seg til å pynte det. En tur i kirken kunne hun også tenke seg.
– Du får juletrær i Namibia også, hos blomsterhandlerne. Men det er de færreste som bryr seg med det. Stort sett henger vi bare lys på en busk utendørs, sier hun. Det hun kommer til å savne mest i jula er strandfestene. Bortsett fra maten og været later det til å være mange likheter i julefeiring i Namibia og Norge.
– Vi gjør det samme. Det er en tur i kirken, god mat, julegaver og samvær med familie og nære venner, sier Theo.
Til julemat er det vanlig for en stor familie å slakte en ku eller to, som det tilberedes diverse godsaker av, og som spises i løpet av et par uker. I tillegg nytes helstekt geit og masse godt øl.
– Namibisk øl brygges etter tyske tradisjoner fra kolonitiden, men smaker ekstra godt i den hete solen, ivrer Theo. Det hele avrundes med en gedigen nyttårsfest.

Jul. Et snev av fantoftsk jul.

Agnostisk strandløve
Vi ønsker Theo en hvit og koselig jul og fortsetter nedover i etasjene. Nesten nederst får vi endelig et slags napp. På et kjøkken sammen med en nordmann og en svenske sitter irsk-engelske Paul Murray. Da vi spør om noen skal være der i
julen peker de to andre på ham og ler høyt.
– Paul skal være her. Skal du ikke? spør de, nærmest ertelystne.
Paul bøyer hodet og nikker. Det stemmer nok det.
– Men det er på grunn av jobben, bedyrer han.
Det viser seg at Paul jobber litt i SAS og at han blant annet skal jobbe juledagene. Han kjenner ingen i Bergen, og gleder seg derfor ikke noe særlig til høytiden.
– Jeg håper de finner på noe ekstra til oss som jobber de dagene, prøver han, tydelig litt usikker på hva han kan forvente fra den kanten. Selv vokste han opp i Brasil, og også han kommer til å savne strandfestene som hører julen til på de breddegrader. Noen religiøs betydning vil han ikke gi julen for sin egen del.
– Min mor er agnostiker og min far en typisk irsk katolikk, så det sier seg vel selv at det religiøse ikke står sentralt for meg.
Pauls eneste håp for hygge i
julen er at han kanskje får besøk av en kamerat fra Australia. Hvis ikke han dukker opp, er det duket for en jakt på åpne serveringssteder. Vi ønsker ham lykke til.

En spøkelsesby
I løpet av våre vandringer i de Fantoftske korridorer treffer vi også på en person som har tilbrakt julen der før. Klok av skade skal han i år reise vekk.
– Dette er en spøkelsesby i julen, sier han.
Og det er med disse ordene vi i bakhodet vi forlater Fantoft, noen illusjoner fattigere og noen inntrykk rikere. Fantoft kunne kanskje vært arena for den mest fargerike jule-feiringen i Bergen, men i virkeligheten skal mye klaffe for at det skal skje. Man kan ikke akkurat klandre de som reiser andre steder for å feire jul.

Erling Garatun
garatun@hotmail.com
FOTO: åsta ytre