Bortne har de siste to årene deltatt i et prosjekt på
Norsk senter for forskning i ledelse, organisasjon og styring,
der formålet blant annet har vært å forklare
de spesielle elementene ved norsk miljøvern overfor
utlandet. For hva er det som gjør
at vi nordmenn ser på ulv- og hvalfangst som «kontrollert
beskatning av rovdyrbestanden», mens våre naboland
bruker ord som «slakt» og «utryddelse»
om den samme virksomheten?
– Vi nordmenn tror at vi er et foregangsland innenfor
miljøvern forteller Bortne.
– Men tallene viser at svært få nordmenn
organiserer seg i miljøvernspørsmål når
vi ser på land det er naturlig å sammenligne oss
med. I tillegg går tallet på organiserte stadig
nedover.
Få organiserte miljøvernere
Norges Naturvernforbund, som er den største miljøvernorganisasjonen
i Norge, har opplevd en hal-
vering av medlemsmassen de siste ti årene, fra ca. 40.000
medlemmer i 1990 til ca. 18.000 i disse dager. En sammenligning
med tilsvarende organisasjoner i våre naboland viser
i tillegg at svenskene har fem ganger så mange organiserte
miljøvernere som oss, mens danskene har det tidobbelte.
I motsetning til mange andre europeiske land har Norge heller
aldri hatt et rent miljøparti med en levedyktig oppslutning.
Boken «Norsk miljøvernorganisering mellom stat
og lokalsamfunn», med bidrag fra Bortne, professor og
initiativtager Per Selle, førsteamanuensis Gunnar Grendstad
og forsker Kristin Strømsnes er resultatet av forskningsprosjektet
som forsøker å forklare disse særnorske
holdningene.
– Et sentralt begrep i denne boken er det såkalte
«lokalsamfunnsperspektivet», forklarer Bortne.
– Tilknytningen til naturen har alltid vært sterk
i den norske folkesjelen. Lokalsamfunn som er avhengige av
naturen har stor legitimitet blant folk flest. Dette faller
sammen med det faktum at urbaniseringsprosessen i Norge har
gått senere enn i andre europeiske land. En følge
av det, er at nordmenn har et bruksforhold til naturressursene
man ikke finner i den mer romantiserende holdningen til naturen
hos våre naboer og i store deler av Vesten ellers.
Annerledeslandet og markens grøde
Vi nordmenn liker ikke å marsjere i takt med resten
av Europa uten videre (tenk for eksempel på 1972 og
1994), og denne holdningen preger oss på godt og vondt.
I den kommende boken sin trekker Bortne og hans medforfattere
tråden flere hundre år tilbake:
– Mellom 1400 - og 1800- tallet, da de fleste europeiske
land gikk igjennom opplysningstiden og utviklet seg til kulturnasjoner,
var vi nordmenn et bonde- og kystsamfunn på siden av
denne utviklingen. Det utviklet seg en naturorientering.
En følge av dette er at dyr som kommer i konflikt med
befolkningens levegrunnlag, det være seg hvalen som
spiser opp fisken, eller ulven som spiser opp sauen, ligger
ganske så tynt an den dag i dag. Der andre europeere
finner det naturlig å forsvare dyrene utfra en bekymring
for rovdyrbestanden, er det for oss nordmenn en selvfølgelighet
å legge fokuset på «naturbefolkningens»
levegrunnlag.
Men forklarer det alene den lave oppslutningen rundt miljøvern-
organisasjoner i Norge?
Den statsvennlige miljøverneren
Bortne lanserer begrepet «statsvennlighet» som
et nytt nøkkel-
begrep.
– Et særtrekk ved norsk mentalitet er det faktum
at staten nyter stor tillit fra majoriteten av sine borgere,
og det eksisterer en tradisjon for at enkeltpersoner og organisasjoner
vender seg til staten for å få ting gjort. Vår
forskning viser at organiserte norske miljøvernere
faktisk er mer statsvennlige enn folk flest. Det virker som
om den rådende mentalitet er at man forutsetter samarbeid
med staten for å få utrettet noe
konstruktivt.
Bortne kan videre berette at staten støtter de fleste
miljøvern-
organisasjonene økonomisk, men det forutsettes at det
blir redegjort for hvordan pengene blir brukt. Arbeidet med
slik dokumentasjon, og de ellers tette båndene mellom
organisasjonene og staten, kan bidra til å passivisere
organisasjonene og føre til et mindre kritisk blikk
på offentlig styre og stell i miljøspørsmål.
Greenpeace sliter i Norge
Et interessant aspekt ved Bortne og hans kollegers forskning,
er tallene som viser at medlemmene av Greenpeace er de minst
statsvennlige av de organiserte miljøvernerne. Samtidig
er det denne organisasjonen som sliter mest med medlemsoppslutningen.
– Greenpeace har et problem i forhold til norsk tankegang
og væremåte ved at de både vender seg mot
lokalbefolkningen i flere miljøspørsmål,
og ved at de nekter å ta imot penger fra det offentlige.
Dette bidrar til å undergrave deres påvirkningskraft
i norsk offentlighet.
Bortne mener avslutningsvis at spørsmålet om
norsk presses tilsynelatende servilitet overfor offi-siell
norsk miljøpolitikk, kan forklares med at journalister
resonnerer som nordmenn flest i miljøsaker.
– Norsk dagspresse gjenspeiler sannsynligvis den særnorske
holdningen i miljøspørsmål, avslutter
han.
«Norsk miljøvernorganisering mellom stat og lokalsamfunn»
blir utgitt på Samlaget i neste måned.
Steinar Øie
steinar.øie@student.uib.no
