 |
MASKULINITET.
«Fotballen tilhører den moderne maskulinitetens
kultur». På News sendes Friends og Seinfeld
i stedet for fotball.
|
Vi kommer inn i et lokale som ser ut
akkurat som en vanlig pub. De serverer øl og ellers
det som måtte ønskes. Musikken ruller behagelig
ut av høyttalerne og vi setter oss ned med drikkevarene
våre. Kundene som er tilstede prater over bordene og
alt ser ut som normalt. Det vil si; alt ser normalt ut frem
til klokken er omtrent kvart på ti. Da slår bartenderen
av musikken og av alle ting skrur han på alle de åtte
TV-apparatene rundt om i lokalet. Lydstyrken er omtrent den
samme som når musikken stod på, men i stedet for
U2, så dundrer nå vignetten til den nye TV2-serien
Judging Amy ut av de samme høyttalerne. Folk slutter
å snakke og konsentrerer seg om skjermene. En relativt
merkelig følelse i grunnen. Dette er jo noe en vanligvis
forbinder med hjemlige omgivelser. Det er omtrent som om bena
havner på bordet og du begynner nesten å savne
pysjen og sengen som vanligvis står noen meter unna.
Nå sitter man altså med en øl i hånda
sammen med 40 andre
likesinnede og ser TV på pub! Forvirrende.
tradisjonell tv-kos? Intimsfæren tas med ut
på by´n.
|
 |
Vi er på utestedet News ved Hotell
Norge, som er et av få utesteder, bortsett fra fotballpubene,
hvor TV har en sentral plass. I et halvt år har stedet
viet tirsdagskveldene til dette konseptet. Og folk kommer
for å se på TV2s’ komiserier Judging Amy,
Friends, Pizzagjengen og Seinfeld.
– Det er stort sett unge mennesker og studenter som kommer,
forteller medeier Ole Jørgensen.
– Vi prøver å skape et hyggelig sted for
folk å være, og det er en fin mulighet for studenter
uten tilgang på TV til å få med seg disse
seriene, sier han.
Jørgensen kan fortelle at det i gjennomsnitt er flere
kunder på tirsdager enn på de andre hverdagene.
Alex Iversen er medieviter og mener ikke det er noe rart at
unge folk velger en slik arena for TV-titting.
– Dette er ikke noe nytt. I USA samlet studenter seg
for å se TV-serien Twin Peaks på begynnelsen av
90-tallet. Det er noe av det samme vi ser her. Spesielt gjelder
dette serier som Friends og Seinfeld, som er blitt kultserier
for studenter og
annen urban ungdom. Vennekollektivene i serier som Friends
og Seinfeld speiler jo på mange vis nettopp det «uansvarlige»
singellivet til urban ungdom i alderen 20 til 40 år
som nekter å bli voksen. Er det ikke derfor vi liker
dem så godt? I dette segmentet finner vi også
de mest aktive brukerne av det byens uteliv har å by
på. I prinsippet har jeg ingenting i mot at noen velger
å se på tv når de er sammen - til og med
på byen. Men kanskje kan dette fenomenet også
sees på som et uttrykk for at den klamme norske kosen
er på retur, og at nordmenn er blitt mindre stuegriser.
Hvis så er tilfellet, er dette bare positivt!
VENNER. Eirik Frøynes, Torhild Hovland og Bjarte
«Bulle» Nilsen følger med på
Friends.
|
 |
Etter at det første programmet er
ferdig og reklamepausen er over, er det tid for Friends.
Folk snur igjen hodene mot skjermene og drar øyeblikkelig
på smilebåndet. Ved baren sitter Torhild Hovland
og Eirik Frøynes og prater sammen. De forteller at
de er stamkunder og kommer dit nesten hver dag.
– Vi merker at det er litt mer folk her enn de andre
hverdagene. Det er jo mye hyggeligere og mer sosialt å
se TV her enn å sitte alene i sofaen hjemme på
hybelen, sier de og ser skrått opp på skjermen.
Og det kan virke som om de har rett i det. Ingen av kundene
som er tilstede sitter alene, og folk har etter hvert begynt
å prate og kommentere det de ser på.
Lise Widding Isaksen, som er sosiolog ved Universitetet i
Bergen, mener vi må se på både det kommersielle
og det sosiale aspektet ved «forretningsideen»
– Det interessante ved et slikt fenomen, er kommersialiseringen
av de sosiale relasjonene. At det skal være kulere å
gå ut for å se en fotballkamp eller Friends. Det
blir en oppvisning i sosial vellykkethet, dette med at en
vennegjeng går på pub for å se på
en annen vennegjeng. Liksom for å vise at vi også
er som dem. Vennskapsbånd blir viktige å dyrke,
særlig i en kultur hvor en er borte fra familie og gamle
venner. Det blir en slags intimitetens kommersialisering.
Hun mener at det samme gjelder for de som går på
fotballpub.
– Fotballen tilhører den moderne maskulinitetens
kultur. Guttene blir mer bevisste det mannsaktige. Øl
er den maskuline drikken og du ser ingen som drikker vin til
fotballkamp, ikke sant? Pubene blir her interessante. Her
knyttes øl opp til TV og idrett, og det er som man
kan lukte et samarbeid. Men uansett så mener jeg at
det er et ubetinget gode at folk søker sammen. Det
motvirker sosial isolasjon.
TV. Alltid blikkfang.
|
 |
Så er det Pizzagjengen´s tur,
og folk ser ut til å holde ut selv om det er sen kveld
på en hverdag. Vi legger merke til at alle seriene,
bortsett fra Judging Amy, er repriser, men det ser ut til
at folk setter pris på selskapet og gjenkjenningseffekten.
De kommenterer situasjoner til og med før de dukker
opp på skjermen. Vi begynner å lure på om
dette er såpass koselig at andre steder kommer til å
ta etter konseptet, og på spørsmål om dette
kan bli en ny trend i utelivet svarer Alex Iversen;
– Jeg tror ikke alle puber vil bli TV-puber – Gud
forby! Men at slike konsepter kanskje kommer til å bli
et mer permanent innslag i det urbane bybildet, ser jeg ikke
bort fra. Det jeg ikke skjønner er hvorfor utestedene
ikke har kastet seg på Reality-tv-bølgen. Big
Brother-parties tror jeg er et konsept som ville appellert
til mange. Her har vi jo nærmest en perfekt dramaturgi.
Programmet kan følges hver dag hjemme på tv og
internett, og gradvis bygger det seg opp til et klimaks ved
utslagsrunden i slutten av hver uke, som det helt sikkert
kan være moro å se sammen med andre. Dette er
i tillegg programmer som speiler mange av de samme konflikter
vi ofte sliter med på jobben og i familien. De gjør
derfor sosiale prosesser synlige, og de appellerer til sladder.
Big Brother vil
garantert gi folk mye å snakke om, og da er jo en barkrakk
det perfekte sted å gjøre det fra.
TV-en står fortsatt på men etter hvert
skjønner vi at det er praten og kommentarene til programmene
som dominerer lokalet, ikke selve TV-en. Lyden er likevel
såpass høy at alle hører hva som blir
sagt, og det er ingen som klager. Her er det tydeligvis mulig
å snakke om hva du vil uten å få schhss-lyder
fra alle kanter.
Friends tar etterhvert slutt så vi benytter reklamepausen
til å kjøpe litt mer å drikke og til å
slå av en prat med to jenter litt lenger bak i lokalet.
– Vi er her for å snakke sammen, sier de. Selvfølgelig
titter vi litt på TV-en innimellom. Det er vel uunngåelig,
men det er ikke derfor vi er her. Vi kommer hit ofte og synes
det er hyggelig selv om TV-en står på.
Ettersom Pizzagjengen skrider over skjermen og Seinfeld overtar,
minker antallet gjester sakte men sikkert. Pysjen
begynner å dukke opp i tankene igjen, og til slutt blir
TV-en slått av, så vi rusler hjem. For å
se Frasier fra sofakroken. Med sengen bare noen meter unna.
