 |
kontrolleres.
– Vi er klar over at vi må sone den
dommen vi har fått, men straffen strekker seg
ut over fengselsoppholdet, sier Rikard.
|
En halvtimes busstur utenfor Bergen
sentrum, ligger Hylkje. Et barnevennlig turområde med
fjell, jorder og snille hester i strømførende
innhegninger. Litt høyere opp på himmelen, på
den ene siden av hovedveien, rager gigantiske lysmaster og
en flere meter høy mur. Innenfor muren ligger Bergen
Fengsel.
Vi går inn i fengselet. Passerer glattcellene på
venstre hånd, og sikter oss inn på informasjonen
for de besøkende som ligger rett frem. Vi leverer fra
oss legitimasjonskort hos den strenge vakten, og guides forbi
en mørklagt gymsal og inn i biblioteket. Låses
inn og ut et par dører, og går i retning avdeling
C, avdelingen for langtidssoning. Det er stille i fengselet.
Den store luftegården er nedsnødd og tom, og
de eneste lydene vi hører er lav monoton summing fra
paranoide overvåkingskameraer og rasling i fangevokternes
nøkkelknipper. Inne på avdeling C passerer vi
gule celledører. Vi låses inn en glassdør
og entrer skoleavdelingen.
– Vi taper tid. Men vi må prøve å
plastre såret, snu det negative til noe positivt. Det
er ille nok å være bak muren, sier Rikard.
Sammen med Holger sitter han i en lyseblå sofa inne
på et pauserom som ser ut som et hvilket som helst pauserom
på en hvilken som helst skole. I et hjørne står
et kjøleskap med en gammel kaffetrakter oppå,
og på veggene henger det masseprodusert kitsch. Men
det er noe som skiller dette pauserommet fra andre pauserom.
Forskjellen er at sikten ut vinduet her domineres av gittervinduer
og en gigantisk mur.
Vegg i vegg med pauserommet, i et ni kvadratmeter stort rom,
sitter Rikard og Holger fra åtte til halv tre og leser
fag. Rikard har vært innsatt i ni måneder, mens
Holger har vært her i seks måneder mer. De to
innsatte vil ikke at vi trykker deres fulle navn, og de vil
ikke at vi skriver om dommen deres. Ting er vanskelige nok
som de er. Rikard og Holger vil heller snakke om det å
være student i fengselet.
– Det er vanskelig fordi vi ikke får
den input som vanlige studenter får. Vi savner muligheten
til å konferere med andre og diskutere fag. Vi skulle
gjerne hatt muligheten til å få besøk av
studieveiledere og forelesere, sier Rikard.
Holger og Rikard er per i dag de eneste på lukket avdeling
som er immatrikulert ved Universitetet, men ingen av dem får
gå på forelesning og kollokvier. De får
heller ikke veiledning, og forelesningsnotater er det liten
tilgang på. Rikard og Holger er langtidsfanger, og i
myndighetenes øyne er de rømningsfarlige. Derfor
må de lese på egen hånd, og nøye
seg med én time i luftegården hver dag.
Holger bodde i Mexico i ti år før han
ble arrestert og puttet i fengsel. Han bestemte seg da tidlig
for å få noe ut av oppholdet, og begynte å
studere spansk for kanskje å kunne jobbe som tolk når
han slipper ut. Rikard er utdannet lydtekniker fra tidligere,
men har nå gått over til å studere seg selv
på en måte.
– Jeg våknet opp en dag og tenkte at det var på
tide å bruke tiden til noe fornuftig. Jeg har alltid
vært småkriminell, og spurte meg selv; Hvilke
erfaringer har jeg som jeg kan bruke til noe fornuftig seinere
i livet? Derfor måtte jeg studere kriminologi, det handlet
jo om meg, sier Rikard.
Han er velformulert og skarp i uttalelsene. Han snakker om
ting han tydeligvis har tenkt ganske mye på. Rikard
har brukt mye tid på å analysere den situasjonen
han er i.
– De som studerer på Universitetet leser masse
pensum og teorier, men mangler erfaringer til å kunne
forstå konsekvensene av dette systemet. Dere har egentlig
ikke peiling. Jeg derimot, jeg kjenner systemet, også
fra innsiden.
 |
Spansk.
Holger håper å kunne jobbe som tolk når han slipper
ut.
|
Rikard og Holger forteller at det å studere ikke
bare er viktig for å få vekttall og ha noe å
fylle tiden med. Det er også viktig for å få
tankene bort fra det faktum at de faktisk er fanger.
– Det er viktig for oss å bli distrahert bort fra
tankene om at vi sitter i fengsel, sier Holger.
– I fengselet har vi nok av alt vi ikke trenger. Alt
det materielle er i orden. Det er lett å bli passiv
og venne seg til situasjonen som fange, men det er nettopp
det som er farlig. Idet du har vent deg til situasjonen, er
det desto vanskeligere å forberede seg til et normalt
liv når du kommer ut. I fengselet går alle i flokk,
og når du er i luftegården går alle i ring
mot klokka. Det er ingenting her som stimulerer til selvstendighet,
derfor blir det å studere også terapi fordi du
får fokus over på deg selv, og forbereder deg
på et liv når du kommer ut. Det er det som må
være fokuset. Hva gjør vi når vi slipper
ut?, sier Rikard.
Han mener det er viktig å understreke at de som sitter
inne over lang tid uten å gjøre noe, blir «skadet».
For å få poengert dette ytterligere, satte Rikard
opp en revy for de innsatte i fjor. En av sketsjene handlet
om en som kom inn i fengslet som menneske og gikk ut som en
grønnsak.
– Det var ikke ledelsen så veldig glad for, men
det var jo ikke dem vi lagde revyen for heller, sier Rikard.
Holger er enig i at det er viktig å ikke venne seg til
den passive fengselstilværelsen. Men skal de klare det,
må de isolere seg fra de andre fangene.
– Du må ha jerndisplin, uten det har du ikke tjangs.
Det er helt nødvendig å være kynisk og
tenke kun på deg selv for å kunne gjennomføre
et universitetsstudium her inne. Det hersker ingen akademisk
ånd i fengselet, den må du skaffe selv, sier Holger.
Vi går ut av pauserommet, passerer et pc-rom, og beveger
oss inn på en liten lesesal med tavle og pulter. På
veggen er det klistret opp noen plansjer. Hvem kontrollerer?
Hvem kontrolleres? står det på plansjene. Det
er kriminologipensum. Rikard har også reflektert en
del over det norske fengselsvesenet.
– Vi er jo klar over at vi må sone den dommen
vi har fått, men straffen strekker seg ut over fengselsoppholdet.
Vi blir jo straffet etter at vi kommmer ut også, sier
Rikard.
Han forteller at listen med hva han ikke kan jobbe med når
han kommer ut, er lang som en dorull med knøttliten
skrift. Det er unødvendig langt, mener han.
– Jeg har begynt å lure på om en del av straffen
er at vi ikke kan ha et ambisiøst forhold til livet
vårt. Systemet legger ikke opp til at vi skal kunne
etablere oss når vi kommer ut. Da står du der
med 300 kroner i hånda og en lang liste over hva du
ikke kan gjøre. Da er det ikke så rart at mange
havner utpå og returnerer til fengselet igjen, sier
Rikard.
Selv kunne han tenke seg å bli diplomat, men det yrket
vil nok ikke bli strøket fra dorullen med det første.
– Jeg regner med at jeg kommer til å måtte
forske, men jeg har egentlig lyst til å jobbe med konfliktløsing.
Jeg vil helst jobbe med mennesker, sier Rikard.
Det banker et par ganger på døren. Vi
har fått våre to timer i fengsel og blir bedt
om å forlate de innsatte. Fengselsvakten lukker opp
døren og drar fram det gedigne nøkkelknippet
sitt. Hun låser oss ut døren til celleavdelingen
og ut av avdeling C. Videre låses vi ut en port og kommer
til slutt ut en rød jerndør.
Vi går videre, helt til vi forsvinner ut av fokuset
til de hvite overvåkningskameraene som fortsetter å
surre innenfor muren.
Sindre Holme
sindre.holme@student.uib.no
Foto: Siv J. Seglem
