 |
DAMSGÅRDSTUEN.
Tore (t.h.) er på fornavn med stamgjestene sine.
|
Laksevåg begynner med Puddefjordsbrua,
har jeg latt meg fortelle. Her går grensa mellom Laksevåg
og Bergen, fysisk og mentalt. Jeg går ned en undergang,
og snart befinner jeg meg under brua, i Damsgårdsveien.
Her blir jeg stående, lenge, og stirre på veien
som ligger foran meg. Dette er altså Laksevåg.
Jeg begynner å traske i slapset, i retning det ukjente.
Av og til tøffer en bil forbi i bedagelig tempo. Ikke
et menneske er å se, så langt. På høyre
hånd ligger gammel industri tett i tett. Noen gamle
fiskemottak, ombygd til kontorer, kan det se ut som. Og noen
helt forlatte.
En enorm silo troner mot himmelen. En lang vindeltrapp snor
seg opp til toppen av siloen.
Opp dit vil jeg. Fra toppen av siloen får jeg se hele
Laksevåg, i
fugleperspektiv, tenker jeg. Det må være et godt
utgangspunkt.
Jeg blir møtt av et stort skilt. – Adgang forbudt.
Innkjøring og adgang kun ved avtale. Jeg nøler,
men tar mot til meg og går ned mot en brakke som ligger
for seg selv innenfor portene. Vinduene er tapetsert med metallplater
som skal fungere som enveisspeil. Bak en dør med alarmskilt,
finner jeg et tomt kontor. Jeg banker på en annen dør,
med røyking forbudt-skilt på.
– Kom inn, sier en mannsstemme.
Bak døra sitter en mann foran en datamaskin. Idet jeg
kommer inn, synes jeg å se konturene av Mine-sveiper
på skjermen, før det forsvinner med et museklikk.
Jeg forklarer ærendet mitt for mannen.
Han sier det ikke er noen på vakt oppe på siloen
nå. Selv er han for opptatt til å bli med. Og
han kan ikke risikere at jeg går opp alene og hopper
ned, slik mange åpenbart har gjort før meg.
– Huff, sier jeg, med en bekymra mine.
– Nei vel, jeg får vel gå da.
Jeg kaster et siste lengselsfullt blikk på siloen, før
jeg tar Laksevåg fatt. Laksevåg sett fra bakken.
Det er vel uansett det mest naturlige.
 |
LUFT.
Det er god plass mellom
trehusene på Laksevåg.
SILOEN. Herfra har du sannsynligvis
utsikt over hele Laksevåg.
|
Sett utenfra, er Damsgårds-veien
som et lite stykke Groruddal. Et belte skitten gammel industri
som snor seg langs Laksevågs kyststripe.
Nå ser jeg at den skitne industrien bare er en vegg
som skjuler den egentlige bebyggelsen. Den består av
gamle trehus. Til dels enormt store trehus. Mange lider under
mangel på vedlikehold, iallfall utvendig.
Jeg stanser opp foran et av husene. Det er fem etasjer høyt,
og har knapt et malingsflak igjen på fasaden. To store
verandaer i andre og tredje etasje holdes oppe av plankebiter
på kryss og tvers. To parabolantenner sitter på
den ene veggen, og det er lys i ett vindu.
Døra har ringeklokke. Jeg prøver den. Venter.
Ingenting skjer.
Snart kommer en jente gående fra baksida av huset. Hun
er i studentalder, og jeg stanser henne.
– Hei! Bor du her?
– Ja, sier hun etter litt nøling.
– Hva slags folk bor her, egentlig?
– Litt av hvert, sier hun etter mer nøling.
– Som for eksempel?
– Jeg vil ikke svare på noen spørs-mål.
– Nei, okei, skynder jeg meg å si.
Hun forsvinner bak huset. Jeg småjogger bortover veien,
vekk fra huset. Laksevågs sjel finner jeg vel ikke der
inne. Jeg går heller i retning en kirke som jeg skimter
framfor meg.
Det er mye rom på Laksevåg. Mer luft mellom husene
enn i sentrum. I Karensfryd, en veistump som går opp
fra Damsgårdsveien, ligger noen av de fineste gamle
trehusene i strøket, omkransa av til dels romslige
hager. Og folk har tatt seg bryet med å bevare dem.
Jeg stanser en jente som kommer gående ut fra en gårdsplass.
Jenta er student. Hun bor her, i Karensfryd. På motsatt
side av brua enn oss andre.
– Vi er to stykker som bor sammen, på syttifem
kvadrat, og vi betaler 2100 hver.
– Jøss.
– Ja visst, og bare et kvarter å gå til Universitetet.
Eller fem minutter med sykkel. Så det er verdt det.
– Blir ikke til at du tar bussen i stedet?
– Joda, av og til. Men ikke så ofte at det ikke
lønner seg. Det er billigere og bedre å bo her,
uansett.
Jeg fortsetter. Forsøker å fortrenge vissheten
om min egen Ny-gårdshøye husleie. Tenker at en
sykkel hadde vært fin å ha, men lar tankerekka
ligge. Ikke faen om denne karen gidder bo i Laksevåg.
Nei, det hadde tatt seg ut.
 |
PUDDEFJORDSBRUA.
De færreste kommer Laksevåg nærmere inn på livet
enn dette.
|
Framme ved kirka, begynner noe som ser ut til å
være et bysentrum. Laksevåg sentrum, tenker jeg.
I en unnselig bygård ligger posthus, bibliotek og sosialkontor
vegg i vegg.
Her er bebyggelse som i en hvilken som helst liten by i Norge.
Små tre- og mursteinsgårder på omtrent fire
etasjer, med butikklokaler på bakkeplan. Ikke mange
av butikklokalene synes å være i bruk.
Et pent kledd par kommer gående opp fra en bakgate.
Jeg går for å se hvor bakgata leder.
Jeg ender opp i en fiskebutikk.
– Hei. Jeg skriver en reportasje om Laksevåg.
– Da er du tredve år for seint ute, sier en røslig
kar som sitter i en stol foran vinduet.
– Du mener det?
– Å ja. For noen år tilbake var det tretten
butikker i denne gata. Nå er det bare denne igjen.
Mannen i vinduet er Dag, husverten. Mandag og onsdag holder
fiskebutikken åpent. Da er Dag innom og slår av
en prat med fiskehandler Magne. Dag er mange generasjoners
laksevågsgutt, mens Magne er innflytta potetstril. Men
de ser ut til å ha funnet tonen likevel.
– Bestefaren min kjøpte dette huset i 1916. Siden
den gang har det vært fiskebutikk her, sier Dag.
– Bestefar eide også Laksevågs første
Cadillac. Han gravde den ned i hagen her, bak huset.
– Seriøst?
– Ja visst. Men jeg har aldri funnet den. Bare frontruta.
Dag fortsetter å snakke. Han har mye å fortelle.
Om det Laksevåg som engang var, og om det som er igjen.
Her, hos fiskehandleren på hjørnet av et gammelt
trehus, fortelles historien om Laksevåg videre, til
nye generasjoner. Og ny historie skrives.
En tanke slår ned i meg:
Jeg må ha kommet til essensen av Laksevågs sjel.
Mission accomplished. Jeg går tilbake samme vei som
jeg kom, en tanke lykkeligere.
 |
– FOR SEINT.
Nå er det bare Dag og fiskebutikken hans igjen
her i gata.
|
Har du en uke til disposisjon i Brasil, leste jeg
i en reiseguide forleden, så bør du konsentrere
deg om Rio de Janeiro og området rundt.
Har du en time til disposisjon i Laksevåg, så
er det ikke godt å si hva du skal ta deg til. Men kanskje
er Damsgårdstuen Café løsningen. Stedet
er mitt siste stoppested, før Puddefjordsbrua uvegerlig
kaller.
– For ti år siden var dette en garasje. Vi arva
huset, og så satte vi i gang med å bygge om garasjen.
Resultatet ser du her, sier Odny og Tore, stedets innehavere.
Damsgårdstuen ligger i Dams-gårdsveien. Fra to
vinduer er det utsikt rett mot Puddefjordsbrua. Ikke hadde
jeg forventa meg en liten veikro her, midt i industriødet.
Men Laksevåg er jo ikke et sted som alle andre.
Aller mest minner Damsgård-stuen meg om en kro i Slovakia
jeg besøkte for noen somrer siden. Bardisken er liten
og grønn, mannen bak disken er på fornavn med
alle kundene, og veggene er tapetserte med ølrekvisitter
fra mange land. I taket ved døra henger et reklameskilt
for Casablanca, med Humphrey Bogarts ansikt i tre dimensjoner.
Rettene er av den tradisjonelle sorten. Kjøttkaker,
fiskegrateng, surkål. Og så jeg som trodde pinnekjøtt
var julemat.
– Jeg har hørt at Laksevåg har Bergens beste
kebab?
– Ja, det må du ikke spørre meg om, sier
Odny.
– Men det høres jo rimelig ut, legger hun til.
