Hvordan er det å være studentaktivist
i dag, i
forhold til på det politiske 70- tallet?
Ville venstre er ikke som før
 |
aktivister. Thor Øivind Jensen (til høyre
i sofaen), Ståle Holgersen (nærmest kamera)
og Jo Moen Bredeveien (stående) diskuterer aktivisme
før og nå.
|
Lørdag var det gatefest utenfor Universitetets hus i Sydneshaugen
10, som fram til onsdag var okkupert av en gruppe studenter.
Klokka ett var forberedelsene godt i gang. Studvest dro med seg
Thor Øivind Jensen, førsteamanuensis ved Institutt
for administrasjons- og organisasjonsvitenskap ved UiB, opp på
Sydneshaugen. Jensen var selv aktiv student, og medlem av AKP(m-l)
på 70-tallet.
Jensen setter seg i sofaen husokkupantene har etterlatt utenfor
huset. De to okkupantene Ståle Holgersen og Jo Moen Bredeveien
går til og fra mens de klargjør den forestående
gatefesten.
Boligaksjon – ja takk
De siste tretti åra har det vært en rekke husokkupasjoner
på og omkring Nygårdshøyden. Ungdom har tatt
seg inn i tomme hus, og tatt de i bruk som bolighus eller oppholdssted.
I de fleste tilfellene har det endt med politiutkastelse.
– En militant holdning overfor slike initiativ, synes å
gå igjen i Norge og Sverige, sier Jensen.
– I Danmark, er holdningen en mer pragmatisk. Fristaden Christiania
i København er stadig formelt okkupert, og det samme gjelder
et av de viktigste kulturhusene i byen. I England er det lovlig
å ta i bruk hus som står tomme. Her har vi åpenbart
noe å lære.
Politisk korrekthet
Det bildet vi har av 70-tallet i dag, kan virke som en karrikatur.
Det er et bilde av aulaer og studentmøteplasser stappfulle
av folk som delte ut løpesedler og siterte om kapp Marx
og Mao høylytt. Var det egentlig slik, Jensen?
– Ja, faktisk! På Studentsenteret, som på syttitallet
var helt nytt, var det heller regelen enn unntaket at 200-300
studenter sto og høylytt diskuterte politiske og filosofiske
temaer. Forelesninger ble hyppig avbrutt av politiske flammetaler,
og veggaviser var overalt.
Samtidig var det viktig å være politisk korrekt. Det
var lite rom for slingringsmonn i forhold til de «rette»
standpunktene.
– Du fikk problemer hvis du ikke var konsekvent, dedikert
og korrekt i dine synspunkter. Jeg var nok en del av den mobbende
majoritet i studentmassen den gang, sier Jensen.
Slutten på en Seinfeld-episode
– Det er liten tvil om at det er en antiglobaliseringsbevegelse
på gang, et nytt engasjement i forhold til 90-tallet, sier
Bredeveien.
– 90-tallet har på mange måter arta seg som en
sammenhengende Seinfeld-episode. Det er klart folk er lei av det.
Engasjement blir tatt på alvor igjen, det er lov å
mene ting.
Bredeveien er skeptisk til Jensens mimring over sin egen tid.
Han mener AKP-generasjonen kan være med på å
ufarliggjøre dagens engasjement, ved stadig å understreke
dybden i det de selv gjorde. Han utfordrer Jensen:
– Føler du ikke et nederlag i at så mange av
dere har kommet på defensiven i forhold til hva dere mente
og sto for på 70-tallet? Er det ikke synd at så mange
av dere er blitt karrierister, og helt forsaka de idealene dere
sto for?
– Sånn har det vært til alle tider. Se på
meg selv; jeg sitter nå godt i min stilling på Universitetet!
Jeg skammer meg overhodet ikke over det. Selv om en er aktiv som
ung student, skal en ha et liv også etterpå. Det er
viktig at folk flest er med, at ikke en fast, engasjert elite
tar seg av de viktige spørsmålene, sier Jensen.
– Det jeg imidlertid synes er pinlig å se tilbake på,
er alle de som ofra seg helt for bevegelsen. Alle de som kutta
ut alt av studier og eksamener, og sto igjen som 30-åringer
uten utdannelse. Heldigvis har mange av disse fått seg en
utdannelse seinere. Det pinlige var at det stod folk bak, som
oppfordra studenter til å ofre altfor mye. En slik uansvarlighet
fortjener annet enn ros.
Jagland – Nei takk
Tidlig denne måneden ble grunnlaget lagt for en norsk
grein av den franske, og etter hvert verdensomspennende bevegelsen
ATTAC.
– ATTAC virker som en fornuftig greie, sier Jensen, men innrømmer
at han ikke kjenner så godt til organisasjonen:
– Hvis de har personlig medlemskap, så melder jeg meg
gjerne inn. Det er særlig spennende utfra den tida vi lever
i, med nye media som tas i bruk for å samle folk og spre
synspunkter. Generelt virker det som vi organiserer oss på
andre måter i dag.
Dagens studentmasse er alt annet enn ensretta politisk korrekt.
Det samme må sies om venstresida generelt, ifølge
husokkupant Holgersen.
– Det som er viktig i dag, er at ingen lenger har enerett
på å definere aktivisme. Pluralismen er mye større
enn den var på 70-tallet. Derfor er det nå bedre grobunn
for en folkebevegelse.
Jensen sier seg delvis enig.
– Samtidig er det vanskelig å gå i takt hvis
man ikke har en felles parole. Men også i min tid, særlig
på slutten av 60-tallet, var mangfoldet det herskende. Det
var først mot midten av 70-tallet at det ble autoritært,
fasttømra og byråkratisk. Jeg var nok selv mest med
i den sjarmerende rotete begynnelsen, og datt av etter hvert.
ATTAC har så langt fått mye støtte i Norge.
Også fra medlemmer av den sittende regjeringen
– Det er så absolutt ingen fordel for venstresida hvis
Thorbjørn Jagland melder seg inn i ATTAC, sier Bredeveien.
– Norske ATTAC ble jo faktisk aktualisert av Morgenbladet,
noe som neppe styrker troverdigheten. Men den er helt klart et
uttrykk for at noe holder på å skje, fortsetter han.
Jensen legger vekt på at verden ikke er den samme i dag
som den var.
– Det er skjedd en generell, betydelig utvikling i verdier
og politiske mål. Tema som likestilling, miljøbevissthet,
globalt ansvar og så videre. Denne bevisstheten finnes hos
mange, uavhengig av de gamle ideologiene.
Audun Hole
audun@stiler.com
Foto: Siv J. Seglem
|
