Det ukjente truer den eksisterende sosiale orden. Derfor kan «det andre» aldri bli «som oss».

Trusselen utenfra

I regi av Senter for europeiske kulturstudier, Sosiologisk Institutt ved UiB, Senter for kvinne- og kjønnsforskning og Studentersamfunnet, ble det fredag og lørdag avholdt et seminar på Verftet USF. Tittelen var «Fanden går i kloster», og undertittelen var hentet fra sosialantropologen Mary Douglas. Termen «A matter out of place» beskriver hvordan elementer i samfunnet faller utenfor og i visse tilfeller truer den etablerte orden.

«Oss» og «dem»
Antropologen Marianne Gullestad fokuserte i sitt innlegg på debatten om innvandring, og problematiserte skillet mellom «oss» og «dem» som ligger i begrepet «innvandrer». Hun sammenlignet tilstanden i Europa i nasjonsbyggingsperioden med situasjonen i dag. Under nasjonsbyggingen på 1800- tallet, var grenser mellom samfunnsklasser mer fremtredende enn de etniske grensene. Etter avkoloniseringen, jernteppets fall, og med innvandringen fra den tredje verden, skjedde det en dreining. Nå er mer oppmerksomhet viet de interne «andre», de såkalt «fremmedkulturelle», enn forskjellene mellom samfunnsklassene. Gullestad mente at det har blitt en økende interesse for felles kultur, avstamning og opprinnelse, på bekostning av statsborgerskapets politiske og sivile rettigheter. Innvandrere blir i en slik sammenheng «de andre» fordi de faller utenfor avstamningskriteriene. Ideologisk sett er innvandrere det antropologen Mary Douglas omtaler som «matter out of place», og som her er det som ligger utenfor den nasjonale orden. Gullestad pekte også på at forskere og andre akademikere ofte spiller en liten, men viktig, rolle i disse
debattene. Mange anvender og legitimerer folkelige kategorier og fordommer uten å analysere dem nærmere.

Medienes todeling
Denne rollen forsterkes av medienes polariserende presentasjon av de fleste saker. Gullestad pekte på at mediene er deltagende når det gjelder å opprettholde et diskursivt skille mellom «innvandrere» og «nordmenn». Ved å bruke merkelapper som «en tredjegenerasjons innvandrer» og «av pakistansk opprinnelse» bidrar mediene til å underbygge den forestilling om at forskjellene mellom «oss» og «dem», basert på avstamning, er viktigere enn mange andre forskjeller. Problemet med et slikt skille, mente Gullestad, er at kategorien «innvandrerne» blir homogenisert. De blir regnet som mer eller mindre like, samtidig som «nordmenn» (som selvfølgelig også har ulik bakgrunn, kompetanse osv), også homogeniseres. Dette kallte hun «forestilt likhet», en likhet som nedtoner sosiale likheter på tvers av kategoriene til fordel for den etniske grensen. Slik opprettholdes kategoriene «nordmenn», og «innvandrere».
Samtidig tok Gullestad visse forbehold: Skillet på begrepsplanet er bare ett av de forhold som påvirker hva mennesker får til av felles referanserammer i sosiale møter. Deler av den sosiale virkeligheten har for lengst løpt fra de bastante todelingene, samtidig som disse kategoriene stadig brukes. Denne forestilte likheten og ulikheten, kan derfor fungere som en barriere i en god del situasjoner. Vekten på likhet, hjem, slekt og avstamning innebærer en bremse mot at «innvandrere» skal bli godtatt som «vanlige» medborgere som «hører til» i Norge.
Gullestad mente det nå behøves en diskusjon om toleranse og politiske rettigheter. Spørsmålet er hvordan både medborgerrollen og toleransebegrepet kan redefineres og videreutvikles i praksis i et samfunn der forestilt likhet i mange situasjoner er det underliggende ideal.

«Skummel» kunst
Mariann Komissar, stipendiat i sosialantropologi ved Universitetets Kulturhistoriske Museer ved Uni-versitetet i Oslo, refererte til at det også innen kunsten foregår en slik differensiering. Skillet mellom vestlig og ikke- vestlig kunst er et slik eksempel. Selv om det har skjedd en internasjonalisering av kunstverdenen og selv om det nå kan forekomme banebrytende kunsthendelser også utenfor Europa og USA, så opprettholdes grensen mellom vestlig og ikke-vestlig kunst. Gjennom at denne ikke-vestlige kunsten blir tatt i mot, men at det samtidig produseres veldig lite kunnskap om den. Slik blir da den ikke-vestlige kunsten gjenstand for spørsmålet om den faktisk er kunst eller ikke. Det man har vært ute etter er å utfordre hva kunst er, ikke å sette den ikke-vestlige kunsten inn i en kunsttradisjon. Komissar mente at det er krefter som fortsatt vil holde den ikke- vestlige kunsten uoppdaget og ukjent, som en kontrast til den vestlige. Slik blir ikke- vestlig kunst også det Douglas kaller «a matter out of place». Det forblir «noe annet».

Lene Borgen Bjørhei
lene_bb@hotmail.com
Sindre Holme
sindre.holme@student.uib.no