For en tid tilbake satt jeg og diskuterte
med en venn. Vi forsøkte å finne ut hvem fra
Universitetet i Bergen som deltok i den offentlige debatten.
– Vi har jo Frank Aarebrot som er linselus på TV2,
sa kompisen min.
– Ja, og han Jostein Gripsrud fra media slenger også
av og til med leppa, repliserte jeg.
– Så er det jo Eivind Tjønneland da, fortsatte
kompisen min.
– Han som ikke liker Erlend Loe? sa jeg.
– Ja nettopp, han ja.
Så ble det stille. Vi kom rett og slett ikke på
flere. Spørsmålet hang i luften: Hvor er alle
akademikerne blitt av? Aldri har vel
Universitetet hatt så mange studenter
og ansatte og samtidig vært så usynlig for alle
andre enn seg selv?
Førsteamanuensis ved Institutt for Nordisk, Eivind
Tjønneland, har lenge vært opptatt av akademikernes
forsvinningsnummer i den offentlige debatten. Han er også
blant dem som gjør et seriøst forsøk
på å delta selv. Hver 14. dag knaller han til
med sylskarpe kommentarer i Morgenbladet. Skikkelig bråk
ble det da Tjønneland tidligere i vår skrev artikkelen
«Kulturradikalismens fjerde fase» (Vagant nr.
4 – 99). Her anklaget han et dusin norske forfattere,
deriblant Erlend Loe, for å være en gjeng med
nyreligiøse feiginger som anbefalte folk å trekke
seg ut av verden fremfor å leve i den. Det likte de
dårlig.
 |
Mot Mjøs. – Reformen vil bare føre
til økt broilerproduksjon, forklarer Eivind Tjønneland.
|
Men det er akademikernes forsvinningsnummer
vi skal snakke om. For ti år siden redigerte Tjønneland
en utgave av tidsskriftet «Profil» om «De
intellektuelles rolle». Her oversatte han mengder av
artikler fra fransk og tysk hvor kloke mennesker forsøkte
å forklare hvorfor akademikerne har forsvunnet fra offentligheten
og gjemt seg inne på kontorene. De fleste la skylden
på profesjonaliseringen. Etterhvert som universitetet
ble mer opptatt av formelle krav til doktorgrader og publisering
i fagtidsskrifter mistet folk oversikten. Derfor sitter en
igjen med en haug av spesiaiserte akademikere som bare snakker
til sin egen krets og er ute av stand til å kommunisere
med omverdenen.
– Det er ikke så mye som har endret seg de ti siste
årene, forklarer Tjønneland.
– En karriere i akademia i dag forutsetter en enorm spesialisering
og mange nekter av den grunn å uttale seg utenfor sitt
eget spesialområde. Derfor blir den offentlige debatten
preget av kjendiseri og synsing.
Vi har satt oss på Wesselstuen. Tjønneland har
allerede forhandlet seg fram til en avtale der vi ikke skal
bruke stort bilde av han i avisen fordi det ikke tjener den
type offentlighet som han vil skape. Mannen som «Politiken»
i Danmark har kåret til en av Norges skarpeste penner,
vet å omgås journalister fordi han har vært
en selv. Han synes ikke noe særlig om akademikere som
sutrer over at dagspressen forenkler og forsimpler.
– Hvis man ikke kan forklare det man driver med på
en
enkel og forståelig måte bør man spørre
seg om det ikke er noe galt med dybdenivået også.
En akademiker bør være i stand til å beherske
utrykksformer på forskjellige nivåer, sier Tjønneland
og blåser store mengder sigarettrøyk ut i lokalet.
– Samtidig krever det en viss debattrening hvis en skal
uttale seg offentlig og det er her mange av dagens akademikere
faller fullstendig igjennom, fortsetter han.
Ifølge Tjønneland er Studentersamfunnets utvikling
en god illustrasjon på hvordan debattkulturen på
Universitetet har forfalt. Selv om Studentersamfunnet i Bergen
har det beste programmet i Norge så er det sjelden en
skikkelig debatt der. Som oftest sitter man og lytter til
en professor og så blir det litt spørsmål
etterpå. Tjønneland mener dette skiller seg fra
tidligere da Studentersamfunnet var livsnerven i Universitetets
debattkultur.
– Studentersamfunnet rundt 1880 var kjent som landets
frieste talerstol der både studenter og professorer
hadde lik talerett. De fleste møtene ble referert i
de store avisene og Samfunnet var en viktig rekrutteringsinstans
til Stortinget.
Han mener at mye av den likhetskulturen som preget Studentersamfunnet
før i tiden er totalt forsvunnet idag.
– I dag ville det vært utenkelig at en professor
var leder av Samfunnet eller at studenter og professorer skulle
snakke like mye. Det man får nå er en generasjon
av studenter uten debattrening. Det er jo et paradoks at jo
flere studenter det blir, dess dårligere blir debattkulturen.
Resultatet er at man sitter igjen med en gjeng akademikere
som ikke kan diskutere.
 |
For lesing. Tjønneland mener at en bør
minst lese 3000 sider i måneden for å holde
koken i informasjonsalderen.
|
For en stund tilbake leverte Mjøsutvalget
sin instilling. Kritikken fra akademiske kretser har vært
massiv. Tjønneland tilhører dem som mener meldingen
er den siste spikeren i kisten for et levende universitet.
– Reformen vil bare føre til økt broilerproduksjon.
Studentene vil bli mer pensumorientert og lese mindre ut fra
interesse, sier han oppgitt.
– Hva slags studenter er det vi trenger da?
– Vi må klare å skape folk som kan klare
å holde interessante diskusjoner gående i timesvis.
Samtalen må være et bål hvor en stadig må
kaste innpå nye ting for å holde den intellektuelle
temperaturen vedlike. I dag skapes det folk som er tomme for
ideer og dermed fungerer som kreativitets-killere i det akademiske
miljøet. Attpåtil er de redde for at andre skal
stjele de ideene de stort sett ikke har, forklarer Tjønneland.
– Å gjøre universitetet mer skoleaktig vil
bare gjøre ting verre. Mjøs-reformen vil ikke
skape bedre kvalitet, men en strukturell broilerparanoia der
alle hører på hva læreren sier, samtidig
som de er pissredde for å eksponere seg i offentlig
debatt, fortsetter han.
– Mjøs vil ha flere pliktoppfyllende studenter
som er opptatt av pensum og studieprogresjon.
Men er ikke det bra da? At folk blir tidligere ferdig med
studiene om kommer seg ut i arbeidslivet?
Tjønneland drar på det og napper til pilsen.
Han har nettopp lest en artikkel om fremtidsforsking i Dagladet
og der har man funnet ut at i fremtiden trenger man folk med
enda mer bredde enn idag. Det vil bli et enormt behov for
folk som er i stand til å sortere og sile informasjon
i et raskt tempo. Som student synes du 3000 sider er mye å
komme igjennom på ett semester. Tjønneland leser
ca. 3000 sider i måneden og mener at det er omtrent
den informasjonsmengden du må ta inn for å holde
koken.
– Man må lese rått og målrettet på
alle områder. Det skjer ikke med mer pensumfiksering
og obligatorisk undervisning. Mjøs undergraver den
viktigste kompetansen akademikerne kan komme med i informasjonssamfunnet
og det kaller de «kvalitetsreform», sier han og
slår ut med armene.
Vi er kommet til tredje pilsen. Serveringsdamen har forstått
at på vårt bord holdes det et visst tempo og svinger
innom med jevne mellomrom. Jeg sitter og lurer på en
ting. Finnes det noe sted i verden hvor man faktisk diskuterer
på universitetet?
Tjønneland har både studert og vært gjesteprofessor
i Tyskland. Der har det også skjedd en korrumpering
av debattkulturen, men på midten av 80-tallet møtte
han et helt annet type miljø.
– Da jeg studerte der var det ofte at doktorgradsstudenter
ble tatt med hjem til professoren. Da var det tre-fire timer
med rå debatt og sosialt samvær etterpå.
Det var et miljø som oste av kreativitet og diskusjon
og jeg lærte mye mer av disse kveldene enn å sitte
alene å lese.
Et par år senere er Tjønneland på Heidegger-seminar
i Tyskland. En italiensk professor skal holde et innlegg om
Heidegger egentlig var nazist. Etter tre kvarter maser han
fortsatt om Platons politiske fiasko på Syrakus og er
ikke kommet lenger enn innledningen. Da begynner tilhørerne
å pipe og professoren må forlate podiet.
– Så du mener vi burde begynne å pipe på
møtene i Studentersamfunnet?
– Ja, folk sitter altfor høflig å hører
på. Du skal risikere noe når du snakker foran
en forsamling,
 |
Mot Erlend Loe. – Hos Loe er løsningen
enten å melde seg ut eller å henge med på
karrierekjøret. Jeg savner en litteratur som
sier noe om rommet midt imellom, sier Tjønneland
til Studvest.
|
Vi har sittet i fire timer. Wesselstuen
begynner å fylles med sitt vanlige klientell som stor
sett består av mennesker godt over livets middagshøyde
som liker å drikke litt etter jobben. Studvests ikke-eksisterende
kafé-budsjett er for lengst sprengt. Tjønneland
prater fortsatt som en foss om universitetets sørgelige
utvikling. Tiden er inne for det store spørsmålet.
– Hva har du egentlig imot Erlend Loe?
Tjønneland smiler overbærende.
– Jeg mener at Loe viser hvor dårlig det står
til med kulturradikalismen i norsk litteratur. Det er helt
greit at en fyr på 25 år får en eksistensiell
krise når han spiller crocket med broren. Poenget er
at han aldri kommer til bunns i krisa. Løsningen blir
en barnslig regresjon, der han melder seg seg ut av samfunnet,
men likevel har en rik bror som gjør det mulig å
kjøpe fin bil.
Oppfølgeren «L» vakte heller ikke de store
begeistringen hos Tjønneland
– Det er ikke noe spesielt interessant med en gjeng 30-åringer
som drar til en øde øy for å finne ut
at de ikke kan gjøre det samme som Heyerdahl. Fantasiløse
trette menn uten piff imponerer ikke meg, sier han bestemt.
– Hos Loe er løsningen enten å henge med
på karrierekjøret eller å melde seg ut.
Jeg savner en litteratur som sier noe om rommet midt i mellom,
fortsetter han.
Jeg legger fra meg blokken og ser mot serveringsdama og tenker
at tiden kan gå jævlig fort når når
en diskuterer skikkelig. Jeg tror jeg skal begynne å
gjøre det litt oftere.
tekst: Ketil Raknes
ketil.raknes@student.uib.no
foto: ola øye
