Er det mulig å definere hva som er den normale kropp? Skal vi godta at andre forteller oss hva som er vakkert, og hvilke følelser som er akseptable?

Tverrfaglig kroppskamp

Det foregår i dagens samfunn en kamp om kroppen. Tradisjonelle holdninger til kropp og seksualitet brytes mot nye, og konflikter oppstår rundt spørsmålet: Hva er den normale kropp? Gjennom forskningsprosjektet «Kampen om kroppen», retter forskere ved Institutt for klassisk, russisk og religionsvitenskap, søkelyset mot dette.

Knytter studentene sammen
Camilla Aronsen og Solbjørg Marjala er hovedfagsstudenter som fikk muligheten til å knytte seg til dette prosjektet.
– Hovedfag fremstilles som en ensom prosess, dette slipper vi unna når vi har knyttet oss til «Kampen om kroppen», sier Camilla.
Hun tar i sin oppgave utgangspunktet i Statskirken, og hvordan den konstruerer sitt selvbilde gjennom homofilidebatten.
– I utgangspunktet skulle jeg skrive om kirkens holdninger til homofili, men etter en stund så jeg at jeg måtte dra flere aspekter inn i oppgaven. Kirken har i dag ikke den samme retten til makt fordi vi opplever en religiøs markedsplass. Etter en 2000 års lang tradisjon som definisjonsmakt i forhold til etikk og moral, er de nå i ferd med å miste dette hegemoniet. Det er viktig for dem å definere seg selv som en enhet mot det de ser som det postmoderne samfunnets verdioppløsning. Seksualiteten har blitt en slags siste skanse hvor kirken har lov til å definere riktig og galt, og homofilispørsmålet har blitt dens fanesak.
Camilla mener at det er rart at de gjør nettopp seksualiteten til en fanesak fordi dette er et så privat område.
– Kirken skulle heller ha engasjert seg i mer konstruktive saker som ensomhet, eller hvorfor så få går i kirken, mener hun.
Solbjørg skriver om Åpen kirkegruppe, en undergruppe til Landsforeningen for lesbiske og homofile, og dennes forhold til statskirken.
– Kristne homofile møter en slags dobbel undertrykkelse. Kirken anser deres seksualitet som gal, og ikke-kristne homofile kan ha vanskelig for å forstå hvordan de kan støtte en religion som i utgangspunktet fordømmer dem. I Åpen kirkegruppe kan de være både kristne og homofile.
Solbjørg mener at de har en sterk rolle i homofilidebatten.
– Ved å møte opp personlig på debattene viser de seg som enkeltmennesker. De er ikke lengre bare abstrakte enheter, og det blir vanskeligere å fordømme dem.
Solbjørg og Camilla skriver separate oppgaver, men knyttes sammen ved at begge deltar i Kampen om kroppen-prosjektet.
– Egentlig fungerer dette som et helt vanlig hovedfag, men vi har felles veileder, og får muligheten til å delta på felles konferanser, sier Solbjørg.
Foreløpig har de bare deltatt på en konferanse. Her fikk de legge frem sine prosjekter som en del av programmet, noe som var en svært god erfaring. Solbjørg påpeker at det ikke er en selvfølge at de blir invitert til konferansene. Studentene må selv være pågående, noe som hadde vært enklere dersom de var flere studenter tilknyttet prosjektet, tror hun.
– Når vi bare er to stykker, blir vi litt ydmyke, hadde vi vært flere kunne vi lettere markert oss. Hvis vi skal være med må vi jo ha noe vi kan legge frem, men det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal bidra. Etter mange år på Universitetet er det fortsatt vanskelig å forstå hvordan den vitenskapelige verden fungerer.

Fra cand.mag til hovedfag
Begge er enige om at overgangen til hovedfag kan være vanskelig.
– Man kan si det slik at man ved å gå på hovedfag, nettopp lærer å gå på hovedfag.
Tidligere har man lært ved å reprodusere kunnskap, nå skal man plutselig forske selv. Det er vanskelig å selv skulle trekke ut essensen i tekster, sier Solbjørg.
Camilla legger til at det likevel ikke er en fullstendig krasj mellom lavere og høyere grad.
– Problemet ligger i at man på lavere grad skriver for lite. Man burde allerede tidlig i cand.mag graden drive mer grunnforskning som en forberedelse til hovedfag.
På religionsvitenskap jobbes det med å mykne denne overgangen. Skoleeksamen på hovedfagstillegget er byttet ut med et særemne hvor man må bruke etablerte teorier på selvvalgt pensum. Dette gir en innføring i å tenke mer selvstendig om de tekstene man leser.
Det som er viktig med begge disse hovedfagsoppgavene, er at de skrives av nettopp studenter ved Religionsvitenskap.
– Det meste som før er skrevet om emnet, har blitt gjort av teologer eller studenter ved menighetsfakultetet. Vi er hverken kristne eller homofile, og selv om vi har holdninger forut for oppgavene er vi ikke like sterkt farget av disse som noen som skriver ut fra et klart kristent standpunkt, mener Camilla.

Vil rekruttere studenter

«Kampen om kroppen» skal utvikle ny kunnskap ved ć knytte ulike faglige innfallsvinkler sammen.

– Det er ikke uvanlig med slike tverrfaglige prosjekter, sier forskningsleder Lisbeth Mikaelsson.
– Det som er spesielt for «Kampen om kroppen», er at det er et samarbeid mellom tre så disparate fag. Til tross for ulikheten mellom fagene, har vi likevel et felles møtepunkt i interessen for antikkens religion, og urkristendommen.
Spørsmål forskerne stiller seg er om man kan definere den normale kroppen, og i så tilfelle hvem som skal ha makten til dette? I dagens samfunn er det store konflikter rundt dete temaet, og disse skal studeres ut fra ulike metodisk-teoretiske vinklinger.
– Det har alltid vært konflikter rundt kroppen, blant annet kan vi se på de tidligere normene rundt seksualitet, og hvordan man slo ned på det seksuelle utenfor ekteskapet.
Det som er nytt i vår tid er at den enkelte har mye større ansvar for å iscenesette seg selv, større samfunnsinstitusjoner, som for eksempel kirken, har ikke den makten de før hadde til å definere normene rundt disse temaene. Også familien hadde mere makt før, og kroppen har blitt den enkeltes ansvar og eiendom.
Gjennom seks problemstillinger, søker de å analysere de endringsprosesser vi i dag kan se i holdningene til kroppen.
Mikaelsson kommer med en anbefaling til studenter som tenker på å begynne på hovedfag, om å knytte seg til et eksisterende prosjekt der dette er mulig.
– Mange tenker på å gjøre noe spesielt, noe som ingen har gjort før, dette kan være risikabelt. Mitt råd er å tenke på hva som allerede foregår på instituttet. Det er nyttig for studenten å velge en problemstilling som gir muligheter for veiledning, og det er nyttig for forskningsprosjektene å ha et samarbeid med hovedfagsstudenter.
Det er fortsatt mulig å knytte seg til «Kampen om kroppen», noe hun anbefaler på det sterkeste.
– Vi hadde på alle fagene håpet å rekruttere hovedfagsstudenter , hittil er Camilla og Solbjørg de eneste. Studenter oppfordres derfor til å delta under en av de aktuelle problemstillingene i dette prosjektet som varer ut år 2002.