 |
SVISKER:
Under «Meet me in Stockholm» skal der
enten danses eller digges.
|
En venn av meg ble nektet på livstid etter
at han dro til sin barndoms plageånd en torsdag på
Hulen. I ettertid lurte han litt på om han burde ha
satt fra seg halvliteren før han slo. ‘Det er
jo litt kjipt å måtte sy i ansiktet’, mente
han.
Men i nyere tid har det roet seg litt. Pogo er en danseform
de færreste dyrker idag, og det er lenge siden Jokke
og Valentinerne og Radiofantomene herjet her. Men rocken sitter
i veggene, og uansett hva som gjøres for å pusse
opp lokalene er resultatet det samme: Hulen. De grovsprengte
veggene er ikke akkurat behagelige å lene seg mot. Skulle
du bli så full at du glemmer hvem du er, glemmer du
uansett ikke hvor du er. Og her ønsket altså
Pål Folkedal og Linn Hagesæther å holde
bryllupsfest.
Hulen og bryllupsfest er ikke akkurat begreper som
går hånd i hånd, og i de siste årene
er det i hvert fall ingen som har forsøkt denne kombinasjonen.
Kan romantikken yngle og trives i omgivelser som virker mer
egnet for sjampinjondyrking enn kurtisering? Hva slags romantikk
er det i så fall som yngler her? Det er med slike spørsmål
i hodet vi ankommer festen like etter at dørene åpner.
I døren får vi vite at brudgommen er på
plass, men foreløpig uten brud. Inne i lokalene får
vi følelsen av å være kommet i tidligste
laget til en ellers normal kveld på Hulen. Noen få
mennesker har samlet seg i baren, og sitter i rolig samtale
over halvliterne. Pål går litt rundt omkring og
ordner med småting i påvente av bruden. Plutselig
blir det liv i høyttalerne ved scenen: «I wanna
sink to the bottom with you» begynner å runge
ut i lokalet. Hva skal dette bety? Et slags hint om at bruden
kanskje ikke kommer? Fotografen begynner å hinte frampå
om både branndamer og Mozell. Men det er vel helst bare
litt syk humor fra brudgommens kolleger bak lydanlegget? Pål
er selv DJ på Hulen til vanlig, men i kveld er det andre
som står for musikken. 1 - 0 til Hulen.
 |
AVVENTENDE:
Ungkarsgjengen ser skeptisk ut. Hvem sin tur er
det neste gang?
|
Men litt senere dukker bruden opp, og hun har
med seg et livlig følge. Fotografen begynner nesten
å banne da han ser at hun går i svarte festklær.
Han hadde håpet på noe hvitt og bryllupsaktig,
lyssterke klær som kan stå i kontrast til brudgommens
mørke dress. Det er bare det at bryllupet stod for
over to måneder siden, og festen måtte utsettes
fordi Hulen var under oppussing. Linn har vært på
Hulen før, og vet hva slags klær hun helst vil
gå med der. 2 – 0 til Hulen. Etter at bruden har
tatt en hilserunde får fotografen lokket paret inn i
bakrommene for å få tatt noen bilder. Han har
forsont seg med brudens bekledning og later til å finne
svært så mye romantikk i de sjabby gangene i det
aller helligste innenfor baren.
Med brudens ankomst stiger stemningen flere hakk, og
Pål ser faktisk litt roligere ut. Det er som om hele
forsamlingen plutselig har kommet på hvorfor de er der,
og etter hvert som enda flere kommer til blir feststemningen
mer påtagelig. Det er visst ikke en helt vanlig Hulen-kveld
allikevel, for de fleste gutta går i dress. Kan det
virkelig være mulig at anledningen begynner å
sette sitt preg på dette grundig innrocka lokalet? Kan
romantikken i klassisk forstand eksistere side om side med
rockerølp? En prat med det lykkelige paret om hvordan
de traff hverandre begynner å virke mer naturlig. De
møttes selvfølgelig på Hulen. Pål
spilte med bandet «Tom Cruise Control» den kvelden,
og hun syntes at både Pål og kameraten hans var
kjekke. Men Pål var kjekkest. Jeg prøver meg
med noen spørsmål om Hulens betydning for paret,
om hvorvidt det er noe som reflekteres i deres valg av lokale
for festen. Men de nekter plent å innrømme Hulen
noen romantisk effekt. Linn mener ganske enkelt at Hulen er
byens beste utested, men begge bedyrer at de ville jo ha vært
like glad i hverandre på et annet sted. Hulen er rett
og slett et glimrende sted for en fest med hverandres og felles
venner, og selve bryllupet hadde vært forbeholdt nærmeste
familie. Paret er tydeligvis mer interessert i festen enn
å stå og fortelle om forholdet sitt, så
jeg kapitulerer, og trekker meg tilbake for å la festen
gå sin gang.
 |
LETT PÅ FOTEN:
Endelig brudevals, to måneder etter bryllupet.
|
Men romantikken har da noen støttespillere,
selv langt inn i de bergenske tilfluktsrom. Noen av Påls
Hulen-kolleger spiller nemlig i danseband, og skal stå
for kveldens live-innslag. Det skal danses brudevals og spilles
svisker, derom skal det ikke tviles. Men først skal
det holdes et par korte og konsise taler, og gaver skal overrekkes.
Talene lever mer opp til stedet enn til anledningen, og innholdet
lar seg neppe gjengi på trykk, men stemningen er topp.
Gavene viser seg også å være i Hulens ånd.
Paret får to felles gaver, som begge menes å være
mest til Pål. Den første er en diger diskokule,
under hvilken paret kan (sett inn verb som rimer på
kule). Den neste er en elektrisk motorsag, noe som rører
brudgommen dypt. Festdeltagerne forlanger en demonstrasjon,
og en sagkrakk settes fram. Men sagen må monteres først,
noe som viser seg å være en ganske komplisert
og for øyeblikket uoppnåelig affære. Pål
ser lettet ut over å slippe å vise sine sagferdigheter
i findressen og med en god porsjon drikke innabords. Sagen
legges bort og bandet entrer scenen.
Først brudevalsen, en passende sviske i noe
som muligens minner om valsetakt, og brudeparet får
svinge seg i ensom majestet. Deretter følger «Meet
me in Stockholm» i en versjon som ville ha fått
Sir Douglas Quintet til å føle seg som kynikere
i forhold til kveldens orkester. Golvet fylles gradvis opp
etterhvert som sviskene kommer trillende. Når bandet
smeller til med «Mister Postman» er det full fest
i lokalet. Enten folk faktisk liker musikken eller bare har
et varmt ironisk forhold til den ser det i alle fall ut til
at de koser seg. Det samme kan sies om bandet. Bruden og brudgommen
er ettertraktede dansepartnere og får svingt seg grundig.
Langsomt beveger festen seg i retning klassisk Hulen-stemning,
og musikken rockes gradvis opp. Til slutt er det bare den
uvanlig høye tilstedeværelsen av dresser som
vitner om bakgrunnen for kveldens fest.
Det var romantikken som måtte gi tapt. Den bukket under
for rock og rølp og dansebandets selvironi, men aller
mest for Hulens magiske evne til å få folk til
å glemme tiden
og verden utenfor. Full knockout til rocken. Eller ligger
det kanskje en god del romantikk i Hulens anti-romantiske
sjarm? Det er mulig det gjør det, i hvert fall for
de som elsker Hulen.
