– Men det er jo ingen tekst her, fortvilte
skuespillerne i Immaturus før sommerferien.
Regissør Elin var allerede blitt kraftig advart av
erfarne teaterfolk.
«Ja vel, så studentteateret skal sette opp Jon
Fosse. Er ikke det litt ambisiøst da?».
Frykten for at publikum skal føle at de hører
replikkene falle til gulvet under den knappe og repeterende
ordvekslingen, var påtrengende hos skuespillerne.
– Drit i teksten, kjenn på hva som ligger under
og spill i pausene! ga Elin beskjed om.
I et halvt år har oppsetningen av Jon Fosses «Namnet»
vært hennes baby. Førstkommende mandag sparkes
den første av åtte forestillinger i gang på
Kvarteret.
 |
ROS:
- Du gir veldig elegant regi, Elin, sier Andreas
som har spilt i fire Immaturus-oppsetninger - Kødder
du med meg nå, spør Elin. Hun er regidebutant.
|
Drømmen til Elin
– Foreløpig har jeg ikke begynt å regissere
i drømme, men jeg tenker mye på stykket før
jeg sovner, innrømmer Elin en drøy uke før
premieren. «Namnet» elsket hun fra første
gang hun leste det.
– Dess mer vi går i dybden av stykket, jo gildere
blir det. Temaet kan virke dystert, og vi kan lure oss grønn
på hva Jon Fosse har ment, men poenget er at vi skal
gi vår oppsetning en selvstendig mening, sier Elin om
sin regidebut for studentteateret.
25 år gammel med can.mag-grad og film- og teaterproduksjon
som hobby, har hun altså gitt seg i kast med å
tilføre et stykke av «Norges nye Ibsen»
scenisk kropp og sjel.
Bare i sommer var 90 Fosse-oppsetninger under arbeid i Europa,
mens det er første gang Immaturus setter opp noe av
den 42 år gamle kritikeryndlingen.
I 1996 reiste Elin rundt som danser og skuespiller i USA og
Europa sammen med 140 andre amatører fra hele verden.
I 1998 begynte hun som skuespiller i Immaturus. Samtidig har
hun laget flere kortfilmer, og i høst søkte
hun om å komme inn på tv-produksjonslinja på
Universitetet, men fikk avslag.
– Jeg har lyst til å jobbe med film og teater.
Det er gøy å tenke i bilder, sier Elin, som også
forsøker å skrive litt på egenhånd.
– Jeg har skrevet teaterstykker, men ikke satt dem opp.
Jeg har gjort det mest for meg selv, og har ikke brukt nok
tid på det, sier Elin.
I «Namnet» har hun kuttet bort deler av teksten
for å gi fokus til det hun mener er det viktigste i
stykket.
 |
 |
MELLOM AKTENE:
– Jeg tror fotografen er forelsket i deg,
Elin, sier Andreas. – Ja, men er ikke du også
det, undrer Elin. – Jo!
|
OPPVARMING. Skuespillerne leker for å
komme seg inn i rollene.
|
Pulegreiene
– Jeg er glad for at du spør om det, for akkurat
den replikken har vi tenkt mye på.
Det er Studvest sin fotograf som lurer på hvorfor replikken
«Han sa vel noko slikt som at du hadde pult igjen»
er tatt bort.
– Jeg vil ikke at den skal indikere for tydelig at jenta
kan ha pult med barndomskameraten. Jeg ønsker ikke
at publikum skal tro at han er faren til barnet, for da kan
stykket lett reduseres til et farseaktig trekantdrama. Det
kan ta fokus bort fra det som er de sterke og mer aktuelle
problemstillingene i stykket, sier Elin.
«Namnet» handler om den svært unge og meget
høygravide Beate som kommer tilbake til barndomshjemmet
i ei bygd på Vestlandet fordi hun mangler et sted og
bo. Med seg har hun kjæresten som skal hilse på
svigerfamilien for aller første gang. I løpet
av noe korte kveldstimer avdekkes de seks rollefigurenes totale
mangel på omsorg for hverandre, gjennom en kommunikasjonsbrist
som får selv høner til å virke veltalende.
– For meg handler stykket om oppløsningen av familien
som institusjon. Samtidig sier det mye om hvordan det er å
være i et parforhold og forholdet mellom foreldre og
barn. Jeg tror alle mennesker vil kjenne seg igjen i dette
samtidsdramaet, sier Elin.
Skrik-følelsen
– Når man leser eller ser stykket, får man
mest lyst til å reise seg og riste karakteren til vett.
Du har ikke hatt lyst til å regissere karakterene til
å være snillere enn de er?
– Jeg vil jo ikke at de skal være tøffe
og onde. Jeg ønsker å vise deres tomhet og sårhet.
Jeg håper det kommer frem at ingen av dem egentlig vil
være så ufølsom. Men de mangler sterke
nok bånd seg imellom til å ta ansvar for hverandre,
sier Elin, og legger til: – Men stykket gir meg litt
«skrik-følelse»: «Si noe fornuftig
da!, Gjør noe fornuftig da!», Elin vifter intenst
med armene.
– Det er dyster tematikk, og spesielt på disse
Jon Fosse-øvingene er det viktig å legge inn
litt morsomme avbrekk, og at vi vitser litt før vi
går hjem, sier Elin.
Blir gravid nå
– Maren, skal du bli gravid nå? spør Andreas
Høstmælingen, som spiller den vordende faren
i stykket.
– Ja! kommer det kontant fra omkledningsrommet, hvor
Maren Bjune er i ferd med å fylle strømpebuksa
si med ei pute. Andreas spretter opp for å hjelpe til
med å fullbyrde forvandlingen.
– Vi lurte lenge på hvordan vi skulle få
Maren til å se gravid ut i stykket. Men vi valgte til
slutt den enkleste løsningen: Å bruke ei strømpebukse
for gravide og fylle den med ei pute.
– Det ser ganske ekte ut.
– Ja, jeg har studert søstera mi som skal ha barn,
og Maren er veldig flink til å være gravid. Hun
har alle faktene, sier Elin.
– Vi fant ut at om jeg hadde blitt gravid da jeg fikk
rollen, så hadde jeg vel hatt en mage omtrent som dette
nå, sier Maren, og stryker seg vârt over puta.
Ensemblet skal i gang med å terpe mer på tredje
akt.
– Ikke bruk blikket mens du snakker til henne. Ikke gå
den veien. Feil replikk. Nå blander du. Det blir ikke
noe løye. Ta det på nytt. Elin reiser seg, og
viser.
– Du kan stå i ro. Det er han som pusher på.
– Veldig elegant, sier Andreas.
– Kødder du med meg nå, spør Elin.
– Nei, jeg synes det hørtes stilig ut, smiler
Andreas. De har øvd i fire timer.
Litt angst
– Blir du aldri lei?
– Jeg blir sliten. I går fikk jeg en del negative
følelser og angst for hvordan det skal gå, men
senere på dagen hadde vi en veldig bra øvelse,
sier Elin.
– Hvor viktig er det at du ikke lar eventuell usikkerhet
smitte over på skuespillerne?
– Jeg er først og fremst opptatt av å være
ærlig. Jeg skal ikke være noen mor eller barnehagetante
for dem, sier Elin. Hun synes det har vært viktig å
ikke låse fast regien fra dag én.
– Deler av regien skjer på impuls. Ting som vi
bestemte en dag, kan bli helt feil når vi har kommet
videre i prosessen, sier Elin.
Ett er i alle fall sikkert: Selv om teksten er på nynorsk,
blir fremførelsen på dialekt. Jon Fosse har hevdet
at normalisert nynorsk er et kunstig språk. Kunsten
skal være kunstig, skal han ha sagt. Og personene hans
skal ikke snakke dialekt- da blir de ikke-kunstige.
– Jeg vil at stykket skal treffe folk. En replikk som
«NOKON KJEM», kan lett virke teatralsk, og gi
assosiasjoner til fjernsynsteateret, sier Elin høyt
med vekt på hver eneste normaliserte ny-norsk stavelse.
Selv ser hun mer på film enn teater, og går mer
på Bergen Internasjonale Teater, enn på Den Nasjonale
Scene.
– Jon Fosse bor jo i Bergen. Tror du han kommer og ser
stykket?
Elin smiler.
– Jeg driver og lurer på om jeg skal ringe og invitere
ham. Men da blir det i så fall til siste forestilling.
Jeg tror nemlig han har meget bestemte meninger om hvordan
stykket skal være.
