 |
forløsning. Det er det Catharsis betyr.
|
Ville samfunnet gå opp i limingen? Ville kaoskreftene
ta innersvingen på sivilisasjonen? Eller ville samfunnet
bli bedre, mer avslappet, friere og tryggere? Hvis du spurte
besetningen i Catharsis eller vennene deres i Crimethinc ville
de svare klart det siste. De har utlyst krig mot de ensrettende
kreftene, og går i felten for å forsvare mangfoldet.
Krigen utkjempes ved å leve ut livet som man selv ønsker,
og i tillegg lager de både musikk, blader, filmer og bøker
for å spre det frigjørende budskap. De er skeptiske
til det virtuelle univers, men har tross dette et nettsted også.
Der kan du finne all slags inspirerende og nyttig informasjon
for anarkister og aktivister, for eksempel om hvordan du lager
fanziner (undergrunnsaviser). Som finansieringsløsning
foreslår de biltyveri og småsvindel, noe de selv
har forsøkt med hell.
Vi møtte Catharsis på Kvarteret da de spilte der
i høst. De spiller hardcore punk, musikkformen som kanskje
mer enn noen annen står for sint ungdom. På søtti-
og åttitallet var det underliggende slagordet «no
future». I dag kan det variere veldig. Mange spiller hardcore
simpelthen fordi de synes det er gøy. Men visse ting
har gått i arv fra generasjon til generasjon av sinte
gutter og jenter i 25 år, for noen idealer er fortsatt
de samme: «gjør det sjøl» har alltid
vært hardcorens grunnlov. Du skal spille selv, synge selv,
skrive selv, skaffe spillesteder, henge opp plakater og putte
tekstene inn i plateomslaget selv. Poenget er at alle skal kunne
utfolde seg. Å spille i band skal ikke være en luksusdrøm
forbeholdt de talentfulle og de rike. Derfor spør jeg
vokalisten, Brian, om det ikke er et paradoks å spille
til konsert med disse idealene.
- I kveld er vi jo på en måte eliten, siden vi har
den estetiske kontrollen, innrømmer
 |
frigjort. Brian mener man må trosse strukturene
for å bli fri.
|
Brian, før han fortsetter:
- Men siden budskapet vårt er å utfordre eliten,
tror jeg ikke det er så farlig.
De er på en halvt år lang Europa-turnè, der
planene legges litt etter hvert. Gjennom kontaktnettet sitt,
som er hardcore-fans og aktivister, skaffer de spillejobber
og overnatting i nye byer. Slik blir de også kjent med
nye mennesker på en helt annen måte enn de ville
som turister.
Catharsis er fra North Carolina, men Crimethinc-nettverket,
som de er en del av, strekker seg over hele det Nord-Amerikanske
kontinentet. Det kan forveksles med anarkisme, men er mindre
dogmatisk. Det er et samarbeidsnettverk for aktivister uten
noen klar ideologisk tilknytning. De anser ideologier for å
være stive i formen og lite anvendelige for mennesker
som lever i et evig foranderlig «nå».
- Alt er jo en del av en struktur, og vi har alle et gi-og-ta
forhold til denne. Det viktige er ikke å fjerne strukturene,
men å frigjøre seg fra dem. Bryte vanene, trosse
reglene, tenke nytt og hele tiden være åpen for
det uventede. For å kunne være virkelig frie må
vi selv forme samfunnet sammen med menneskene rundt oss. Ekte
kultur er hjemmelaget, sier Brian.
- Mange av oss begynte for oss selv, uten noen å støtte
oss til, men i senere år har aktivisme eksplodert i Amerika,
også i små byer som de vi kommer fra, sier Amanda,
som ikke spiller i bandet, men er fullt opptatt med CD-er, bøker
og magsiner som skal selges under konserten.
- Fellesskapet er utryddet i USA, sier Brian.
- Amerikansk kultur isolerer mennesker. Ingen gjør noe
sammen lenger. Du blir ikke kjent med noen, mener han. Fellesskapet
er ikke lenger geografisk orientert, men kulturelt orientert.
Folk samles om de samme kulturelle uttrykkene, og har mer til
felles med folk på andre siden av kloden enn med sin egen
nabo.
Derfor vil Crimethinc ha et annet samfunn, et nærere og
tettere samfunn, der folk gjør sine egne ting i stedet
for å konsumere masseproduserte kulturprodukter. Brian
vil ha et samfunn der moren hans ikke føler seg utilpass
med vennene hans.
- Hun føler seg truet fordi hun ikke forstår dem,
sier han.
Og Brian og vennene hans har nok andre verdier og en annen livsstil
enn moren. De okkuperer hus og leiligheter, og har de ikke penger
til mat, er det alltids noe i søppelcon-tainerne utenfor
spisesteder. Hvis valget står mellom pent brukt second-hand
mat i fellesskap og en aldri så lekker alenemiddag foran
fjernsynet burde det ikke være vanskelig å velge?
 |
t.v: Ikkevold. Alexei slår, men skader ingen.
|
t.h: anarki. Amanda og Stef driter i bordskikken.
|
 |
Catharsis var i Europa da flyene krasjet inn i World Trade
Center for en drøy måned siden. Brian støtter
ikke handlingen, og mener det er galt å ta liv. Men han
mener man må ha samme perspektiv på slike ting enten
de rammer amerikanere eller andre.
- Det er så mye vold, synlig og usynlig. Vold defineres
så forskjellig, sier han, og refererer til det aviser
skrev etter opptøyene under toppmøtet i Quebec:
«Volden brøt ut da aktivistene begynte å
kaste tåregassbeholderne tilbake på politiet».
- Skjønner? Vold står i en sammenheng. Hvis jeg
ser noen knuse en utstillingsrute, spør jeg «hvorfor?».
Hva vil de oppnå? Jeg vil anbefale folk å se etter
mulighetene til å uttrykke seg på en slik måte
at det vil ha effekt, sier Brian.
De liker seg i Europa, selv om de ser mange av de samme problemene
her som i USA.
- Her kan du i det minste okkupere en tom leilighet uten å
bli skutt. I USA skyter de for å drepe med loven i hånd
om du befinner deg på en annen manns eiendom, sier Brian.
Amanda nikker bekreftende. Det at andres eiendomsrett skal gå
foran noens behov for tak over hodet mener de er symptomatisk
for den økonomiske globaliseringen. Det er derfor de
mener dette er viktig å bekjempe.
- Gjenstander og ting trenger ikke rettigheter og beskyttelse,
men det er det de får gjennom frihandelsavtalene, sier
vokalist Brian, som etter hvert må hvile stemmen før
konserten.
De andre er ikke så meddelsomme som han, men Amanda forsikrer
meg om at han stort sett har uttalt seg på vegne av alle
sammen.
 |
fellesskap. Christian (t.v.) spiller ikke i bandet.
Men han er med.
|
- De andre er enig, men ville nok ha sagt ting på en
annen måte, sier hun.
Gitaristen Stef er ikke i tvil om hvorfor hun spiller i Catharsis.
- Det er iallefall mye bedre enn å ha en jobb, sier hun.
På spørsmål om det ikke blir mye krangling
når seks ulike personer skal leve sammen på veien
i seks måneder med så lite struktur og rammer rundt
tilværelsen svarer hun med et skuldertrekk.
- Klart vi krangler. Noen ganger tror jeg krangling er den raskeste
veien til nye løsninger, svarer hun.
- Men når du spiller i band har du en unik mulighet til
å bearbeide alle slags følelser gjennom musikken.
På scenen gir vi alt vi har - det er forløsende,
sier Stef.
Etter konserten rekker vi en kort prat med trommisen Alexei.
- Ja, jeg liker å slå hardt, innrømmer han.
- Men jeg slår bare ting, ikke mennesker.
Tekst: Erling Garatun
erling.garatun@student.uib.no
Foto: Lars Myhren Holand/
headplanet_photos@hotmail.com
