FLere dAger med jaZZ

Litt rock, litt jazz. Rockegitarist Bo Lindberg har inngått ett og annet musikalsk kompromiss med de andre.

Hva er egentlig denne jazzen for noe?
Det er lørdag kveld, og Silje Nergaard med band skal ha konsert på Sardinen USF. Klokka ni åpnes dørene, og noen minutter seinere er Sardinen stappfull av folk. Publikum ser ut til stort sett å være studenter. Det er iallfall ikke mange over trettifem her. Jeg kjøper meg en øl, og finner en stol rett ved scenen. Bak meg sitter Karen, en dame rundt de tretti.
- Hva er jazz? spør jeg henne. Hun svarer villig vekk.
- Jazz er så mangt. For meg er jazz koselig og melodiøst. Det er også mye jazz jeg ikke liker. Polsk frijazz, for eksempel. Silje er jazz etter min smak.
- Silje, er ikke hun litt sånn Nattønsket? spør jeg.
- For meg er Silje det hun har gjort på de to siste platene. Jeg husker henne ikke fra den tida hun sang i den norske Grand Prix-finalen, svarer hun.

Flørt

Jazzpop. Silje Nergaard er ung. Gutta i bandet hennes er enda yngre. De spiller jazz skreddersydd for sine jevnaldrende.

Klokka ti kommer konferansieren på scenen. Silje vil gjerne understreke at dette er en rolig konsert, får vi vite. Så vi får ikke hoppe altfor mye rundt foran scenen. Her skal det lyttes. Så entrer kveldens hovedperson scenen, med pianist. De spiller noen strofer aleine, før resten av bandet, kontrabassist og trommis, kommer på.
- You’re out of sight, not out of mind, synger hun. Tankene mine går til Radka Toneff. Dette er jazz fra låt én, ja. Etterpå avkrefter hun at vi trenger holde oss rolige. Det har hun slett ikke sagt, sier hun nå. Publikum ser likevel ut til å holde seg i avslappende lyttemodus. Neste låt ut er «If You Love Somebody» av Sting, i oppjazza versjon. Akkurat som Sting ville ha gjort det sjøl, tenker jeg. Og som skapt for en eller annen chillout-samleplate. Silje veit å målbinde sitt publikum. Hun flørter med bandet og med salen. Følelsen av røykfylt jazzklubb i Krakow som jeg har venta på, kommer ikke. Dette er musikk skreddersydd for Bergens studentpublikum. Ungt og litt hipt, av og til småironisk i framførelsen. Aldri særlig farlig, men både tøft og vakkert. Musikerne til Silje er håndplukka fra Konservatoriet i Trondheim. De kan faget sitt til fingerspissene, og de bakker bra opp om showet til Silje.

Gammal og ny pop

Bandet følger opp mimringa på sine egne og sitt MTV-publikums premisser. Vi får Bowies «This Is Not America» og Prince’ «I Feel For You», i dekonstruerte og svært egenarta jazzversjoner. Publikumsfrieri kan det knapt kalles, til det er låtvalget ikke det mest umiddelbare. Det er gode coverlåter, gjort på en ærlig måte. Men en del eldre standards får vi naturligvis med på kjøpet.
- Jeg er veldig glad i popmusikken som var da jeg ikke levde, sier Silje. Og spekulerer i om ikke hun blei unnfanga til tonene av neste låt på programmet, «Two Sleepy People».
Etter halvannen time og seksten låter, er showet over. Silje har gjort en fin konsert. Men det viktigste spørsmålet gjenstår.
- Var dette jazz? spør jeg Karen, idet hun reiser seg for å gå.
- Det var iallfall god musikk, svarer hun.
Så var dét avgjort.

Øst-trønderske Hoven Droven

Fri instrumentalisering. Når det tar skikkelig av havner Erikssons fele på hodet.

- Lokalet innbyr til hardrock, gliser trommis Bjørn Høglund. Folk-rock bandet Hoven Droven er akkurat ferdig med lydsjekk i Røkeriet, og har inntatt Kippers for fôr.
- Rockelementet var ikke noe vi planla, det ble bare slik, forklarer gitarist Bo Lindberg.
Felespiller Kjell Eirik Eriksson mener i grunnen det meste skjer etter innfallsmetoden. Og det er kanskje ikke så rart i et band hvis navn betyr hulter til bulter. Bo forklarer:
- Vi startet i 1991 som et tradisjonelt akustisk folkemusikkband, så blandet vi inn litt rock og begynte etter hvert å lage vårt eget materiale. Og på vår siste plate «Hippa» er vi mer tilbake til det akustiske igjen, legger Bjørn til.
-I programmet står det at dere spiller urnordisk, hva innebærer dette?
Svenskene blir litt usikker.
- Urnordisk?
- Vi kommer fra Jemtland, Øst-Trøndelag som vi kaller det, og har derfor naturlig fått impulser fra både norsk og svensk folkemusikk, men senere har vi tatt inn elementer fra all mulig folkemusikk, sier Kjell Eirik. En av arrangørene fra Flazz bryter inn. Hoven Droven må nok tilpasse seg Silje Nergaard som ligger øverst på listene. Det virker ikke engang som noen av svenskene tenker på å krangle på det. Saksofonist Jens Comen er overgitt over at det i det hele tatt er mulig for en jazzartist å gå til topps på hitlistene.
- Det ville aldri skjedd i Sverige, sier han ydmykt.

Reinlender på syre
Med like mange publikummere som ansatte i lokalet står svale Røkeriet i klar kontrast til proppfulle Sardinen. Ved nabobordet diskuterer noen vossinger bandet som spilte i hjembygden dagen før.
- «Fri sprit og taxi hjem» er favoritten min. sier den ene. Under ekstranumrene roper han lavmælt på godsangen, men får den ikke. Uten at det ser ut til å ha ødelagt kvelden på noen måte. Ti over elleve har to publikummere innfunnet seg foran scenen. På jakkeryggen til den ene står det «Kun Jern og Stål». Heavymetalfolket er på plass til konsertstart. Hoven Droven drar igang en Reinlender fra Setesdalen. Flere folk kommer til foran scenen og et par danser folkedans rundt de store stolpene i det mørke lokalet. Tredje låten dedikerer Kjell Eirik til den lille grå som bor i skogen. Gitar og bass gjør den utradisjonelle reinlenderen ganske tung bakpå. Jens tryller fram noen mytologiske toner på sin barytonsax, og låten intensiveres før Bjørn slår til med et brått trommebreak. Bo rister litt på svansen før hele gjengen er igang igjen
- Nå skal vi lære dere en jemtlandsk dans, sier Kjell Eirik.
- Strekk først ut armene. Andre steg: sammen.
Publikum tar det pedagogiske opplegget og klapper til rytmen. Neste låt er mer opprocket. Litt uti låten får Kjell Eirik briljere på felen mens resten går ned i knestående. Opp igjen, - kolla nu. Den upretensiøse gjengen tar hendene i været og har det tydeligvis minst like gøy som publikum. Nærmere tolv er Silje Nergaard ferdig, og flere folk kommer til. Folk danser og stemningen er god.

- Jag tror det er en vals
I løpet av konserten lanserer Hoven Droven ettertrykkelig det utvidede valsbegrepet. Minst tre låter blir introdusert som vals, og felles for dem alle er at de gjør alt annet enn å sope seg avgårde i tretakt. Første vals ut går minst fem ganger så rakst som normalt er. En hardbarket gjeng ved høyre scenekant prøver å holde takten, mens Jens suser rundt i salen med sax’en. Rytmeseksjonen trykker hardt på, og på slutten høres gutta ut som et frijazzensemble i full oppløsning. Vals nummer to blir litt blek i forhold, men den tredje tar helt av når Bo syr inn Jimi Hendrix’ «Manic Depression». I løpet av konserten får vi og høre en hyllest til malturt brennevin og en wild west western fra de herjedølske steppene(?). Og når vi kommer til ekstranumrene er holdningen:
- Hva fan, vi tar en låt til. Den Øst-trønderske varianten av folkekultur kan jeg innta når som helst.

Mange konserter på kort tid
Bo Grønningsæther, sjef for Vestnorsk Jazzsenter og medarrangør for Flazz, forteller deg det du måtte lure på om jazz og Flazz.
- Hva er jazz?
- Dette er en diskusjon som har pågått sida førtitallet. Jazzen låner da også fra mange forskjellige musikkformer. Men det ligger alltid et element av improvisasjon i bunnen av all jazz. Bach og Mozart improviserte også, men idet alt blei skrevet ned på noter, forsvant dette elementet helt fra den klassiske musikken.
- Hva er Flazz?
- Først og fremst er Flazz ingen jazzfestival. Vi i Bergen Jazzforum og Vestnorsk Jazzsenter har bare komprimert konsertprogrammet vårt noe i forhold til ellers i året. Flazz er helt enkelt «flere dager med jazz».
- Hva har publikum å se fram til kommende helg?
- To konserter gjenstår av Flazz. Fredag spiller finske Trio Töykeät, en internasjonalt anerkjent gruppe som slekter på finsk folkemusikk, klassisk og mye annet. Lørdag har vi Bergen Big Band. Hver høst presenterer de en ny norsk komponist og arrangør, i år Håkon Storm Mathisen. Begge konserter er vel verdt å få med seg.

Tekst: Egil G. Skogseth
egil.skogseth@student.uib.no
og Audun Hole
sir_ashley@yahoo.com
Foto: Ole Christian Aamot
ole.aamot@student.uib.no