 |
Hele verden. - De faglige utfordringene for meg ligger
utenfor Norge. Men det er her jeg vil bo, sier Rune Nilsen.
|
I Armauer Hansens hus på Haukeland, holder Senter for
internasjonal helse til. Her finner vi påtroppende prorektor
Rune Nilsens lille kontor. Vi blir installert i den lille sofakroken
hans, ved et bord overlessa med hovedfagsoppgaver og beslekta
publikasjoner. I en skål på bordet ligger vaniljekjeks
og frister, og Nilsen spør oss om vi vil ha te. Imidlertid
ringer telefonen hans før teen er klar, og når
han er ferdig i telefonen har han visst glemt alt sammen. Vi
tenker at det er like greit, og stiller ham i stedet spørsmålet:
hva gjør egentlig en prorektor? Vi får vite at
UiB styres av et valgt rektorat, som består av rektor
og prorektor. Viserektor, med andre ord. Ikke verre, altså.
Det er egentlig opp til rektorene sjøl hva slags arbeidsfordeling
de foretar seg imellom. Men Nilsen er raskt over på å
snakke om det som opptar ham mest av alt i verden - universitetet
som institusjon.
- Jeg har en grunnleggende tro på at universitetet er
samfunnets ryggrad. Vi er den kritiske kunnskapsproduksjonsenheten
i samfunnet, det er vi som leverer hodene og hendene som skal
drive samfunnsmaskineriet. Samtidig har vi hukommelse på
kunnskap; jeg ser ikke noen andre institusjoner som kan sies
å ha det.
Klasseskiller og kortbølgeradio
Med den minimale interessen det i dag er for studentpolitikken,
skal det lite til for å kuppe et rektorvalg. Nilsens motkandidat
var den klare favoritten i forkant av valget, fordi han hadde
solid støtte blant de ansatte ved UiB. Men i siste liten
mobiliserte en gjeng studenter alt de kunne komme over av medstudenter,
og fikk valgt Nilsen inn som prorektor.
- Det er nok ikke riktig å kalle motkandidaten ledelsens
favoritt. Men jeg tror en stor del av den vitenskapelige staben
var trygge på ham. Jeg håper jeg gjør meg
studentenes tillit verdig. Rune Nilsen har lang rutine ved Universitetet.
I 1968 kom han til Universitetet i Bergen fra industribyen Notodden
i Telemark. Han gikk rett inn i et forskermiljø som,
ifølge ham sjøl, hadde dørene vidåpne.
Han fikk utdelt nøkler til laboratoriene, med beskjed
om at han kunne komme og gå som han ville. Han møtte
det Universitetet han hadde drømt om, og han håper
at det stadig finnes.
- Jeg drømmer om et universitet der studier og forskning
ikke skilles fra hverandre. Undervisningssituasjonen må
speile det livet studentene møter etter studiene. Jeg
finleser nå, før jeg tiltrer som prorektor ved
årsskiftet, strategiplanene til de ulike fakultetene.
Alle er fulle av fine ord, om tverrfaglighet og grunnforskning.
Det gjenstår å se om de egner seg til mer enn festtaler.
Notodden under Nilsens oppvekst, sier han sjøl, var prototypen
på et klassedelt samfunn. Han tegner et bilde av dette
samfunnet for oss:
- Nede ved vannet lå industrien. Like ovenfor fabrikkene
bodde de ufaglærte arbeiderne. På terrassen over
der bodde de faglærte arbeiderne, og tjue meter ovenfor
der igjen, bodde ingeniørene i en alt annet enn tilfeldig
rangordning. Det var ikke tolerert at ens barn lekte på
hverandres områder. Det var altså et fullstendig
lukka klatresamfunn, forteller Nilsen. Den store hobbyen i barndommen
var radiokommunikasjon. Han brukte store deler av ungdommen
til å kommunisere på kortbølgenettet, og
bygde sin første radiomottaker i sjuende klasse.
- Det er fantastisk å tenke på nå, hvordan
jeg da, midt under den kalde krigen, ikke hadde problemer med
å kommunisere med folk i Sibir, Kasakhstan, Ungarn og
Tanzania. Praten gikk mest i tekniske ting, men det er sjølsagt
umulig ikke også å lære noe om andre kulturer,
sier han.
Fantoft til Nygårdstangen
Nå lurer Nilsen på om studentene hans har forstått
verdien av internett som kommunikasjonsmiddel over landegrensene.
Og om hans eget Universitet har forstått det.
- Har vi lagd en studiesituasjon som gjør at studentene
lærer noe om den globaliserte kommunikasjonsvirkeligheten?
Eller har de bare lært å laste resultatene til Manchester
United og litt porno ved siden av? Jeg er ikke så sikker.
Internasjonal orientering er noe Nilsen liker å snakke
om. Han har sjøl jobba mye med forskningsmiljøer
rundt om i verden. At så få norske studenter velger
å bo på Fantoft studentby, kaller han fantasiløshet.
- Studentene burde jo stå i kø for å bosette
seg her! Her finner du en rikdom på intellektuell, kulturell
og sosial erfaring som er helt unik, som ville utgjøre
en enorm berikelse for mange studenter. Ser vi dette mangfoldet
som en ressurs, eller ser vi det som et problem at det lukter
hvitløk i gangene der? Og tenk å gå glipp
av muligheten for å sykle til jobben! Vi nevner at det
kanskje er nettopp avstanden som er problemet, og som gjør
at de færreste studenter i det hele tatt vurderer muligheten
for å bosette seg på Fantoft. Han innrømmer
at det nok kan stemme.
- Sånn sett, så burde vi vel få studentbyen
ned på Nygårdstangen. Men da måtte vi jo robbe
Røkke først. Og det skulle jeg gjerne vært
med på, altså!
Hovedfag uten virkelighetsflukt
Den ekstreme spesialiseringen som et helt studieløp
gjerne resulterer i, kan være et potensielt problem for
studentenes generelle engasjement og helhetssyn på verden.
For hvordan skal man klare både å tilegne seg en
brei og omfattende basiskunnskap om verden, og samtidig skrive
avsluttende hovedfagsoppgave på to hundre sider om noe
som omtales på fire-fem linjer i et leksikon?
- Jeg tror mange hovedfagsoppgaver kunne hatt andre dimensjoner.
Og noen klarer også å beholde en vid horisont. Alt
har med egne interesser å gjøre, men det er ikke
nødvendig å forsvinne ut av verden, sier han. Han
har en viss tro på at studentenes engasjement vil øke
inn i framtida. Men det er i stor grad opp til studentene hvordan
de velger å disponere tida si, mener han.
- Universitetet i Bergen er en institusjon med unike tradisjoner.
Det har alltid vært lave grenser mellom fakultetene her
i byen, og tverrfaglighet har stått fremst i strategien
siden tidlig på 80-tallet. Jeg er opptatt av å ta
vare på disse tradisjonene. Et sentralt poeng for meg,
er at studentene er olja i dette systemet! Uten studenter til
å sette sitt preg på forskningsmiljøene,
er mye dømt til å stivne. Jeg veit ikke om studentene
skjønner dette. Spørsmålet er om de ønsker
å jobbe, eller bare vegetere på studielånet!
Som prorektor får Nilsen også ansvaret med å
legge til rette for Mjøs-reformen, som snart vil forandre
mye av strukturen ved universitetene. Vil ikke fokuset på
normert studietid, det å få studentene gjennom systemet
så fort som mulig, gjøre det enda vanskeligere
å få dem til å engasjere seg i for eksempel
studentpolitikk og frivillig arbeid?
- Jeg tror alt dette har å gjøre med hvordan en
student disponerer tida. Alle har en forpliktelse til å
strukturere livene sine, noe som sjølsagt også
gjelder studenter. En må spørre seg: hvor lang
tid bruker man hver dag til å se på Hotel Cæsar,
hvor lang tid bruker man på å lese VG? Hvor mange
studenter leser i det hele tatt tidsskrifter som Dag og Tid?
Jeg håper det er flere enn en får inntrykk av.
Skoletannlegen avgjorde
Mot slutten av intervjuet ringer telefonen til Nilsen igjen.
Vi gir ham aller nådigst lov til å ta den. Det er
sønnen hans som ringer; han studerer medisin i Trondheim.
Føler Nilsen at han har lagt føringer på
hva hans egne barn studerer?
- Nei, det tror jeg ikke jeg gjør.
- Dette sier du, som er universitetsmann sjøl? Er det
ikke ganske typisk at akademikere får barn som velger
å gå samme vei som foreldrene?
- Det er klart jeg har fortalt barna mine at universitetet er
et spennende sted. Og jeg føler jo for eksempel at barna
nå er trygge på at de kan spørre meg om faglige
ting de lurer på. Sjøl fikk jeg høre på
skolen: - Skal du begynne på universitetet? Du som kan
bli dreier på Hydro! Men det viser seg at også Nilsen
har hatt voksne forbilder for sitt eget studievalg. Han gir
skoletannlegen skylda for at det var tannpleie som blei studieveien
hans.
- Skoletannlegen var den gode fotballspilleren på Snøgg.
Vi gutta identifiserte oss med ham, vi heia på ham, gikk
tur med ham - fikk en god følelse for ham. Og så
da jeg hadde tatt valget og kom hit til Bergen for å studere,
fant jeg ut at han var professor her, ved mitt eget fakultet!
- Var det sånn at du kom hjem etter første skoledag
og fortale mamma og pappa at du skulle bli tannlege når
du blei stor?
- Det er vel ikke så langt unna sannheten, avslutter Nilsen.
Tekst: Audun Hole
sir_ashley@yahoo.com
Foto: Åsta Ytre
astaloco@hotmail.com
