SAMKJØRING. De fire skuespillerne i «Den Fremmede» belyser ulike sinnstemninger hos hovedpersonen gjennom performance og monolog. Fra venstre: Tor Bjørge, Vegard Tenold Aase, Lise Risom Olsen og Anette Sturi Iversen.

-Teater er kjedelig hvis man ikke eksperimenterer med formen, sier Alexis Killengreen dødsalvorlig og ser på oss med store brune øyne. Så fikler 36-åringen med en tannpirker mens han forteller at både Nordic Black Theatre og Black Box i Oslo har vært interessert i å sette opp stykket når det er ferdigspilt på Verftet. I to år har Alexis vært kunstnerisk leder, manusforfatter og regissør for friteatergruppen Theatral. Gruppen har som målsetting å utforske overgangene mellom de forskjellige uttrykkene performance, teater og dans.
Theatral er synonymt med Alexis Killengren.

Den egenrådige mannen, som opprinnelig kommer fra Oslo, har drevet med teater i 15 år. Men det er liksom bare de fire siste årene som teller, mener Alexis. Først drev han nemlig mest med studentteater, mens han egentlig prøvde å bli forfatter.
- Jeg lukket meg inne og skrev og skrev, men alt ble refusert.
- Alt?
- Alt sammen. Da jeg til slutt ringte Cappelen, sa de at nå var manuset mitt hos en konsulent, og at de ville få et svar i morgen. Jeg var utrolig høyt oppe den ene dagen, sier Alexis. Det er nemlig ikke alle manus som kommer så langt at de blir vurdert av en konsulent en gang.
- Du var i alle fall forfatter for én dag.
- Ja, det kan du si. Etterpå jobbet jeg manuset ned til 40 sider, men jeg tror ikke det var særlig forståelig lenger, sier Alexis, og trekker det sorte, skulderlange håret bak øret før han blir stille.

Utenfor verden
«Den fremmede», nobelprisvinner Albert Camus sin 120 sider korte genistrek av en debutroman, leste Alexis første gang for fem år siden.
- Jeg har lest boka seks ganger, og i sommer leste jeg den ustanselig. Det går jo nesten ikke an, smiler Alexis.
«Den fremmede» handler om Meursault, som er romanens jeg-person. Han føler seg som en fremmed på jorden. Livet hans går i oppløsning idet hans mor dør. Han begår et drap uten å vite hvorfor. Som uinteressert tilskuer følger han rettsaken han er hovedperson i, og som avgjør hans skjebne.

Mye forandret
Alexis´ versjon av «Den fremmede» er ikke en dramatisering av romanen, i den forstand at den repeterer de viktigste scenene fra boka i samme kronologiske rekkefølge. Alexis har istedet dratt ut sentrale setninger og skrevet en monolog som gjentas tre ganger i stykket. Først av en mannlig skuespiller på norsk, deretter av en mannlig skuespiller på engelsk og til sist av to kvinner på fransk. De to mannlige skuespillerne representerer to ulike sinntilstander hos hovedpersonen, Meursault, mens kvinnene fremstiller henholdsvis hans mor og hans kjæreste.
- Stykket handler om mennesker som i møte med andre føler seg som fremmede. Forfulgt av frykten for at noen skal komme dem for nær, distanserer de seg, ikke bare fra de andre, men også fra seg selv, sier Alexis.

Kutter tidsriktig mord
- Jeg er veldig glad for at jeg har fjernet scenen der Meursault nærmest umotivert skyter en uskyldig araber. Det ville nesten blitt en for tidsriktig konflikt.
- Det er et ganske dristig trekk å fjerne scenen som representerer et så viktig vendepunkt for hovedpersonen?
- Ja, det er kanskje det. Men jeg er veldig usikker på hva som egentlig skjer i den scenen, siden han får sola i øynene før han skyter. Jeg har spurt mange andre om hva sola betyr i den scenen, men jeg har ikke fått noe klart svar, sier Alexis.
Han er veldig opptatt av å kombinere ulike uttrykk på en scene, og er veldig fornøyd med at han har fått inn en liten bit med performance. Da han var på den årvisse teaterfestivalen i Kroatia i sommer, oppdaget han at bruk av performance er en ny og sterk trend i USA, mens Øst-Europa foretrekker et mer tradisjonelt uttykk i teateroppsetningene.
- Med performance blir det på en måte en ny forestilling hver kveld?
- He-he, njei, vi bruker styrt performance, sier Alexis.
- Litt planlagt spontanitet altså. Men identifiserer du deg med Meurseault i den fremmede?
- Ja, det gjør jeg. Det at man ikke bryr seg om noen andre. Problemet er at man ikke kan unngå å forholde seg til andre, sier Alexis, og ser ut i vintermørket.

Tekst: INGRID ÅBERGSJORD
ingrid.abergsjord@student.uib.no
Foto: PETTER FRANER
petter.franer@hotmail.com