En tøff start

Mette Wikborg gikk ikke på videregående i Norge. Hun valgte heller et internasjonalt college i Wales som fremmet internasjonal forståelse. Der bodde og jobbet elevene svært tett sammen. Møtet med Universitetet ble derfor en fryktelig skuffelse.

-Ja, og det er ingen overdrivelse. Men i ettertid ser jeg jo at det var hundre prosent min feil. I stedet for å engasjere meg i fag og miljøer, holdt jeg bevisst avstand til alt og alle. Jeg kom fra en skole der alle var idealister og ville redde verden. Vi bodde sammen og var en skikkelig sammensveiset gruppe. Jeg følte at hverken medstudentene på Det samfunnsvitenskapelige fakultet eller Universitetet generelt kunne konkurrere med dette. Heldigvis kom jeg på andre tanker etter hvert, og fikk som alle andre oppleve gleden ved å studere på Blindern.

Men før Mette skjønte at Det samfunnsvitenskapelige fakultet har mye å gi til den som er villig til å ta imot, hadde hun vært borte fra fakultetet i noen år.
 

- Min første periode på fakultetet var mer en prosess enn en virkelig fordypning i fagene. Jeg kom meg gjennom første del av samfunnsøkonomi, som var det faget jeg valgte, uten de helt store karakterene. Likevel fikk jeg meg en jobb i Finansdepartementet.

Men etter hvert oppdaget jeg at de andre kunne mer enn meg. Rundt lunsjbordet for eksempel, hadde jeg trøbbel med å være en aktiv samtalepartner. Derfor var det bare en ting å gjøre - jeg måtte tilbake til fakultetet for å lære mer. Og denne gangen hadde jeg motivasjon til både å fordype meg i studiene, og ikke minst delta i sosiale miljøer. Det var da jeg oppdaget alt det flotte fakultetet har å gi.

I dag er Mette en etablert sosialøkonom, som velger selv hvilke oppdrag hun vil ta. Freelance-økonom, som hun kaller seg.

- Det er riktig. Akkurat nå underviser jeg på BI og er lektor på Universitetet. Jeg har vel alltid hatt en drøm om å være lærer, så for tiden synes jeg det er veldig spennende. Dessuten er jeg vel den litt rastløse typen. Etter studiene har jeg jobbet enda flere år i Finansdepartementet, og jeg har jobbet i det private næringslivet for å bli kjent med den siden av samfunnet. Dette er jo nettopp det som er så flott med en bakgrunn fra Det samfunnsvitenskapelige fakultet. Man kan engasjere seg i så mange sektorer, på så mange felter, og innenfor temaer som er viktige, temaer som har med samfunnet å gjøre.

Hvordan ulike sammenhenger påvirker samfunns-økonomiske forhold, er Mettes favorittemne.

-Javist, dette er jo utrolig gøy å ha kunnskaper om. Selv om det å finne svar går ut på å bruke forskjellige modeller og metoder, som kanskje kan høres kjedelig ut, så er det ikke det. Samfunnsøkonomi angår jo meg og deg. Bare se i avisene eller på TV. Der debatteres det om renter den ene dagen, oljepenger den neste og produksjonsutviklingen i fiskerinæringen den tredje. Forhold som angår oss alle, direkte eller indirekte.

Dette glødende engasjementet fikk Mette allerede i ung alder, om enn ikke akkurat så konkret. Hun har nemlig reist mye og sett store deler av verden. Underveis på reisene vokste det frem en lyst til å lære mer om hvorfor ting er som de er, og hva det er som påvirker det hele.

-At det ble samfunnsøkonomi er egentlig mine brødres skyld. De var nemlig økonomer allerede, men med et veldig forretningsmessig ståsted. Så for å kunne motsi disse i diskusjoner, valgte jeg en økonomiutdannelse som ser det hele fra en samfunnsmessig side. Jeg kunne sikkert ha valgt sosiologi eller statsvitenskap for å fått tilfredsstilt mitt samfunnsengasjement, men heldigvis, jeg angrer ikke på at det ble økonomi.

Selv om det første møte med Universitetet var tøft, har ikke Mette noe vondt å si om hverken lærerne eller medstudentene. Og hun tror ikke at hun er den eneste som har opplevd det første møtet med Blindern som vanskelig.