I 2001 feiret Institutt for psykologi (IPS) ved Universitetet i Tromsø profesjonsstudiets ti-års jubileum. Begivenheten ble markert med åpne forelesninger på universitetet, pressedekning om instituttets virksomhet, sammenkomster med tidligere studenter og en stor festmiddag med taler som ble holdt av venner fra fjern og nær til langt ut på natta. Dette var den faglige og festlige siden ved begivenheten. Organisatorisk markerte vi jubileet med en evaluering av studiets første 10 år.

IPS vant i 1998 evalueringsprisen fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet for evalueringsarbeidet knyttet til IPS sin internpraksis og hovedpraksis. Med midlene fra prisen arrangerte vi en evalueringskonferanse for hele instituttet. Et av resultatene fra konferansen var at det ble besluttet å undersøke hvordan våre uteksaminerte studenter hadde opplevd studiet. Evalueringen ble foretatt av førstemanuensene Astrid Richardsen og Monica Martinussen i 1999. Det er deres arbeid som nå presenteres i denne rapporten.

Rapporten faller på en fruktbar grobunn. IPS er et institutt med høye standarder, og vi har en sterk interesse for å utvikle instituttet videre. Stadig flere studenter tar psykologi, og vi ønsker å tilby dem et studium av høy kvalitet. Vi har også andre målsetninger. Vi ønsker å kunne tilby studentene et større fagtilbud med flere plasser til profesjonsstudenter, et master-studium, gode forskningsmuligheter og et utstrakt kontaktnett med samarbeidspartnere utenom universitetets grenser. Ett av mange viktige ledd i dette arbeidet er å få nærmere kontakt med våre uteksaminerte studenter for å kartlegge deres yrkeserfaringer og -behov. Denne rapporten representerer det første av flere tiltak for å formalisere vår kontakt med uteksaminerte studenter og dra nytte av deres erfaringer i arbeidet vårt.

På grunn av alt vi har lært siden profesjonsstudiet startet opp, og alle de nye fagpersonene som er ansatt ved instituttet siden de første studentene begynte, er en del av behovene som psykologene melder i denne rapport allerede blitt ivaretatt i studieendringer som kom etter at studentene ble ferdige. Likevel kommer det fram en del elementer i rapporten som vi absolutt bør ta tak i. Rapporten er derfor et viktig redskap i videreutviklingen av studiet.

En del av behovene som psykologene nevner i rapporten krever nøyere tenkning også på andre plan. Ikke alt kan eller bør løses på profesjonsstudiumsnivået. Derfor er det viktig å spørre seg hvilke faglige behov det er rimelig å dekke i et forholdsvis kort og generelt introduksjonsstudium til yrket, og hvilke behov som bør dekkes av arbeidsgivere og fagforeningen etter endt studium. Rapporten er på den måten et viktig redskap for viderutviklingen av psykologyrket i Norge. Med framtidens psykologer i mente, bretter vi opp ermene og setter i gang med å styrke vår utdanning ytterligere.

Denne undersøkelsen representerer en evaluering av profesjonsstudiet ved Universitetet i Tromsø basert på tilbakemelding fra nylig uteksaminerte psykologer. Et spørreskjema ble sendt til alle psykologene som var utdannet i perioden mellom 1995 og 1999, og vi mottok svar fra 51 av disse. Dette utgjorde en svarprosent på 74%. Spørreskjemaet besto av 116 spørsmål og omfattet bakgrunnsopplysninger, forhold rundt valg av utdanning, studieprogresjon, samt psykologenes vurdering av profesjonsstudiet og nåværende yrkessituasjon. Resultatene viste at de fleste psykologene stort sett var fornøyd med profesjonsstudiet i Tromsø som yrkesforberedende utdanning. De var også fornøyd med faglig bredde, integrering av teori og praksis, og de mente at studiets målsettinger var oppfylt tilfredsstillende. Praksisperiodene hadde gitt utbytte i form av forberedelse til viktige arbeidsoppgaver og de hadde gitt erfaring med arbeid med ulike klientgrupper. Psykologene følte seg også generelt sett godt forberedt til mer akademiske arbeidsoppgaver, som forskning og både skriftlig og muntlig presentasjon av fagstoff. Gjennomstrømningen i studiet er god, og det er ikke vanlig at studentene tar ekstra tid for å gjøre seg ferdige med studiet. De aller fleste hadde fått tilbud om jobb allerede før studiet var ferdig, og et flertall av de ferdige studentene ble i landsdelen etter endt studium. Dermed ser det ut til at de viktigste målsettingene for profesjonsstudiet i Tromsø er oppfylt i stor grad. Likevel bør studiet evalueres kontinuerlig med henblikk på forberedelse til andre viktige arbeidsroller, som for eksempel ledelsesfunksjoner og sakkyndighetsarbeid, og en bør vurdere å utvide klientarbeidet til å omfatte også eldre klienter. I tillegg bør praksisperiodenes både teoretiske og praktiske relevans til senere yrkesutøvelse vurderes på nytt.

Resultatene fra denne undersøkelsen er i grove trekk samsvarende med de resultater man finner i Bergen (Hildrum, 1996), men Tromsø-studentene er jevnt over mer positive til utdanningen og spesielt til integreringen av praksis og teori. Studentene er også mer fornøyde mht. studiets forberedelse til forskjellige roller og arbeidsoppgaver. Dette tyder på at Tromsø-modellen i stor grad oppfyller de krav som stilles i Standardene for norsk psykologutdanning.

Mot slutten av 80-tallet var det betydelig psykologmangel i Norge. Etterspørselen etter psykologer var stor i så og si alle fylker, og anslag fra Norsk Psykologforening var at det tidlig på 90-tallet var ca. 400 ledige psykologstillinger i Norge. Situasjonen var spesielt prekær i Nord-Norge, der man regnet at 30% av alle psykologstillingene var ubesatte. Stortinget vedtok derfor i 1989 at planene for et profesjonsstudium i psykologi i Tromsø skulle iverksettes. Profesjonsstudiet i psykologi ble etablert i Tromsø i løpet av 1990, og det første kullet med psykologistudenter startet i januar 1991 og var ferdigutdannet fem år senere.

Det sto klare målsettinger bak opprettelsen av profesjonsstudiet i Tromsø. Noen av disse målsettingene gjorde at studiemodellen ble noe annerledes enn ved de øvrige universitetene. For det første skulle studiet ha en grundig akademisk forankring samtidig som det skulle forberede studentene til profesjonell yrkesutøvelse. Det ble dermed lagt opp til en studiemodell som skulle integrere teori og praksis fra første studiedag, ikke ulik modellen som var brukt innenfor samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø. Teoretisk undervisning skulle gis sammen med relevante praksisperioder, der undervisningen foregår i klinikker og ved psykologarbeidsplasser over hele landsdelen. En annen målsetning var at studiet skulle ha sterke innslag av metode og forskningsvirksomhet. I tillegg ble det vektlagt formidling og kunnskaper om de sosiale forhold som psykologene skal jobbe under i landsdelen, og det skulle inneholde et forebyggende perspektiv i tillegg til det kurative. Sist, men ikke minst, skulle studiet bidra til å redusere psykologmangelen i Nord-Norge. Praksisperioder i hele landsdelen og utnyttelse av lokal kompetanse til klinikkundervisning har bidratt til å innfri disse målsetningene.

Psykologutdanningen i Tromsø markerte i år sitt 10-års jubileum. I forbindelse med at det har vært utdannet fem kull med psykologer i Tromsø, var det på tide med en evaluering av hvordan utdannelsen har forberedt psykologene til yrket og om målsetningene ved studiet var nådd. I tillegg ønsket vi å kartlegge hvordan de ferdige psykologene så på studiet i ettertid. Det var også viktig å få informasjon om deres arbeidssituasjon og hvilke fagområder de arbeidet innenfor.

Profesjonsstudiet i Tromsø har hele tiden hatt en klar målsetting om at undervisningen og fagtilbudet skal evalueres. I 1998 vant Institutt for psykologi KUF's evalueringspris for god evaluering av klinikkundervisningen og hovedpraksis. Pengene som fulgte med prisen skulle gå til videre evalueringsarbeid ved instituttet. Instituttet holdt en evalueringskonferanse i 1999, der det ble bestemt at en oppfølging av de ferdige psykologene skulle være en viktig del av det videre arbeidet.

I følge studieplanen for profesjonsstudiet i psykologi ved Universitetet i Tromsø, tar studiet utgangspunkt i Standardene for norsk psykologisk embetseksamen og skal gi studentene en bred innføring i psykologi, både som akademisk fagfelt og som profesjonelt virkeområde. Psykologstudiet bygger på introduksjonsstudiets generelle innføring i psykologiske fagområder, og skal gi grunnleggende kompetanse for et bredt spekter av yrkesroller innen anvendt psykologi, forskning, undervisning og psykologisk utviklingsarbeid.

Som ved de andre universitetene har profesjonsstudiet i Tromsø en varighet på 5 år, utover examen philosophicum/examen facultatum og intoduksjonsstudiet i psykologi. Hvert studieår går fra januar til desember, og opptaket er økt fra 16 studenter i 1991 til at det nå tas opp 24 studenter per år. I Tromsø er inntil 75% av studieplassene forbeholdt søkere med nordnorsk tilhørighet (landsdelskvoten), mens de resterende 25% fordeles mellom alle søkere etter karakter (den generelle kvoten). Søkere i begge grupper rangeres etter karakterer fra introduksjonsstudiet i psykologi.

Alle studenter som var uteksaminert fra 1995 til 1999 ble forespurt om å delta i undersøkelsen. Spørreskjema ble sendt ut høsten 2000, og etter tre uker ble det sendt et purrebrev. Spørreskjemaet ble sendt til 69 psykologer og vi mottok svar fra 51 (29 kvinner og 22 menn) av disse. Dette utgjorde en svarprosent på 74%. Gjennomsnittsalderen var 33 år (SD = 5.01, spredning 27-53 år).

Spørreskjemaet besto av 116 spørsmål og omfattet bakgrunnsopplysninger, forhold rundt valg av utdanning, studieprogresjon, samt psykologenes vurdering av profesjonsstudiet og nåværende yrkessituasjon (se vedlegg). Spørreskjemaet (se Appendix) var basert på en lignende undersøkelse fra Universitetet i Bergen (Hildrum, 1996), men antallet spørsmål ble redusert fra 157 til 116. I tillegg måtte endel spørsmål endres for å tilpasse skjemaet til studiet i Tromsø, for eksempel spørsmål som refererte til 1. og 2. avdeling, spesielle eksamens- og praksisordninger. Imidlertid ble det gitt spørsmål i de samme kategoriene og temaene som ble brukt i Bergen, der spørreskjemaet omfattet bakgrunnsopplysninger, bakgrunn for valg av utdanning, tidsbruk og studieprogresjon, vurdering av profesjonsstudiet som helhet, forberedelse til yrkesrollen, hovedoppgaven, forskningskompetanse, faglig orientering, egen utvikling i studiet, psykologstudiets sosiale miljø, tidsbruk på ulike studieaktiviteter, nåværende yrkessituasjon, og faglig engasjement etter psykologstudiet.

Adresselisten viste at 58% av de ferdigutdannete psykologene var bosatt i de tre nordligste fylkene. Dersom Trøndelag inkluderes, er hele 74% bosatt i den nordlige halvdelen av Norge. Resten av psykologene var for det meste bosatt i Oslo og Østlandsområdet.

I alt 61% av deltakerne i undersøkelsen oppga at de hadde fått tilbud om jobb før avlagt eksamen, og bare fire prosent hadde ventet i mer enn seks måneder etter eksamen. Over halvparten (55%) indikerte at den første jobben var klinisk arbeid i helsevesenet, mens 18% oppga at den første jobben var i skoleverket. De øvrige rapporterte å ha jobbet med samfunnspsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi eller forskning, og kun én person oppga å ha startet privatpraksis rett etter avsluttet studium. Deltakerne hadde i gjennomsnitt jobbet som psykolog i 29 måneder, altså litt over to år (SD = 18,4).

De fleste (69%) var for tiden ansatt i fast stilling, mens de øvrige var ansatt i midlertidige stillinger eller drev privatpraksis. Kun to av psykologene var ansatt i stipendiatstillinger. På spørsmål om hvordan arbeidstiden var fordelt i en normal uke, indikerte de aller fleste at omtrent 50% av arbeidstiden ble brukt i direkte klientarbeid og 30% av arbeidstiden i indirekte klientarbeid. Omtrent halvparten av psykologene hadde noen timer med konsulentvirksomhet, mens litt under halvparten indikerte at en del av deres arbeidstid bestod i administrasjon, undervisning, eller forskning/utredning.

Alle psykologene i de første fem kullene kom inn på profesjonsutdanningen i psykologi på grunnlag av grunnfag. Av disse hadde 36 grunnfagseksamen fra Tromsø (72%), mens åtte hadde gunnfagseksamen fra Trondheim, fire fra Oslo og to fra Bergen. Gjennomsnittlig ventetid for å komme inn på studiet var tre semestere. På spørsmål om hvilke aktiviteter de hadde holdt på med i ventetiden, svarte seksti prosent av deltakerne at de tok andre fag i ventetiden, over 80% var i arbeid, og noen oppga at de også hadde omsorgsoppgaver, reiste utenlands eller avtjente verneplikt.

Halvparten av deltakerne bestemte seg tidlig for å bli psykolog, enten i grunnskolen, på videregående skole eller rett etter videregående skole, mens de resterende bestemte seg i løpet av ventetiden etter grunnfag eller etter å ha jobbet i et annet yrke (42%). Ganske få (20%) hadde noen i nærmeste familie med psykologutdanning. Nesten halvparten valgte å ta profesjonsstudiet i Tromsø over et av de andre universitetene fordi de kom inn i Tromsø før de kom inn ved et annet studiested. Mange hadde også andre ulike grunner for å velge Tromsø, mens bare sju psykologer indikerte at de valgte Tromsø fordi det faglige tilbudet var det de ønsket.

Åtti prosent av deltakerne indikerte at de ble ferdige med studiet på normert tid. Av de resterende gjorde de aller fleste seg ferdige på 6 år, og kun én person indikerte å ha brukt 7 år. De fleste som hadde hatt avbrudd i studiene oppga forsinkelse med hovedoppgaven eller egen sykdom som grunn, mens to oppga lønnet arbeid i tillegg til studiet og en hadde omsorgspermisjon.

Psykologene ble bedt om å vurdere hvorvidt målsettingene i studieplanen for profesjonsstudiet ved Universitetet i Tromsø ble oppnådd gjennom studiet. Den første målsettingen er at psykologstudiet skal gi bred innføring i psykologi, både som akademisk fagfelt og som profesjonelt virkeområde. Resultatene viste at de aller fleste mente at at denne målsettingen er nådd i svært stor grad (12%) eller i stor grad (64%), og de resterende 24% indikerte i verken stor eller liten grad. Deltakerne ble også spurt om hvor fornøyd de var med profesjonsstudiet som yrkesforberedende utdanning, og resultatene viste at 12% var svært fornøyd, 60% var fornøyd, mens 28% var middels fornøyd. Ingen indikerte at de var misfornøyde.

På spørsmål om de syntes profesjonsstudiet var tilstrekkelig praktisk orientert svarte 64% ja og 36% nei, mens på spørsmål om profesjonsstudiet var tilstrekkelig teoretisk og forskningsmessig orientert svarte 96% ja og kun 4% svarte nei. Femtifem prosent mente at teori og praksis var tilstrekkelig integrert i studiet, og 45% mente det ikke var det. Når det gjaldt eksamensordningen på profesjonsstudiet, var 20% svært fornøyd, 58% fornøyd, 20% middels fornøyd, og kun 2% var misfornøyd. Omtrent 60% mente at ordningen med eksamen hvert år slik som nå, var å foretrekke, mens 40% ville foretrekke flere mindre eksamener.

De aller fleste psykologene (92%) valgte å skrive en empirisk hovedoppgave og bare 4% skrev teoretiske oppgaver. Figur 1 viser innenfor hvilke områder hovedoppgavene var plassert.

I forhold til hovedoppgaveveiledning vurderte 72% at kvaliteten var god eller svært god, 18% mente kvaliteten var tilfredsstillende, mens 6% vurderte kvaliteten på hovedoppgaveveiledningen som dårlig og 4% vurderte den som svært dårlig. Flertallet (72%) var tilfreds eller svært tilfreds med omfanget av hovedoppgaveveiledningen, 18% vurderte omfanget som tilfredsstillende, og ca 10% var mindre tilfreds med omfanget av veiledningen.

På spørsmål om hvor godt profesjonsstudiet forberedte den enkelte til å forstå og vurdere psykologisk forskning, sa 86% av deltakerne at studiet gjorde det godt eller svært godt, 12% indikerte tilfredsstillende, og bare en person indikerte dårlig. Når det gjaldt profesjonsstudiet som forberedelse til å utføre egen forskning, var tallene noe lavere, 63% mente profesjonsstudiet forberedte godt eller svært godt, mens 35% indikerte tilfredsstillende, og én person indikerte svært dårlig.

Psykologene ble spurt om å indikere hvor mye tid pr. uke de brukte på forskjellige studieaktiviteter, slik som forelesninger, samarbeid med medstudenter og individuelt arbeid. Gjennomsnittet for deltakerne er presentert i Figur 2. Gjennomsnittlig brukte altså studentene 34,5 timer pr. uke på studieaktiviteter (SD = 6.9). For individuelt arbeid var gjennomsnittet 14.7 timer (SD = 7.0), for samarbeid med medstudenter var gjennomsnittet 4.7 timer (SD = 3.2), og for forelesninger var gjennomsnittet 14.7 timer (SD = 4.2). Det var også store variasjoner i tidsbruk. For forelesninger var minste antall timer indikert kun 4 timer, mens høyest antall timer var 25. For samarbeid med medstudenter varierte tidsbruk fra 1 time til 15 timer pr. uke, og for individuelt arbeid varierte tidsbruk mellom 0 og 30 timer pr. uke.

En av målsettingene i studieplanen er at psykologstudiet skal gi grunnleggende kompetanse for et bredt spekter av yrkesroller innen anvendt psykologi, forskning, undervisning og psykologisk utviklingsarbeid. En serie spørsmål var rettet mot evaluering av denne målsettingen og resultatene er presentert i Figurene 3 til 6. Figurene presenterer gjennomssnittskåren for hvert spørsmål på en skal fra 1 (i svært liten grad) til 5 (i svært stor grad).

Tallene viser at profesjonsstudiet i relativt stor grad forberedte den enkelte til de viktigste yrkesrollene og oppgaver. Noen yrkesroller fikk lave gjennomsnittstall, f.eks. hadde psykologene lavest skårer i forhold til sakkyndighetsarbeid og til ledelsesansvar. Når det gjelder praksisperiodene, er det vel ikke uventet at de periodene med lengst varighet, f.eks. klinikkundervisning og hovedpraksis, også forberedte bedre enn praksis av kortere varighet. Av praksisperiodene tidlig i studiet er det noen som synes mindre yrkesrelevante enn andre.

En rekke spørsmål var rettet mot studentenes egen utvikling i studiet. Med hensyn til i hvilken grad profesjonsstudiet bidro til å utvikle forståelse og innsikt i egne opplevelser og reaksjoner, svarte 45% i stor eller svært stor grad, mens 33% var nøytral og hele 22% svarte i liten eller svært liten grad. Når det gjaldt studiets bidrag til å forstå andre menneskers opplevelser og reaksjoner, svarte 73% i stor eller svært stor grad, 23% var nøytrale og kun 2 deltakere indikert i liten grad. På spørsmål om utvikling av forståelse av andre menneskers samhandling, svarte 72% at profesjonsstudiet bidro i stor eller svært stor grad, mens 24% var nøytrale og kun 2 studenter svarte i liten grad. Femtitre prosent av psykologene mente studiet i stor grad bidro til å utvikle faglig trygghet hos studentene, mens 41% mente studiet bidro i verken stor eller liten grad, og 6% indikerte i liten grad.

Det siste spørsmålet var i hvilken grad studiet bidro til utvikling av en fagetisk bevissthet, og på det svarte 63% i stor eller svært stor grad, mens 33% var nøytrale og 2 studenter svarte i liten eller svært liten grad. Det ble i 1998 utarbeidet et nytt opplegg innen fagetikk, rolle og profesjon på studiet. Effekten av dette kan ikke spesifiseres her.

De aller fleste (78%) karakteriserte det sosiale miljøet på kullet sitt som godt eller svært godt. Resten var nøytrale og ingen indikerte at miljøet hadde vært dårlig. Åtti prosent mente kontakten med lærerne hadde vært god eller svært god, og bare to studenter mente kontakten hadde vært dårlig. Kontakten med det administrative personalet ble av 76% karakterisert som god eller svært god, og ingen svarte at den hadde vært dårlig. Alt i alt, så trivdes 92% av studentene godt eller svært godt på profesjonsstudiet, og kun en student indikerte å ha trivdes dårlig.

Korrelasjonsanalyser ble utført for å se sammenhenger mellom psykologenes tilfredshet med utdanningen som yrkesforberedelse og en rekke andre faktorer. Resultatene viste at det var en signifikant positiv korrelasjon mellom antall timer brukt pr. uke til individuelt arbeid og tilfredshet med studiet (r = .35, p<.05), men tilfredshet var ikke relatert til tid brukt på forelesninger eller samarbeid med medstudenter. Vi fant også en høy korrelasjon mellom positiv vurdering av hovedpraksis som forberedelse for senere yrkesutøvelse og tilfredshet med studiet (r = .49, p<.001), mens ingen av de andre praksisvurderingene hadde noen sammenheng med tilfredshet. Når det gjaldt egen utvikling, var den eneste signifikante sammenhengen mellom utvikling av faglig trygghet og tilfredshet. De som syntes at profesjonsstudiet i stor grad hadde bidratt til å utvikle en faglig trygghet hos studentene indikerte også høyere tilfredshet med studiet som yrkesforberedelse (r = .31, p<.05). Det var også en positiv korrelasjon mellom hvor godt studentene trivdes alt i alt på studiet og tilfredshet (r = .29, p<.05).

Vi ønsket også å kartlegge det faglige engasjementet blant psykologene etter endt studium. En rekke spørsmål fokuserte på faglige aktiviteter. Deltakerne indikerte at de i gjennomsnitt brukte i underkant av to timer i uken på å lese psykologiske tidsskrifter og tidsskriftsartikler (M = 1.8, SD = 1.4). Annen psykologisk litteratur (fagbøker, oppslagsverk) ble lest mellom to og tre timer i uken (M = 2.6, SD = 2.4). Når det gjaldt kursvirksomhet og etter- og videreutdanning, brukte psykologene i gjennomsnitt 12 dager i året (M = 11.3, SD = 6.7).

Av annen faglig aktivitet, rapporterte kun tre av psykologene å ha skrevet avisinnlegg eller populærvitenskapelige artikler i løpet av det siste året. Derimot var det noen flere (11 deltakere, 22%) som hadde skrevet faglige artikler i løpet av det siste året, og hele 78% hadde holdt opplysningsforedrag, kurs og kåserier for andre yrkesgrupper. Opplysningsforedrag, kurs og kåserier for egen yrkesgruppe var det færre som hadde gjort i det siste året, kun 42% indikerte at de hadde vært involvert i slike aktiviteter. Nesten alle, 96%, svarte at de tok sikte på spesialistutdanning, og Figur 7 viser hvilke områder psykologene ønsket å spesialisere seg i.

Resultatene fra denne undersøkelsen var svært lik resultatene fra evalueringsundersøkelsen i Bergen (Hildrum, 1996) basert på 74 av 111 uteksaminerte kandidater. Svarprosenten i Bergen var 66.7%, altså litt lavere enn i Tromsø. De aller fleste psykologene fra både Bergen og Tromsø var fornøyde med studiet som yrkesforberedende utdanning og hadde stort utbytte av både teori og praksis. Imidlertid var det også noen forskjeller som kan beskrives kort. Der det var mulig, ble det utført signifikans-tester mellom prosentene i henholdsvis Bergen og Tromsø for å undersøke forskjellene. To-halete tester ble utført, og der det ble funnet signifikante forskjeller oppgis p-verdiene i parentes.

For det første var gjennomstrømningstiden mye lengre i Bergen enn i Tromsø. I Bergen ble kun 50% av psykologene ferdig med studiet innen normert studietid på 5 år, ca 30% brukte ett år ekstra, og de resterende brukte mer enn ett år. Nesten 10% hadde brukt 8 eller flere år på å fullføre utdanningen. Som hovedgrunn oppga også studentene i Bergen at de var forsinket med hovedoppgaven.

En høyere andel av kandidatene i Tromsø enn i Bergen indikerte at målsettingene ved studiet var nådd i stor grad (76% versus 69% i Bergen), og en høyere andel var fornøyde med studiet som yrkesforberedende utdanning (72% versus 60% i Bergen). I Tromsø indikerte ingen at de var misfornøyde med studiet, mens 7% av kandidatene i Bergen var misfornøyde. Ingen av disse forskjellene var signifikante. Kandidatene i Tromsø var også jevnt over fornøyd med det faglige innhold i studiet, og det var flere som var fornøyd med integreringen av teori og praksis, mens det i Bergen var en god del som ønsket bedre integrering (Hildrum, 1996).

Når det gjaldt forberedelse til ulike yrkesroller og oppgaver, var resultatene fra Tromsø og Bergen nokså like, og også i Bergen mente kandidatene at de var dårligst forberedt til rollene som leder og sakkyndig for rettsapparatet, og til oppgaver som konflikthåndtering og hvordan man skal møte andre yrkesgruppers forventninger. I motsetning til kandidatene i Tromsø, som syntes de hadde fått minst forberedelse til å jobbe med eldre klienter, indikerte kandidatene i Bergen at de var minst forberedt til å jobbe med organisasjoner.

Resultatene var også nokså like når det gjaldt egen utvikling på profesjonsstudiet. Den største forskjellen gjaldt utvikling av faglig trygghet. Mens over 50% av kandidatene i Tromsø mente at studiet hadde bidratt i stor grad til å utvikle deres egen faglige trygghet, indikerte kun 30% av kandidatene i Bergen det samme (p<.03).

Vurderingene av det sosiale miljøet viste en rekke signifikante forskjeller mellom Bergen og Tromsø. I Tromsø trivdes 92% av kandidatene godt på studiet, mens det i Bergen var i underkant av 70% som trivdes godt (p<.004). I Tromsø vurderte 78% av kandidatene kullmiljøet som godt mot 50% i Bergen (p<.002), hele 80% vurderte kontakten med lærerne som god mot 30% i Bergen (p<.001), og 76% vurderte kontakten med det administrative personalet som god mot 50% i Bergen (p<.004). Disse tallene indikerer at det sosiale miljøet ved psykologstudiet i Tromsø er svært positivt vurdert.

Det ser ut til at profesjonsstudiet i Tromsø i stor grad har innfridd de viktigste målsettingene. Resultatene fra denne spørreundersøkelsen viste at studentene stort sett var fornøyd med studiet som yrkesforberedende utdanning, og vurderte faglig bredde, praktisk orientering og integrering av teori og praksis positivt. Imidlertid er det en gruppe som mener at integreringen av teori og praksis i studiet kan gjøres bedre enn i dag.

De fleste syntes at den praktiske delen av utdanningen hadde vært svært nyttig for senere yrkesutøvelse, og da spesielt de praksisperiodene som hadde lengst varighet. Andre praksisperioder var vurdert som mindre nyttige, og disse burde sannsynligvis evalueres nærmere i forhold til yrkesrelevans. De korte praksisperiodene gis fortrinnsvis tidlig i studiet og kan dermed ha større relevans som illustrasjon av sammenhenger mellom teori og anvendelse enn for fremtidig yrkesutøvelse.

Resultatene tyder også på at en del av psykologene opplever at studiet kunne ha forberedt dem bedre på en rekke oppgaver de skal mestre som utøvende psykologer, for eksempel hvordan man skal møte andre yrkesgrupper og håndtere konflikter. Selv om kandidatene opplevde at studiet har forberedt dem godt på arbeid med mange klientgrupper, er det en del klientgrupper som ikke omfattes godt nok i studiet, og da spesielt eldre klienter. Imidlertid kan en ikke forvente at en relativt kort grunnutdanning i psykologi skal gi bred erfaring i alle spesialområder, og det kan være at erfaring med spesielle klientgrupper heller må inngå i spesialistutdanningen.

Psykologene syntes studiet hadde forberedt dem godt på rollen som behandler, forsker, utreder og rådgiver, men mindre godt på rollene som konsulent, leder og sakkyndig for rettsapparatet. Dette er arbeidsroller som i økende grad vil være aktuelle for fremtidige psykologer, og det vil være viktig å legge større vekt på disse rollene i studiet i fremtiden. Spesielt bør lederrollen innenfor psykologisk virksomhet gis større oppmerksomhet og forberedelse sett i lys av den nye Loven for psykisk helsevern, som åpner for at psykologer kan overta viktige lederroller innenfor helsevesenet.

Psykologene var stort sett fornøyd med mulighetene for egen utvikling i studiet, selv om en liten del mente at studiet bidro for lite når det gjaldt forståelse og innsikt i egne og andres reaksjoner samt utvikling av faglig trygghet. På den andre siden er det tydelig at studiet forberedte kandidatene godt når det gjaldt psykologi som akademisk fagfelt. Studentene følte seg godt forberedt på roller som forsker og kunnskapsformidler og på oppgaver som omfattet både skriftlig og muntlig presentasjon av fagstoff. De hovedoppgaveemnene som deltakerne oppga viste en god spredning og inkluderer både anvendte og basaldisipliner. Dermed kan det sies at psykologistudiet som en grunnutdanning, gir de fleste et godt grunnlag for yrkesutøvelse både teoretisk og praktisk, og et grunnlag for spesialisering innen spesielle anvendte områder.

De aller fleste bestemte seg ganske tidlig for å bli psykologer, og grunnen til at de valgte Tromsø var oftest at de kom inn der før andre steder. Det tyder på at studiet velges på grunn av interesse for psykologi som et anvendt område og i mindre grad for spesielle fagtilbud ved Universitetet i Tromsø. Den nåværende arbeidssituasjonen for de ferdige psykologene viste også dette, et flertall jobber innen helsevesenet i direkte klientarbeid, og kun et fåtall viste interesse for basalområdene i form av forskerutdanning og stipendiatstillinger. Dette reflekteres også i det faglige engasjementet etter studiet.

De fleste ferdige psykologene var stort sett fornøyd med profesjonsstudiet i Tromsø som yrkesforberedende utdanning, var fornøyd med både faglig bredde og integrering av teori og praksis, og mente at målsettingene var oppfylt tilfredsstillende. Praksisperiodene hadde gitt utbytte i form av forberedelse til viktige arbeidsoppgaver og arbeidsroller, samt arbeid med ulike klientgrupper. Psykologene følte seg også generelt sett godt forberedt til mer akademiske arbeidsoppgaver, som forskning og både skriftlig og muntlig presentasjon av fagstoff. Gjennomstrømningen i studiet er god, og det er ikke vanlig at studentene tar ekstra tid for å gjøre seg ferdige med studiet. De aller fleste hadde fått tilbud om jobb allerede før studiet var ferdig, og et flertall av de ferdige studentene blir i landsdelen etter endt studium. Dermed ser det ut til at de viktigste målsettingene for profesjonsstudiet i Tromsø er oppfylt i stor grad. Likevel bør studiet evalueres kontinuerlig med henblikk på forberedelse til andre viktige arbeidsroller, som for eksempel ledelsesfunksjoner og sakkyndighetsarbeid, og en bør vurdere å utvide klientarbeidet til å omfatte utenlandske og eldre klienter. I tillegg bør praksisperiodenes både teoretiske og praktiske relevans til senere yrkesutøvelse vurderes på nytt.

Resultatene fra denne undersøkelsen er i grove trekk samsvarende med de resultater man finner i Bergen (Hildrum, 1996), og viser at ferdige psykologer er stort sett positive til utdanningen, faglig sammensetning og bredde, og forberedelse til forskjellige roller og arbeidsoppgaver. Det var imidlertid store forskjeller når det gjaldt det sosiale miljøet på studiet, som kandidatene fra Tromsø vurderer som vesentlig mer positivt enn kandidatene i Bergen gjorde. Det er vanskelig å si i hvilken grad dette kan relatere til tilfredshet og faglig trygghet. Det tyder i hvert fall på at Tromsø-modellen i stor grad oppfyller de krav som stilles i Standardene for norsk psykologutdanning, og at studentene trives i høy grad.