|
Artikkel i Impuls 1/2001 av Tove I. Dahl, Ph.D, og Svein Are Tjeldnes Cand.Jur Institutt for Psykologi, UiTø I en historisk oversikt over instituttets utvikling har IPS professor Frode Svartdal tegnet et bilde av en tid fylt med drama, slit og nyskapning. Gründerne i psykologifaget viste sin brennende interesse for faget tidlig i prosessen, og de jobbet hardt og bevisst mot faglige mål som har satt klare spor både i Tromsø og i Norge. På grunn av deres engasjement, skjedde mye på kort tid. Det hele begynte i 1972 da styret ved Universitetet i Tromsø vedtok at psykologifaget skulle bygges ut med i alt 13 stillinger for å betjene psykologer, samfunnsvitere og medisinerstudiet med undervisning. Utviklingen av psykologigruppa gikk nokså seint, og 10 år senere var det bare tre fast ansatte på plass. De tre ansatte hadde likevel store vyer for faget, og på 80-tallet kom de til et veiskille hvor de måtte ta et viktig valg. Skulle de satse videre på en tverrfaglig tilværelse og fortsette å ha som oppgave å betjene andre fag med psykologiske vinklinger som sin hovedbeskjeftigelse, eller skulle psykologigruppa fremme og videreutvikle sin egen disiplin som et fullverdig og eksperimentelt fag? Psykologigruppa ville bryte fra den tverrfaglige modellen. Psykologigruppa ønsket å prioritere sin egen disiplin som hovedbeskjeftigelse. Etter mye om og men fikk psykologigruppa i gang et grunnfag i psykologi i 1983, og to år senere kom mellomfaget. Det var fortsatt bare tre fast ansatte på plass, men til tross for det store arbeidspresset som hørte med å drive to fulle studier, nøyde de seg ikke med det de hadde oppnådd. De ville enda mer. De ville beholde de gode studentene sine i videre studier. Det var gode grunner til å satse på hovedfag eller profesjonsstudiet, men til slutt var det flere argumenter som talte for profesjonsstudiet. Medisin hadde allerede bygd ut sitt profesjonsstudium basert på forskning som viste at fagfolk blir der de studerer. Psykologmangelen i landsdelen var stor, og psykologmiljøet i Norge forstod med en gang hvilken stor rolle et profesjonsstudium i Tromsø kunne spille for å møte det skrikende behovet for psykologer. Kun Oslo og Bergen hadde profesjonsstudier i Norge på det tidspunktet, og de klarte ikke å utdanne nok cand.psycholer til å dekke psykologmangelen i Norge. Universitetsstyret stilte seg nølende til tanken om å investere i et nytt profesjonsstudium, men de ble møtt med stor entusiasme fra psykologigruppa, Nasjonalt fagråd for psykologi og Norsk psykologforening om å nedsette et utvalg til å utforme en handlingsplan for psykologifaget videreutvikling. Til slutt vedtok Universitetsstyret å få utredet mulighetene for et profesjonsstudium i 1987 "under den klare forutsetning og forståelse at en videre utbygging av psykologifaget neppe er realistisk i den nærmeste fremtid…" (Svartdal, 2001). Vi ville noe på 90-tallet , og klarte det Planene for studiet og bemanningen innenfor faget ble utredet og vedtatt i rekordfart. Allerede i januar 1991 startet det første kullet på profesjonsstudiet i psykologi. Det ble flere ansatte etter hvert, men arbeidet med å tilsette nye kollegaer skjedde mens veien ble til for studentene. For å dekke undervisningsbehovene i de første åra mens de nye stillingene ble utlyst, bedømt og besatt, ble fagfolk fra hele Norge hyret inn. Goodwill fra kollegaene i sør bidro positivt til psykologimiljøets vekst i Tromsø. Når ikke Norges universiteter kunne utdanne mange nok Dr.psychol. kandidater for å fylle stillingene som Tromsø utlyste, var de mer enn villige til å bidra med sine egne fagpersoner som forelesere inntil erstatninger ble funnet. Dermed ble oppstarten på studiet ikke bare en bragd lokalt, men også nasjonalt. Det ble tidlig et poeng at oppbyggingen av et profesjonsstudium ikke skulle ta modell av de allerede etablerte studiene i Oslo og Bergen. Det var særlig noen momenter som skilte seg ut som bærende i oppbyggingen av profesjonsstudiet, og som tydelig markerer en forskjell fra den etablerte psykologutdanningen som eksisterte. For det første ønsket man å ivareta og videreutvikle "scientist-practitioner" modeller i større grad for blat annet å øke interessen for forskning innen psykologi, samt å utvikle praksisen i retning av å være basert på forskning. I arbeidet med denne målsetting ble det klart at økt integrasjon mellom teori og praksis samt en ny modell for klinikkvirksomheten og veiledningen innenfor disse spilte en betydelig rolle i utviklingen av det som senere gjerne refereres til som "Tromsø modellen". Samtidig tok man full høyde for en dekning av de prinsipper og mål som ligger i "Standarder for norsk psykologisk embetseksamen". På den måten ble vårt profesjonsstudium fullverdig om enn noe annerledes enn i Oslo og Bergen og nå også Trondheim. Teori og praksis Et tidlig ønske om å integrere praksis og teori i større grad enn Oslo og Bergen kom til uttrykk gjennom Tromsø-modellen. Profesjonsutdanningene i Oslo og Bergen har tradisjonelt hatt et ganske klart skille mellom den teoretiske og den praktiske undervisningen gjennom en oppdeling i 1. og 2. avdeling. Avdelingene er tilnærmet like i lengde, hvor det meste av basale teorifag undervises i 1. avdeling slik at praksis kommer i 2. avdeling mot slutten av studiet. I Tromsø ønsket man i større grad å integrere teori og praksis i hele studiet, slik at studentene veldig tidlig fikk en praktisk innfallsvinkel ti psykologifaget. Den generelle undervisningsplanen slår fast at: "Studiet i Tromsø setter de teoretiske og anvendte perspektivene i nær sammenheng. Dette gjennomføres ved at: a) teoriundervisning og øvelser/praksis/praktisk opplæring samkjøres allerede fra første studiesemester, b) undervisning om normalitet, avvik og tiltak samkjøres der dette er rimelig, c) undervisningen gjennomføres av en fast stamme av praksislærere/instruktører lokalisert ved institusjoner i Nord-Norge i samarbeid med lærere ved Universitetet". Resultatet av disse målformuleringer er at profesjonsstudiet i Tromsø tilbyr et undervisningsopplegg der teori og praksis fremkommer som en lineær modell, mot Oslo og Bergen som har en "trappemodell" med kun to trinn. Klinikk Når det gjaldt oppbygging av klinikkundervisningen i Tromsø ble det klart at det ikke var aktuelt å bygge egne universitetsklinikker. Dette ville både bli for kostbart og for tidkrevende i forhold til den rivende utviklingen oppstarten av profesjonsstudiet var inne i. Løsningen ble derfor i stor grad å utnytte de ressurser som allerede var i landsdelen, både på klinikksiden og personalsiden. Sammendraget til innstillingen om opprettelse av profesjonsstudium i Tromsø sier blant annet: " Utbyggingen av psykologifaget ved Universitetet i Tromsø bør skje dels ved tilførsel av nye vitenskapelige stillinger og bruk av eksisterende kompetanse ved Universitetet, og dels ved engasjement av landsdelens praktiserende psykologer." På denne måten ville man også sikre at studentene som var ute i klinikkene fikk den landsdelstilhørighet som skulle bygge opp under målsettingen om å utdanne psykologer til arbeid i Nord-Norge. Hoveddelen av den praktisk klinisk del av utdanningen skjer ved Fylkeskommunale klinikker som styret ved Institutt for Psykologi har godkjent som universitetsklinikker. Klinikkene vi i første rekke snakker om er Voksenpsykiatrisk poliklinikk (VPP) ved Regionsykehuset i Tromsø avdeling Åsgård og Barne- og Ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) Tromsø. I et historisk perspektiv fra oppstarten av profesjonsstudiet for 10 år siden og frem til i da ser vi uten tvil tilbake på et tiår der både klinikker og universitetet har dratt store veksler på hverandre. I det videre planleggingsarbeidet med klinikkundervisningen ble det også lagt ned et godt arbeid i å finne en modell for veiledning innenfor klinikkene som best kunne ivareta det nye studiets form og målsettinger. Klinikkundervisningsmodellen er basert på grupper med maksimalt fire og minimalt tre studenter, med to veiledere tilknyttet hver gruppe. Veilederne har primæransvaret for klientbehandlingen til to studenter hver i gruppen. Studentene får dermed utover sin egen terapierfaring og kliniske veiledning observere og fungere som del av kollegagruppe for tre andre studenter. De får videre veiledning fra to klinikere med ulike arbeidsmåter og ulik teoretisk orientering. Modellen får overveiende svært god evaluering. I de få unntakstilfellene der man bare har hatt en veileder og to studenter i gruppen, har både studenter og veileder opplevd klinikkundervisningen som mangelfull. Fra vår beskjedne start i 1991 med et kull på 12 studenter og seks ansatte, har psykologimiljøet vokst fort. På ti korte år gikk vi fra å være en psykologigruppe til en seksjon til et fullverdig Institutt for psykologi. I denne tida har instituttet klart å uteksaminere over 100 cand.psycholer., og vel så det. Erfaring viser allerede at en stor del av disse studenter forblir i landsdelen, og vi har begynt å rekruttere våre egne studenter til forskning gjennom stipendiatstillinger. På 10 korte år har vi også økt vår bemanning til 29 faglige og 8,5 administrative ansatte med 13 veiledere ute i klinikkene. Av de faglige ansatte er ca. halvparten norske med norsk utdannelse, og resten er fra eller har sin utdanning fra utlandet. Våre ansatte kommer med erfaring ra utdanningskulturer i 12 forskjelllige land. Denne internasjonale profilen er noe som gjør at behovene og utfordringene blir mange. Samtidig ser vi atskillig flere fordeler enn hindringer med idemangfoldet som hører med instituttets heterogenitet. I tråd med IPS sin tradisjon om å ville noe og klare noe, har vi forsøkt å utnytte de ressursene som foreligger maksimalt. Til gjengjeld har vi realisert en god del nytenkning for psykologimiljøet i Norge. Med den dyktige bemanningen vi har i dag, har vi beveget oss fra det å være avhengige av fagressursene nasjonalt, til det å være rimelig selvstendig med en dekkende bemanning. Vi vokser fortsatt, og med noen få unntak har hvert fagområde nå en sterk gruppe med faste faglige ansatte knyttet til seg. I dag dekker vi stort sett all undervisning i basalfagene på profesjonsstudiet selv. I likhet med de øvrige universitetene vil vi alltid være avhengige av fagfolk ute for profesjonsstudiets spesialistundervisning. I tillegg vil vi alltid ha et tett samarbeid med veilederne ute i klinikkene. Et slikt samarbeid med fagfolk ute i praksis er essensielt for et profesjonsstudium. I tråd med IPS sin tradisjon om å ville noe og klare noe, har vi gjort vårt beste for å utnytte ressursene som foreligger og realisere en god del nytenkning som andre universiteter ennå ikke tør. Vi har oppnådd mye, men vil enda mer Vi må bli større for å skape en enda bedre og mer variert studenttilværelse, og gode forskningssentre innenfor prioriterte fag. Mot dette mål har vi store vyer. Vi ønsker å opprette et hovedfag, utvikle godt finansierte forskningsgrupper på internasjonalt nivå, og sikte mot mer fruktbart samarbeid med de andre psykologmiljøene i landet. For å få dette til, er det flere utfordringer som ta takles. Statusen til hovedfag i psykologi må heves. Fagmiljøet på NTNU ved det allerede, men det gjenstår for resten av Norge å innse hvilken viktig rolle hovedfag spiller for videreutvikling av faget og bruket av faget i flere yrkessammenhenger. Vi må utvide våre muligheter til å utdanne fagpersoner til enhver oppgave, ikke bare de kliniske. Ressurser burde rettes mot å opprette i hvert fall ett hovedfag til i landet. Tromsø er klar til å ta den utfordringen. Det norske psykologimiljø må bedre støtte, integrere og bruke de utenlandske ressursene som foreligger i Norge. Når nasjonale kommisjoner først finner våre internasjonale søkere kvalifisert, må forskingsmiljøene i Norge støtte utviklingen av disse og deres forskning, slik at de får bygge opp forskningsmiljøer som kan bidra til utviklingen av sine disipliner. Universitetet i Tromsø støtter forskningen til sine ansatte med gode tilbud om forskningsterminer og rimelige annumsmidler, men mer må til for å integrere dem i det nasjonale fagbildet. Når vi tilsetter fagfolk, må enlangsiktig investering i dem og deres bidrag til faget være et naturlig ansvar for staten å ta del i. Mer forskningsmidler fra NFR og andre må tildeles de nye forskningsfronter som internasjonale ansatte bringer med seg til landet. Prosessen om tildeling av midler må gjøres mer "gjennomsiktig" slik at tildelingsprosessen lettere kan forstås, vurderes og anvendes av nye spillere på den norske forskningsfronten. I tillegg må nasjonale fora som trekker sammen ulike faggrupper innenfor disiplinene utvikles. Det trengs også et overordnet nasjonalt forum for fagfolk innenfor basalfagene i psykologi. Flere stipendiatstillinger må opprettes for å stimulere forskningsmiljøene og øke andelen norske søkere til stillinger i alle fagområder. Vi ønsker å dra mange flere norske studenter, fra både våre egne og andres studier inn i vårt internasjonale forskningsmiljø. Dette ønsker vi både for å bidra til arbeidet knyttet til å utdanne psykologer og for å fremme faget generelt. Dette gagner både Norge og disiplinens utvikling for øvrig. Vi må stimulere til økt interesse blant flere klinikere for forskning. Det er klare tegn på at det er for få i Norge som tar Dr.psychol. graden innenfor klinisk psykologi til å dekke landets undervisningsbehov. Dette må endres - ikke bare her i Tromsø, men ved alle Norges universiteter. Sist, men ikke minst, må psykologi-Norge bli bedre kjent med hvilke nye og spennende muligheter som ligger innefor vårt miljø i Tromsø både i forhold til studiet og forskning. Våre kollegaer fra utlandet representerer en meget stabil arbeidskraft, og sammen med våre norske kollegaer har vi skapet et dynamisk og produktivt miljø med solide, langstrakne nettverk som spenner over hele verden. Slik vi sikter mot i målsettingen vår for profesjonsstudiet, bidrar våre ansatte positivt til både de anvendte og teoretiske sidene ved disiplinen. Dette gjør vi ved å utdanne dyktige psykologer som bygger opp psykologkompetansen i både Nord-Norge og Norge for øvrig, og ved å rekruttere dyktige uteksaminerte studenter til stipendiatstillinger. Vi anser det som veldig positivt at da IPS nylig utlyste to stipendiatstillinger, var flertallet av søkerne uteksaminerte cand.psycholer fra IPS. Alt tyder på at vi er på riktig spor med hva vi vil og hva vi gjør. Vårt dynamiske og progressive miljø har lyktes med mye i de siste 10 åra. Både vår undervisning og forskning er prisbelønt. I 1996 og 2000 vant to av våre kollegaer, en norsk og en italiensk, Forskningsprisen for yngre forskere ved Universitetet i Tromsø. I tillegg har flere av våre studenter publisert i både norske og utenlandske tidsskrifter før endt studium. I 1997 vant de ansatte i den kliniske avdelingen vår Undervisningsprisen fra Universitetet, og i 1998 vant klinikkvirksomheten Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets Evalueringspris for det gode opplegg vi har for studentevaluering. På kort tid har vi allerede fått til mye i det lille psykologimiljøet vårt på verdenstoppen. Den fine sammensettingen av ansatte, studenter og fag gir oss et springbrett fro enda flere spennende momenter i fremtida. Noe sikter vi mot å gjøre selv, og mye ønsker vi å gjøre sammen med våre naturlige samarbeidspartnere. Ut fra egen erfaring vet vi at det gjelder å tenke nytt, prioritere strategisk, og få ting til. Vi vil noe, og vi skal noe. Det er helt klart. Noter: For å få mer innblikk i historien til IPS i Tromsø, les De sa vi kunne gjøre det, og så gjorde vi det. Tittelen er basert på et utsagn først uttrykt av Professor Karl Halvor Teigen da de første cand.psycholene ble uteksaminert i 1995. Historieoversikten er skrevet av Professor Frode Svartdal og finnes på websiden til IPS. |