Litteraturliste

Boksamling

Forfatterliste

Ny bok
(bruk egen
Unix-konto)

14.01.1999

www.svf.uib

Ørjar Øyen tok initiativ til utviklingen av denne applikasjonen. Han ønsket å profilere Sosiologisk institutt ved å vise fram de publiserte bøkene i veven, og hadde utviklet hovedtrekkene for designet av selve sidene og for dataelementene som er kommet med.

Ørjar hadde laget utkast til vev-sider for 15 bøker. Det hadde tatt mye tid. "Hva gjør vi med de 15 neste?", tenkte jeg. Dessuten, forfatterne bør også presenteres på hver sin side, når vi først har opplysningene... De 15 sidene ble til 24. Og så er dette kanskje interessant for de andre instituttene. Hvor mange bok- og forfatter-sider får vi da? I løpet av de neste tre årene?

På den andre siden: Vi oppfyller første bud for den som vil belemre offentligheten med informasjon -- vi hadde noe substansielt interessant å publisere. En annen hovedregel må være at et stort og voksende materiale er mer relevant for flere enn et lite og statisk materiale. Den oppfyller vi også. Så, innenfor en organisasjon som universitetet, hvordan legger man til rette for publisering av et voksende datasett -- innenfor en krympende budsjettramme?

Svaret er enkelt, og det består av to elementer.

Det tekniske elementet: Standardisering og automatisering.
Informasjonen om hvert element i datasettet skal være likt. Alle bøkene presenteres på samme måte. Dette gir grunnlaget for automatisering. Ingen HTML-koder skal skrives for hånd. Ingen. Alle sidene i systemet produseres av programmet som styrer innføringen av nye opplysninger, dvs. "Ny bok"-skriptet i dette tilfellet. Dessuten trenger man et skript som kan reprodusere hele datasettet på en gang, i tilfelle man trenger å endre eller legge til nye data i hver enkelt side.

Det organisatoriske elementet: Kollektiv innføring av nye data.
Universitetet har ikke mulighet til å sette av folk til å føre denne typen data for alle. Men hver enkelt kan finne tid til å føre litt, og spesielt sitt eget. På den måten får vi den beste datakvaliteten også, tror jeg. Og alle kan engasjere seg, så mye de vil. Men dette er en ny måte å organisere arbeidet på, og det skal bli spennede å se om vi får det til.

I framtiden vil en del av universitetets elektroniske publisering være en dyd av nødvendighet, som for eksempel forelesningskataloger og annen administrativ informasjon. Dette kan -- dvs. må -- automatiseres, men vil antakelig aldri skape veldig stor entusiasme i brede lag. Hvis vi derimot får til en kollektiv mobilisering om oppbygging av informasjon som angår universitetets kulturelle aktivitet, da kan vi kanskje skape noe som publikum vi oppsøke, ikke fordi de må, men fordi det interesserer dem.

pf