Interdisiplinær forskarkonferanse 16. februar 2001,

Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Interreligiøse studiar

· Opning/programtale ved Oddbjørn Leirvik

· Prosjektskisser/abstracts (sjå nedanfor)

Dei fleste prosjekta er samla under fire temaområde:

· Nyreligiøsitet/folkereligiøsitet, i norsk/samisk kontekst

· Islamrelatert forsking og kristen-muslimsk dialog

· Østen i Vesten: buddhisme, hinduisme, kristendom

· Identitet og dialog hos barn og unge, religionsundervisning og religionspolitikk

Eit par av dei islamrelaterte prosjekta kunne også vore ført opp under 4).

Under kvart prosjekt er det angitt nokre stikkord som viser korleis det aktuelle prosjektet kan relaterast til dei kategoriane vi lista opp på førehand:

* Nyreligiøsitet og folkereligiøsitet

* Kjønnsperspektiv på religionsmøte

* Religiøs/rituell endring i diasporaen, transnasjonalitet

* Identitetsdanning i tverr-religiøst perspektiv

* Religion, kropp og riter

* Religionsmøte i skulen

* Religionsdialog (kristen-muslimsk, kristen-buddhistisk), religionsteologi

* Religion og menneskerettar

* Religion og politikk

Nyreligiøsitet/folkereligiøsitet

– i norsk/samisk kontekst

Jone Salomonsen, dr. theol., postdoc-stipendiat, Det teologiske fakultet:

POST-KOLONIAL TEOLOGI OG ETNO-HERMENEUTIKK SOM UTFORDRING TIL NORSK OG SAMISK NYKRISTENDOM

Stikkord/kategori: Nyreligiøsitet og folkereligiøsitet, religion i endring, ritualstudier

Målet for dette prosjektet er å bidra med ny kunnskap om hvordan kristendommen endres som en følge av globaliseringen, med særlig vekt på hvordan nye religiøse og teologiske strømninger fra USA og Afrika både påvirker og utfordrer norsk og samisk nykristendom ved å bringe en ny forståelse av det radikalt kontekstuelle ved et hellig ”sted” og ved ”skapthetens representasjoner” gjennom å ta i bruk allerede foreliggende etniske symbol og ritual.

Den fenomenologiske bakgrunnen for prosjektet er globaliseringsprosessens indre ”dynamis”: a) økt motstand på lokalt nivå mot religiøs kolonialisme og homogenisering; b) motstand ytres gjennom frambringelse og integrasjon av nye lokale, religiøse horisonter; c) transkulturell transport av ”nye horisonter” med det resultat at kristen religion differensieres i retning av stadig større indre mangfold samtidig som endringen i økende grad kommer nedenfra, fra ikke-akademiske teologiske aktører. Denne ”dynamis” er særlig tydelig i kristne menigheter i den 3. og 4. verden: unge urfolk-teologer inkluderer formødrenes/forfedrenes før-kristne spiritualitet i sin egen post-koloniale teologiske refleksjonen; kvinner krever å få bruke kirkene til å feire de tradisjonelle overgangsritene knyttet til jenters og gutters pubertet. Denne praksis er særlig utbredt i de uavhengige afrikanske kirkene, men finnes også blant amerikanske indianere.

Dessuten er kristen misjon, som tradisjonelt har gått i eksklusiv rute fra nord til syd, i ferd med å skifte både retning og form: anglo-amerikansk nyreligiøsitet og feminisme, postkolonial etno-hermeneutikk og makro-økumeniske teologiske ideer har i de siste ti årene vært i langsomt sig mot Skandinavia. Her har de bidratt til religiøs revitalisering og nyorientering, både innenfor og utenfor kirken, og frambragt et fenomen som kan benevnes ”nykristendom”: gudstjenestelige nyskapninger og liturgiske reformer, intensivert arbeid med et kjønns-inkluderende gudsspråk, brede og inklusive fora for religionsdialog, sør-samiske initiativ til å feire gudstjeneste på gamle kultplasser og en spirende refleksjon omkring muligheten for å inkorporere enkelte elementer fra tradisjonell, før-kristen samisk spiritualitet i liturgien.

Den ene (1) målsetningen for dette prosjektet er å avdekke og analysere den etno-hermeneutikken som urfolk-teologer utvikler i sine forsøk på å gjøre kristendommen mer lokal, mer plural og mer meningsbærende for sitt eget ”folk”, for eksempel gjennom dialog med eldre før-kristne lokale tradisjoner på den ene side og med moderne nyreligiøse strømninger på den andre. Undersøkelsen skal begrenses til den teologiske tenkningen om skapelsen og om mennesket (kvinne/mann) som skapt, samt til de symbolene som hentes/utvikles for å representere det hellige rommet/stedet og den skapte verden.

Cherokee-teologen Steve Charlestons begrep ”the Old Testament of Native America” blir her en viktig nøkkel forsåvidt som det åpner for at bibelens gamle testamente kan forstås som ”the Old Testament of Semitic Cultures” som i nye kulturelle sammenhenger må suppleres med nye etniske ”gamle testamenter”. Et slik nytt ”gammelt testamente” inkluderer følgelig tradisjonelle fortellinger, myter og seremonier som tilsammen vitner om folkets trosforestillinger og om skapergudens handlinger lenge før den hvite mann forkynte Kristus. Ifølge Charleston står ikke denne spiritualiteten, som stadig er levende, i motsetning til kristen religion, men er dens (nødvendige) forutsetning. Denne etno-hermeneutikken skal jeg supplere med et kulturanalytisk perspektiv som fastholder at ingen ideer, heller ikke teologiske ideer, kan transporteres som ”rent innhold”, og derfor heller aldri vil kunne kopieres ”helt korrekt” men nødvendigvsi endres.

Den andre (2) målsetningen for dette prosjektet er å dokumentere ansatsene til en norsk og samisk nykristendom, samt å utfordre denne nykristendommen ved å introdusere den post-koloniale etno-hermeneutikken (som er blitt beskrevet under delmål 1) og dens selvbevisste metodikk. På bakgrunn av den rike kulturarven vi har fått fra samisk og norrøn mytologi, og som allerede har vært teologisk tematisert av N. F. S. Grundtvig, ønsker jeg å bidra til ny teologisk refleksjon omkring begrepet et ”nytt (etnisk) gammelt testamente” og til spørsmålet om hvorvidt dette kan være fruktbart og fornyende i en norsk flerkulturell sammenheng.

Materialet for undersøkelsen kan grupperes i tre: 1) utvalgte eksemplariske tekster (og rituelle manus) fra enkelte post-koloniale teologer i den 1., 3. og 4. verden, inkludert amerikanske og afrikanske feministteologer og amerikanske og afrikanske urfolks-teologer; 2) utvalgte empiriske eksempler fra USA (Lakota) og Afrika (Zambia) på hvordan det hellige stedet og verdens skapthet ritualiseres i en kirkelig kontekst som forstår seg selv og sin praksis i lys av post-kolonial og/eller feministisk, nyreligiøs teologi; 3) utvalgte empiriske eksempler fra Norge der påvirkningen fra post-kolonial og feministisk/nyreligiøs teologi er blitt så synlig at vi for eksempel kan snakke om en nykristen (ikke bare en nyreligiøs) interesse for ny ritualskaping og ny symbolbruk (Areopagos/Emmaus), og for den gamle samiske spiritualiteten (Sør-samene på Snåsa).

Marit Myrvoll:

TRADISJONELL OG NY RELIGIØSITET I DET SAMISKE SAMFUNN AV I DAG.

Stikkord/kategori: Nyreligiøsitet og folkereligiøsitet

Hva slags prosjekt: Doktorgradsprosjekt

Fagområde/inst: Sosialantropologi, Universitetet i Tromsø

Kort prosjektsammendrag

Prosjektet tar utgangspunkt i det som kan synes å være “hovedstrømninger” innen religiøse retninger i det samiske samfunnet i dag; pietistisk kristendom representert ved læstadianisme, og nyreligiøsitet representert ved det som vanligvis kalles ny-sjamanisme. Disse er kun to felter av det totale religiøse mangfold i det samiske samfunnet, et mangfold som også avspeiler seg innenfor disse to utvalgte feltene. Jeg har ønsket i prosjektet mitt å fokusere på ulike sider ved tro og religiøsitet i det samiske samfunnet, og med to så vidt forskjellige religiøse retninger, er det fristende å legge vekt på det som skiller dem. Samtidig er det en del som helt klart er felles – og det er blant annet at alle entydig kaller seg samer og har ei oppfatning av å stå i en samisk kulturell kontinuitet.

Jeg har nylig avsluttet et omfattende feltarbeid innenfor begge felt. I mitt fokus på tradisjonell religiøsitet, har jeg bodd åtte måneder i et lite samisk lokalsamfunn som har det læstadianske forsamlingshuset som sitt tros- og verdimessige sentrum. Andre del av feltarbeidet, ca. 6 måneder, har stort sett vært utført i urbane settinger fra Kirkenes til Oslo, fordi de fleste av samene jeg har hatt kontakt med innenfor det ny-religiøse feltet, bor i byer.

Etter et feltarbeid hvor man nesten hele tida har truffet meget reflekterte mennesker, synes den opprinnelige prosjektbeskrivelsen å være nokså “far out”. Jeg er nå i overgangen fra prosjektbeskrivelse til avhandling, og det føles som meget liminalt. Derfor kan det være nyttig å se på hva som har vært noen av intensjonene for prosjektet, og jeg sakser fra prosjektbeskrivelsen:

Dette prosjektet har en flerdelt intensjon. Jeg ønsker å gå inn i og beskrive innhold i de ulike feltene, både når det gjelder "modell" og "praksis" innenfor det enkelte felt. Men samtidig som min intensjon er å beskrive og forklare både likheter og forskjeller mellom de ulike feltene, ønsker jeg også å se på hvordan disse ulike feltene konstituerer seg på ulikt vis hos enkelt-individer. Det som framstår som en felles modell med klare avgrensninger på gruppenivå kan på individnivå være mindre avgrenset og gi rom for ulik praksis. Hovedproblemstillingen vil være å avdekke de dynamikkene som oppstår i spenningsfeltet mellom de ulike religiøse feltene eller strømningene for derved å se mulige årsaker - fortidige og samtidige, lokale og globale - til vedlikehold eller nyskaping av tro og praksis. Ved å sette disse inn i en historisk, samfunns-messig og kulturell kontekst, vil vi kunne få økt kunnskap om og bedre forståelse av hvilke prosesser som vedlikeholder eller endrer et eksisterende verdensbilde og verdisyn innen en kultur.

Og det er kanskje nettopp der jeg er akkurat nå; jeg ønsker å sette fokus på den samiske virkelighetsforståelsen – og hvordan denne vedlikeholdes og endres.

Roald E. Kristiansen, Universitetet i Tromsø

KIRKEN OG PRESTEN I NORDNORSK FOLKERELIGIØSITET

Stikkord/kategori: Folkereligiøsitet og institusjonell religion

En kort prosjektskisse

Fortellinger fra folkelig fortellertradisjon omhandler ofte forestillinger om presten som «kan mer enn sitt Fadervår». I den nordnorske fortellertradisjonen finnes der f.eks. mange historier knyttet til Petter Dass og hans særegne innsikt i Svarteboka og hans overnaturlige evner til å gjøre storverk der endog djevelen selv må adlyde hans ordrer. Han opptrer også som den som redder mindre kyndige personer som møter problemer når de skal etterape hans kunnskaper. Ikke bare Petter Dass, men også andre navngitte nordnorske prester opptrer i lignende roller. Av og til tilskrives deres særskilte evner og krefter studieoppholdet i Wittenberg der de er blitt innviet i former for kunnskap verken vanlige prester eller andre mennesker har fått del i.

I andre folkelige fortellinger knyttes kirker til hendelser eller forhold som uttrykker deres nære forbindelser til f.eks. de underjordiske eller til andre krefter som ikke hører til i den menneskelige verden. Andre fortellinger omhandler mytiske kirker, f.eks. havkirker eller underjordiske kirker. Noen fortellinger tar endog opp spørsmålet om slike kirkers forhold til de ordinære kristne kirkene.

Det påtenkte prosjektet vil søke å identifisere slike historier i nordnorsk fortellertradisjon, samt gi en tolkning av deres symbolske (mytiske?) mening i forhold til den folkelige religiøsiteten. Viktige kilder til fortellinger av disse typer vil kunne være innsamlinger av folkelig fortellertradisjon ved f.eks. O.Nicolaissen, Johan Hveding, Ragnvald Mo, Knut Strompdal, Einar Vegusdal Eriksen, Finn Myrvang og Dagmar Blix. Andre formidlere av folkelig fortellertradisjon i nord er Arthur Brox, Richard Bergh, Ole Tobias Olsen, Edvard Ruud, Asbjørn og Hans Eidnes, Lyder Kvantoland, Jens Solvang, Regine Normann og Reidar Svare. Andre kilder vil være lokale historier nedtegnet i bygdebøker o.l., samt upublisert materiale i Statsarkivet i Tromsø og ved Tromsø Museum. Samisk fortellertradisjon finnes bl.a. hos Just Qvigstad, Lars Sterk, samt fra sjøsamisk miljø hos Anton Meiland.

Jeg har tidligere gjort bruk av enkelte slike fortellinger i forskjellige artikler (f.eks. i Mellom sagn og virkelighet i nordnorsk tradisjon, Oslo 1995), men jeg har så langt ikke forsøkt å sette dem i en større og mer helhetlig sammenheng. En foreløpig «teori» (og som jeg har brukt i mitt tidligere arbeid), går ut på at slike fortellinger kan tolkes i et motkulturelt perspektiv der de representerer et «uoffisielt» og folkelig perspektiv på det religiøse liv som dels protesterer mot, og dels representerer et alternativ til den «offisielle» religiøsitet. En slik teori vil forsøkes anvendt på fortellermaterialet som helhet for å se om teorien holder vann, eller om det kan tenkes at andre teorier bør anvendes for å gi et bredere (og dypere) innblikk i fortellingenes mening og funksjon. Et hovedanliggende er imidlertid å se om fortellingene kan tolkes som en «teologi nedenfra», dvs. som uttrykk for en religiøs fortolkning av tilværelsen som ivaretar lokale interesser og tradisjon på en måte som den offisielle kirkelige religiøsitet ikke makter gjennom sin normative interesser og fortolkningstradisjon. Et eksempel på dette vil f.eks. kunne være følgende fortelling fra Senja i Troms. Analysen er kun i stikkordsform, men kan kanskje gi en idé om mulig innfallsvinkel:

I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både løysa og binda. Han kunde ta styrken av udyra òg, sa dei. På Grytlandet stengde han den huldreheimen som var der og lenge hadde plaga folk.

På den tid var Trondarnes hovudsætet mellom sokna på dei kantar, og alle prestane pla samlast til møte ved kyrkja på Trondarnes minst ein gong i året. Ein sumar fekk presten Sveve strengeleg bod om å møte på Trondarnes. Sveve var godt sjøvan. Over Vågsfjorden siglde han sjølv annan og lende i Altevågen. Då han kom fram til kyrkja, sat alle prestane samla der. Soknepresten i Trondarnes var hovudpresten. Han styrde møtet. Den viktigaste sak på dette møtet, sa soknepresten, var saka mot Sveve for alle trolldomskunstene han gjorde. Han bad om å få ei utgreiing av presten. Men nokor utgreiing det nekta presten Sveve å gje. Møtet fann då at presten Sveve måtte vere avsett frå den dagen av, sidan han ikkje vilde gjera greia for seg. Då Sveve høyrde at han var avsett, reiste han seg og gjekk. Han hadde hatten sin liggjande på golvet. Med same han tok opp hatten, sprang det ei mus undan han. Musa vaks og vaks og vart tilslutt til ein stor bjørn. Presten Sveve var då gått. Han sat i Altevågen og smia tynneband. Han vilde ikkje fara, for han visste at han snart laut opp i kyrkja att.

No var bjørnen vorte så arg og sinna at prestane laut ut or kyrkja. Dei visste seg inga råd. Det einaste var å senda bod etter Sveve. Då Sveve kom, sa han: "Gjev de meg kallet att, skal eg temja bjørnen; men gjev de meg ikkje kallet, så få de temja bjørnen sjølv." Prestane laut då setja Sveve inn att i embetet sitt og stadfesta det på papiret. Sveve gjekk då innar i kyrkja og tok ein syl opp av frakkelumma. Så sette han eit hol med sylen gjennom blyvindauga, og jaga bjørnen inn i holet. Bjørnen skreik så det ylte; men igjennom måtte han, og borte var han. "Ser de der," sa Sveve, "det temst ingen bjørn i Trondarnes-kyrkja, utan eg er prest her."

I fortellingen om Svartebokpresten Sveve er det verd å merke seg bemerkningen i innledningen. Sveve fremstilles som en som brukte sine krefter til å hjelpe folk: han hadde stengt en huldreheim som lenge hadde plaget folk. Sveve står med andre ord på folkets side og er en de kan henvende seg til for å få hjelp. Han er deres mann.

Kirka er derimot ikke uten videre på folkets side; den vil avsette Sveve fordi han avviker fra den offisielle religionens normer og regler. Sognepresten i hovedkirken Trondenes krever derfor Sveve til regnskap for sin virksomhet. Det at Sveve nekter å svare, kan tolkes som et uttrykk for at han vet de ikke vil ha forutsetninger for å forstå ham og at forklaringer derfor er nytteløse. Kirkas egne interesser og folks behov for en prest de har nytte av, kommer dermed i konflikt med hverandre. Når derfor kirka avsetter presten, viser han med sine kunster at selv ikke kirka kan leve uten de krefter han har til disposisjon. Selv prestene blir hjelpeløse når de står overfor bjørnen, og til slutt må prestene krype til korset og be om hjelp. I sin sluttbemerkning viser Sveve at skal der være en rett prest i Trondeneskirka, så burde det ha vært en som ham. Den offisielle religionens prester viser seg udugelige når det virkelig gjelder. Når det kniper i det virkelige liv, nytter det bare med en folkeprest, dvs. en som selv vet og kan beherske de skjulte krefter i tilværelsen. I fortellingen selv er det dermed den uoffisielle religionens virkelighets- og verdisyn som beseirer den offisielle religionens representanter.

Pål Ketil Botvar:

NÅR FOLKERELIGIØSITETEN BLIR NYRELIGIØS…

Forhold og prosesser som bidrar til åndelig søken og nyorientering

Stikkord/kategori: Nyreligiøsitet og folkereligiøsitet

Type prosjekt: Forskningside

Fagområde/institusjon: Sosiologi/Stiftelsen kirkeforskning

Prosjektbeskrivelse:

Prosjektet handler om relasjoner mellom folkereligiøsitet og nyreligiøsitet. Som et utgangspunkt betraktes ”folkereligiøsitet” som en form for religiøsitet som finnes blant vanlige, passive folkekirkemedlemmer, mens ”nyreligiøsitet” defineres som en religiøsitetsform preget av elementer og tenkning fra New Age.

I forskerkretser diskuterer man om folkereligiøsiteten er i ferd med å skifte fokus bort fra kirke og kristendom og over mot østlig influert nyreligiøsitet. Prosjektet vil undersøke hvilke situasjoner og prosesser som bidrar til at folk faktisk skifter religiøst orienteringspunkt og begynner å interessere seg for en nyreligiøs tankeverden. Hva er det som gjør at passive folkekirkemedlemmer søker svar og mening i New Age-universet?

Problemstillingen aktualiserer forholdet mellom ulike nivåer i samfunnet. Samfunnsendringer i form av øket religiøs pluralisme og økt vekt på religiøst stoff i massemedia og den offentlig debatten, er impulser som ikke i seg selv skaper religiøs endring på individnivå. Representasjon av østlige religioner og nye religiøse gruppedannelser ser heller ikke ut til å medføre vidtgående endringer i nordmenns religiøse tro og praksis. Mye tyder på at en religiøs nyorientering først og fremst henger sammen med individuelle erfaringer eller at individet utsettes for mer direkte påvirkning.

Den nærmeste omgangskretsen har mye å si for en persons religiøse utvikling. En nylig gjennomført undersøkelse blant abonnentene av bladet Nettverksnytt viser at et stort flertall også har venner som er abonnenter. Kontakt med personer som er opptatt av den type spørsmål som bladet tar opp oppgis å være den viktigste grunnen til at man selv abonnerer.

Videre oppgir en stor andel, omtrent halvparten, at de har hatt en eller flere sterke, uforklarlige opplevelser. For noen vil denne typen opplevelse representere inngangsporten til utforsking av det nyreligiøse. Det fremgår av undersøkelsen at det ikke er uvanlig å ha erfart en psykisk krise eller ”livskrise” i tiden før eller etter nyorienteringen.

I prosjektet vil vi undersøke og diskutere temaet ”nyreligiøs rekruttering”. Dette vil vi gjøre med utgangspunkt i intervjuer med personer som har beveget seg fra kristent preget folkereligiøsitet til folkelig preget New Age-religiøsitet. Vi ønsker dels å få fram ulike rekrutteringsveier og dels å finne fram til typiske sammenhenger og prosesser.

Prosjektet tar utgangspunkt i teori og rekruttering til religiøse bevegelser (deprivasjon/omvendelse/sosialisering) og diskuterer disse teorienes relevans for overgang til New Age-religiøsitet. Mer allment vil prosjektet belyse forbindelsen mellom verdiendringer som skjer på samfunnsnivå, gruppenivå og individnivå.

Obs: Jorun Lunestad, Diakonhjemmet, arbeider med samme prosjekt.

Anne Kalvig, religionsviter, Høgskolen i Stavanger:

ALTERNATIV TERAPI – NYRELIGIØSITET PÅ KVINNERS VIS

Kva kjenneteiknar teori og praksis hos kvinnelege utøvararar av spirituelt prega alternativ terapi? Ser me omriss av ein særskilt kvinneleg, spirituell kulturkritikk?

(førebels tittel på … doktorgradsprosjekt)

Stikkord: Kjønnsperspektiv på religiøs endring, identitetsdanning, religion/kropp/riter

Skisse over forskningsfelt og -idé

I dette prosjektet ønsker eg å undersøka ulike former for spirituelt prega alternativ terapi, og sjå desse terapiformene som særs aktuelle uttrykk for nyreligiøsitet: kropp, terapi og livsstil trer i dag fram som arenaer der nye religiøse/spirituelle idear manifesterest og blir levd ut, i større grad enn t.d. i veldefinerte okkultistiske, esoteriske eller naturmystiske grupperingar.

Ein gjer rekning med 2 millionar kontaktar, eller møte, mellom alternative terapeutar og klientar kvart år her til lands. Eit markert trekk ved dei alternative terapiane, er at kvinner dominerer, både som utøvarar og klientar, der prosentvis overvekt varierer frå 63-85%. Spirituelt prega alternative terapiar har gjerne falle utanom større undersøkingar av alternativ terapi-feltet (som har fokusert på klassiske former for alternativ terapi som akupuntur, homøopati, soneterapi), og den overveldande kvinnedominansen har ofte ikkje vore sentralt tema, om enn det slåande trekket har vore påpeikt og meir overflatisk drøfta.

Ei djupare analyse av dei ”meir” alternative terapiane som kvinnedominerte kulturelle uttrykk (evt. ”kvinnekultur”), er altså siktemålet med dette doktorgradsprosjektet. Utgangspunktet i menneskekroppen blir i ovannevnte terapiar gjerne framstilt som eit større, spirituelt kulturendringsprosjekt, der dei tradisjonelle skiljelinjene mellom kropp, ånd, kultur, økologi og samfunnsstruktur blir oppheva og erstatta av samlande begrep som livsstil og globalt medvit. Kva står dei alternative, kvinnelege terapeutane for? Kva er deira ankepunkt mot rådande oppfatningar av kropp og sjel, helse, sjukdom, spiritualitet og menneskeleg utviklingspotensiale? Er der uttalt problematisering av kjønn i deira teoriar og praksis? Kva strategiar nyttar dei, i det terapeutiske virket og i deira øvrige virke som deltakarar i ”det alternative” som motkultur? Kan me sjå omriss av ein helskapeleg kulturkritikk?

For å nærma meg desse spørsmåla, har eg vurdert feltarbeid som beste metode, og ser for meg dybdeintervju, samtalar og deltakande observasjon av praksisen til 5-6 kjente, veletablerte, kvinnelege terapeutar, med relativt stor klient-/kundekrets, og dermed relativt stor grad av (forventa) ideologisk-praktisk tyding i det kropps- og livsstilsorienterte nyreligiøse kulturskiktet.

Eg har førebels skissert 6 delproblemstillingar i undersøkinga (sett bare opp overskriftene her):

* Presentasjon og innleiande systematisering av idégrunnlag og praksis hos terapeutane

* Nærare undersøking av menneskesyn: forståinga av kropp, sinn, sjel og ånd

* Systematisering av terapiane som nyreligiøse uttrykk

* Terapeutisk forståing av kjønn

* Kultursyn uttrykt gjennom terapi

* Terapeutisk praksis som strategi for ei alternativ framtid

Forsøket på å forstå kvinnelege, alternative terapeutar og deira praksis og forestillingsgrunnlag som nyreligiøse uttrykk, skjer ved fyrst å sjå på terapeutane i innleiande oversynsform, deretter ei undersøking av menneskesyn, for så å sjå på kosmologiske, eller metafysiske aspekt ved terapiane. Etter det meir vidløftige/kosmiske perspektivet, kjem kjønn som ganske jordnær, dog omfattande forståingskategori, som så også blir undersøkt med tanke på spirituell relevans (1-4). Etter denne vekslande gjennomgangen, håper eg å kunna ha materiale til å rissa opp kva kultursyn som blir presentert, og deretter undersøke alternativ terapi som kulturendringsstrategi, t.d. samanlikna med tradisjonelle kvinnepolitiske endringsstrategiar.

Teori som vil bli nytta, vil vera tverrfagleg, avdi eg meiner det best vil opna opp for ei grundig handtering av dei ulike problemstillingane. Dette gjeld då teori knytta til nyreligiøsitet frå eit tradisjonelt religionsvitskapeleg perspektiv, folkloristikk og religionsvitskap i høve til moderne, uorganisert religiøsitet (som t.d. i Myte, magi og mirakel i møte med det moderne, KULT-progr. 1995-97), teoriar om kropp som kategori og symbolsk meiningsstruktur (antropologi), forskning på sjukdom og helse og forestillingar knytta til dette (sosialmedisin, medisinsk antropologi, folkloristikk), feministisk teori med særleg fokus på kropp og med problematisering av sambandet mellom sosialt og biologisk kjønn, kroppsleggjering av subjektet etc. Også teoriar under utvikling for å forstå kvinners ubestemte helseplagar kan vera aktuelle, då kvinner med fibromyalgi og muskelsmerter ofte er blant dei som søker alternativ hjelp (antropolog Jorunn Solheim les desse ”kulturelle sjukdomane” som symptom på problemet med vedlikehald av kroppslege grenser og kvinnekroppen sin mangel på integritet i vår kultur, dette kan tena som døme på mulig innfallsvinkel til noko av materialet i prosjektet).

Oppsummerande merknader

Som doktorgradsprosjekt meiner eg at det skisserte emnet vil kunna bidra til teori- og begrepsutvikling på eit felt som er forholdsvis nytt og utilstrekkeleg kartlagt og forstått: det vil kunna bidra til å retta opp ei skjeivheit i forholdet mellom fagleg fokus og empirisk røynd kva gjeld det nyreligiøse landskapet, ved å fokusera på alternativ, spirituell terapi som sentralt og særleg utbreidt nyreligiøst uttrykk. Vidare vil det bruka kvalitative metodar til å opna opp materialet, noko som er veleigna til bruk på religiøsitet som ikkje er strukturert og sektorisert i same grad som tadisjonelt har vore føresatt i studiet av religion. Prosjektet vil også ta fatt i eit grunnleggande, men ofte oversett eller overflatisk handsama trekk ved det nyreligiøse feltet, nemleg at kvinner dominerer sterkt, som tilhengarar og utøvarar av ulike praksisar som sorterer under feltet, spesielt kva gjeld terapi, og gjera dette til sentralt fokus for forskningen. Kropp og praksis, i nær relasjon til intellektualitet og teori, vil bli handterte som heilt sentrale komponentar i ei særeiga for for religiøsitet i samtida, og alle desse komponentane kan bli sett som del av ein religionsdanningsprosess med særleg relevans for den kulturelle kjønnsdiskursen. Ved å sjå på alternativ terapi som kvinneleg spiritualitet, og vinkla dette som autonomt, snarare enn avvikande område, kan me gå grundig inn i kva forståingar av kjønn som rår og produserest, og korleis.

Lisbeth Mikaelsson, førsteamanuensis, Religionsvitenskap, UiBergen

MULTIRELIGIØSE AKTØRER OG DET RELIGIØSE MARKED

Stikkord/kategori: Nyreligiøsitet og folkereligiøsitet

I mitt bidrag til konferansen "Multireligiøse aktører og det religiøse marked" hadde jeg tenkt å presentere momenter fra artikkelen"Multireligiøse aktører og kulturens refortrylling" (Sosiologi i dag, nr. 2, 2000, av Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson). Artikkelen utdyperinnsikter og problemstillinger vi har arbeidet med i paraplysprosjektet"Myte, magi og mirakel i møte med det moderne" og i boken Kulturensrefortylling (1998).

Dagens pluralisme i Norge er en ny kontekst for religion i den forstand at det fins en generell tilgang på informasjon om religionenes mangfoldige verden, en tilgang som i dag har mange kanaler og sjangere: reiser, litteratur, elektroniske medier, andre massemedier, tilbud om kurs og terapier. Ingen samlende instans kontrollerer dette bevegelige religiøse feltet, det har mer karakter av et fritt marked, som reguleres av lover om tilbud og etterspørsel. Markedet blir i seg selv en organiserende kraft. Marked som metafor har en negativ valør, men når man betrakter markedet i denne mer konkrete forstand må en ikke tro at det som tilbys nødvendigvis er overfladisk eller at folk ikke søker dybde. Poenget er heller at denne måten å organisere religion på nærer en individualiserende tendens som går ut på at folk selv bestemmer hva de vil tro og praktisere. Enkeltindividet, ikke den organiserte gruppen, trer frem som bærer av religiøsitet på en annen måte enn tidligere. Individer blir i mindre grad sjeler som skal frelses av kirken, og i større grad brukere av religiøse tilbud. Autoritetsstrukturer og lojalitetsstrukturer endres. Det religiøse marked er, og må være, tiltrekkende med brukernes øyne. Dette gir grobunn også for religiøs kommersialisering, noe som tydelig viser seg gjennom alle terapisentrene og alternativmessene. Selv om budskapet om evig liv fortsatt kan høres forlokkende, er markedet neppe like velegnet som for budskapet om synd, skyld og soning.

Samspillet mellom nyreligiøsitet og statskirke er spesielt interessant i vårt samfunn.Innen statskirkens rammer er det rom for hva vi kan kalle "multireligiøse aktører", religiøse fribyttere, som nytter kirkens overgangsritualer, men ellers føler seg fri til å tro på sjelevandring, praktisere yoga, meditasjon, astrologi,bekjenne seg til en selvreligion

(jf. Helge Hognestad), tarotlesning, prøve ulike terapitilbud og healing osv. Dette er aktører som får dekket noen av sine behov fra kirken, men ellers sakraliserer sin private livsvirkelighet slik de vil. Kirken har erkjent denne situasjonen, jf. betenkningen "Kirken i møte med den åndelige lengsel i vår tid" til Kirkemøtet i 1999. Kirken er i ferd med å endres i

en mer søkende, dialogisk retning, og det kan man dels forstå som uttrykk for en større kultursituasjon som også omfatter New Age. Dels må man se det som innflytelse fra New Age.

Jeg er interessert i å arbeide videre med denne utviklingen innenfor kirken, eller i kirkens randområder. Helge Hognestad er en interessant aktør her, pilegrimsferder, retreats, og vekkelser av typen Lysbærerne i Trondheim er også vitnesbyrd om endringsprosesser på dette området.

Siv-Ellen Kraft (Religionsvitenskap):

BILDER PÅ KROPPEN. TATOVERINGER I NY-PAGANISME OG NEW AGE

Stikkord/kategori: Religion/kropp/riter, nyreligiøsitet og folkereligiøsitet

Prosjektet er ment å munne ut i to artikler:

1) Tatoveringer som religiøse bilder (til bok om masseproduserte religiøse bilder, red. av Richard Natvig, UIB.

2) "Den tatoverte kroppen". Tatoveringer som innfallsvinkel til forestillinger om kroppen (til boken Den hellige kroppen, ved prosjektet "kampen om kroppen", UIB.

Her og nå - vil jeg skissere planene for den første av disse artiklene.

Tidligere forskning

Forskningslitteraturen om tatoveringer inkluderer fag som psykologi, historie, sosiologi, antropologi og religionsvitenskap, og tar for seg ikke-vestlige, så vel som vestlige brukskontekster. Med hensyn til moderne tid, har mange forskere vært opptatt av tatoveringskunstens utvikling fra avvik- og undergrunnskultur til trend og populærkultur. Man har i den forbindelse analysert tatoveringer som mote/estetikk, populærkunst, identitetsmarkører etc. Derimot er religiøse aspekter mer eller mindre

utelatt i forskningen. Mange av bidragsyterne nevner New Age og "moderne primitives" som sterkt representert blant de som tatoverer seg. Margo DeMellom nevner også "New Age" som et samlende element i form av språkbruk og motivasjoner: "By far the most popular tatttoo discourse today centers around notions of personal growth and borrows its language from the New Age and self-help movements of the 1970s and 1980s" (Hardy 1995:74). Tendensener likevel at religiøse aspekter avvises eller overses.

Mitt kildemateriale

Mine primærkilder vil i all hovedsak være bøker og artikler (tidsskrift og internett) signert aktører tilknyttet New Age og ny-paganistiske miljøer. I tillegg planlegger jeg å intervjue tatovører i Bergen og Oslo.

Mitt fokus

– Billedmotiv

Regelen synes her å være at alt er lov med hensyn til motiv, kombinasjoner og tolkningsmuligheter. Det synes videre å gå en skillelinje mellom nypaganister - som i all hovedsak forholder seg til "arkaiske/primitive" symboler (keltiske, maori osv), og New Agere -som velger mer fritt, oftere har en personlig vri, og oftere kombinerer symboler fra ulike tradisjoner.

– Aktørenes forklaringer/refleksjoner

Tatoveringer skiller seg fra andre typer religiøse bilder ved at de er innskrevet på hud, og dermed blir en permanent del av kroppen. Jeg vil i artikkelen fokusere delvis på aktørenes beskrivelser av sine erfaringer og refleksjoner i forhold til det å ta og ha en tatovering. På dette emiske planet - synes følgende faktorer å være de viktigste:

1) Tatoveringer som en type permanent magi.

2) Tatoveringenes healende effekt (særlig i forhold til "psykiske sår").

3) Påføringen av tatoveringen som overgangsrituale (flere av aktørene bruker dette begrepet).

4) Tatoveringer som forbindelse til arkaiske kulturer.

5) Tatoveringer som forbindelse til sin indre natur, bindeledd mellom "det indre og det ytre".

6) Tatoveringer som identitetsmarkører.

– Tolkning

Endelig vil jeg forsøke å tematisere tatoveringene i lys av moderne/postmoderne strømninger. Jeg tenker da å fokusere på "det å få" en tatovering som et overgangsrituale (Turners sensoriske/oretiske poler), og diskutere dette i lys av den større kulturelle virkeligheten de er en del av.

Jørgen Haavardsholm

Senter for studier i vikingtid og nordisk middelalder

Innspill til mulig prosjekt: HVA SLAGS VIKING ER DET VI TRENGER IDAG?

Stikkord/kategori: Det norrøne elementet i norsk nasjonalisme/folkereligiøsitet

1800-tallets vitenskapsmenn lyktes med å skape et bilde av vikingtiden og vikingen som siden det forrige århundreskiftet har utgjort og fremdeles vedvarer å være et sentralt element i det norske selvbildet. Slektskapet med vikingen er ennå viktig for hvordan både enkeltindivider og nasjonen som sådan profilerer seg og sin egenart overfor omverdenen. 1900-tallsvikingen var på mange vis et resultat av den vitenskapeliggjøring som fant sted innenfor universitetsfagene i annen halvdel av 1800-tallet. Impulser fra at en rekke spesialdisipliner smeltet sammen til et hele. Fremst i rekken av leverandører av elementer til bildet av vikingen sto historiefaget, filologien, religionsvitenskapen og arkeologien, men også påvirkningen fra etnografien, den fysiske antropologien og impulser fra sosialdarwinismen fikk betydning for hvordan man oppfattet vikingen på dette tidspunktet. Tidligere hadde vikingen mest av alt vært kjent fra sagalitteraturen. I annen halvdel av 1800-tallet ble man også fortrolig med den materielle kulturen som var knyttet til vikingtiden gjennom et utall utgravninger av gravhauger. Vikingen ble nå i bokstavelig forstand stoffliggjort.

Oldtiden ble på 1800-tallet ikke lenger oppfattet som en diffus ensartet rommelig størrelse som lå forut for den kjente historien. Allerede på sent 1700-tall hadde fag som geologi, paleontologi erkjent at jordens elde var betydelig, og at plante- og dyrearter faktisk hadde endret seg radikalt over et meget langt tidsrom. Dette skapte sprekker i en historieforståelse som fremdeles langt på vei var forankret i Bibelens skapelsesberetning og tidsutstrekning. Det at man forkastet tidligere forklaringsmodeller gjorde at det oppstod et «historisk mørke». Tiden ble nå i realiteten «strukket ut» og jordfundne gjenstander ble forsøksvis ordnet kronologisk i kategoriene, i sten-bronse- og jernalder. Periodiseringen av fortiden skapte et behov for å synliggjøre utviklingen innenfor og overgangen mellom de respektive tidsepokene. Mangel på relevant gjenstandsmateriale til vitenskapelige studier av de forhistoriske epokene ga støtet til et radikalt utgravningsprogram i de nordiske land. Lettest tilgjengelig i Norge var alle jernalderens gravhauger. Funn fra denne perioden ble derfor tidlig svært godt representert i museenes magasiner og utstillingshaller.

Religionsvitenskapelige, etnografiske og antropologiske studier på 1800-tallet kartla en lang rekke folkeslag som ble kategorisert som tilhørende primitive kulturer. Ut fra tanken om at alle kulturer gjennomgikk samme utvikling om enn ikke til samme tid, ble dette materialet anvendt for å gi et bedre og mer utfyllende bilde av Europas tidlige folkegrupper. Man antok at folk på samme utviklingstrinn eller modningsnivå delte bestemte karakteristika. Dette gjorde at denne kunnskapen ble ansett for å ha overføringsverdi på for lengst utdødde kulturer. Forskere mente på 1800-tallet at vikingene befant seg på et utviklingsstadium hvor man ville man kunne forvente en viss type atferd. På tross av at vikingene hadde befunnet seg på et lavere modningsnivå enn 1800-tallsmennesket, var det en likevel allmen oppfatning om at deres kultur hadde eksponert karakteristiske sider ved nordboeren. At andre samtidige kulturer ikke i tilstrekkelig grad klarte å stå imot deres ekspansjonsvilje, ble forstått som et uttrykk nettopp for tanken om «survival of the fittest». Parallelt med denne lineære modningsmodellen, så opererte man også med tanken om at et hvert folk hadde bestemte hvile- og virkefaser knyttet til sitt historiske livsløp. Vikingtiden hadde representert en slik aktiv virkefase for nordmennene, mens man derimot i dansketiden nærmest hadde oppholdt seg i en dvaletilstand. 1800-tallet representerte en ny oppvåkning og innledning til en ny storhetstid hvor karakteristiske egenskaper ved nordboeren på nytt ville komme til uttrykk; om enn ikke på tilsvarende vis som i vikingtiden. Den nye vikingen kunne gjenkjennes i sjømannen, idrettsmannen, oppdageren og den vitenskapelige helten.

Den fysiske antropologien med røtter helt tilbake til midten av 1800-tallet ble utviklet til å bli en eksakt vitenskap frem mot århundreskiftet. Det ble viktig å finne bevis for at majoriteten av datidens nordboere fremdeles delte bestemte fysiske karakteristika med sine forfedre, og at de i større grad enn andre europeiske folkeslag ennå i hovedsak var en homogen folkegruppe. Det indoeuropeiske eller germanske slektskapet kunne særlig gjenkjennes på høyreist holdning, hvasse blå øyne øyne, smalt ansikt og en langstrakt skalle. De utmerket seg ofte som idrettsmenn, var muntre, fulle av selvfølelse, uvørne og flotte. Disse germanske etterkommerne ble ansett å være langt mer livsduglige, handlekraftige og ha bedre lederegenskaper enn andre folkegrupper.

Den vikingen man lyktes å visualisere på begynnelsen av 1900-tallet var så levende at skikkelsen fortsatte å ha et virkekraftig liv utenfor de vitenskapelige kretsene opp gjennom hele det århundret som fulgte. Både den offentlige og private sektor anvender fremdeles vikingtiden for å profilere et sett verdier som de anser for å være spesielt norske og som derfor har sterk signaleffekt overfor omverdenen. Et interessant fremtidig prosjekt måtte være å ta for seg et utvalg av populær- og vulgærlitteratur knyttet til vikingtiden fra dette århundret, og undersøke nærmere om det er de samme hovedforestillingene om vikingtidens kultur / religion / ideologi som går igjen fra 1900-tallets begynnelse. Hvis endringene er markante vil det være et poeng å få sirkle inn flere tidstypiske bilder av vikingen.

Islamrelatert forsking
og kristen-muslimsk dialog

Obs.: Østbergs og Onsruds prosjekt handlar om identitetsproblematikk/livsfortelling hos muslimske barn og unge i Oslo, og kan også rubriserast under ”Identitet, dialog, skule”.

Sissel Østberg, LU, HiO:

RELIGIØS OG ETNISK IDENTITETSFORVALTNING BLANT PAKISTANSK UNGDOM I OSLO. EN OPPFØLGENDE STUDIE AV LIVSLØP.

Stikkord/kategori: Identitetsdanning, religiøs endring i diasporaen, kjønnsperspektiv

Forskningsprosjektet er et oppfølgingsstudium av doktorgradsarbeidet, avsluttet i 1999. Doktorgradsavhandlingen heter ”Pakistani Children in Oslo. Islamic Nurture in a Secular Context ”og er en antropologisk/religionspedagogisk studie av religiøs og etnisk identitetsforvaltning blant pakistanske barn i Oslo. De 14 barna i undersøkelsen var mellom 9 og 17 år (pluss en del yngre søsken, venner, familie etc.). Nå i oppfølgingsstudiet er de alle fem år eldre, dvs. mellom 14 og 22. Både doktorgradsarbeidet og det nåværende livsløpsprosjektet er et studium av barnas og de unges refleksjoner (hva de sier, tror og mener) og av deres dagligliv (hva de gjør på skolen, i fritiden, hjemme, i moskeen osv.). I det første studiet fulgte jeg barna og deres familier gjennom ett år (1994/95), mens jeg nå studerer utviklingen fra barn til ungdom og – for noens vedkommende – inn i de voksnes rekker. Studiene fokuserer på barnas og de unges sosiale og kulturelle identitet i vid forstand, dvs. av hvilke mennesker og miljøer de føler seg knyttet til og hva som oppleves som viktig og meningsfylt i deres liv.

Ett av funnene fra mitt doktorgradsprosjekt er at de pakistanske barna i Oslo ikke skiller skarpt mellom det å være pakistansk og det å være muslim. Hva de opplever som grunnleggende, synes å være kontekstuelt betinget. Dette funn samsvarer ikke med nyere studier av pakistansk ungdom i aldersgruppen 17-24 år i Storbritannia. Forskning herfra har dokumentert at religion synes å spille en større rolle enn etnisitet som kilde for identitetsdannelse (Jacobson 1995; 1998). Om forskjellen mellom funnene i Norge og Storbritannia skyldes en forskjell i respondentenes alder eller en forskjell mellom minoritetssituasjonen i de to samfunn, er et eksempel på en problematikk som bare kan belyses gjennom en oppfølgende longitudinell studie. Mens hovedfokus i doktorgradsprosjektet er på den religiøse og kulturelle sosialisering og samspillet/forhandlingene mellom aktørene i denne prosessen, så vil hovedfokus i oppfølgingsstudiet være på den enkelte ungdoms livsløp. Hovedproblemstillingene kan formuleres slik:

* Har det skjedd noen endringer i løpet av de siste 5-6 år med hensyn til ungdommenes holdninger til Islam, deres religiøs praksis og sosiale og kulturelle tilhørighet? Hvordan kan eventuelle endringer forklares?

* Hvilken rolle spiller henholdsvis religion og etnisisitet i pakistanske ungdommers identitetsforvaltning?

Siden utvalgsgruppen nå vil være ungdom mellom 14 og 22 år vil følgende delproblemstillinger være av særlig interesse:

* Islams betydning for utviklingen av kjønnsidentitet.

* Sammenligning av gutters og jenters deltakelse, og samspillet mellom kjønnene, på ulike sosial arenaer (hjemme, på skolen, i fritidsklubben/idrettslaget, blant venner).

* Religiøse og kulturelle aspekter ved forhandlinger knyttet til forholdet mellom kjønnene og til ekteskap.

* Individualitet og familiebundethet innen en islamsk, pakistansk og norsk kontekst.

* Kulturelle uttrykk som språk, klær, mat, musikk og media innen en islamsk, pakistansk og norsk livsstilkontekst.

Betydningen av ´de sammenvevde liv` står sentralt i livsløpsstudier. Elder uttrykker det slik: ´Sammenvevde livsbaner er karakteristisk i alle livsløpets faser, men særlig framtredende ved overgangen til voksen alder`(Elder 1997:27). Selv om tyngdepunktet i dette forskningsprosjektet i forhold til doktorgradsprosjektet skifter fra å være familieorientert til å bli mer individorientert, vil livsløpsperspektivet sikre kontekstualiseringen av den enkelte ungdom og sikre en mer nyansert forståelse av for eksempel generasjonskonflikter. Vektleggingen av ´de sammenvevde liv` for forståelsen av livsløpet innebærer også at de pakistanske ungdommenes liv må sees i relasjon til en større sosial radius enn storfamilien. Også her vil tyngdepunktet forskyves i forhold til doktorgradsprosjektet. Jevnaldrige på skolen, i moskeen eller i ungdomsmiljøet antas å spille en stadig større rolle i forhold til identitetsforvaltningen. I det pakistanske miljøet kan det imidlertid tenkes at kjønnsrollene nettopp i ungdomstiden øker forskjellene mellom gutters og jenters livsløp. Hvilke konsekvenser dette eventuelt har for utviklingen av jenters og gutters identitet og integreringen i det norske samfunn vil stå sentralt i prosjektet.

Siden dette er en longitudinell studie, vil fokus også i dette prosjektet være på Islams betydning i ungdommenes liv med hensyn til meningsdannelse og sosial tilhørighet. Islam studeres ikke som et statisk læresystem, men slik religionen fremtrer som en del av ungdommenes livsverden. Det skilles mellom et individnivå (i den første studie av barna ble dette knyttet til familiens liv), et gruppenivå (f.eks.den islamske gruppe/moske man føler tilhørighet til, ofte kombinert med etnisk tilhørighet) og et overordnet tradisjonsnivå (Islam som verdensreligion) (sml. Jackson and Nesbitt 1993). Et grunnleggende spørsmål er om Islam av ungdommene oppleves som ´etnisk religion` eller om Islam representerer et helhetlig livssyn/verdensbilde (ibid. 1993:178), og om det er skjedd en endring i holdninger til Islam og i religiøs praksis i overgangen fra barn til ungdom/voksen.

Stipendiat Line Marie Onsrud:

LIVSFORTELLING OG LIVSTOLKNING HOS ET UTVALG UNGE MUSLIMSKE STUDENTER I OSLO, ÅR 2000-2002

Stikkord/kategori: Identitetsdanning, islam/kristendom

Materiale

Dette religionsvitenskapelige og kvalitative empiriske forskningsprosjektet tar utgangspunkt i et utvalg unge muslimske studenters livshistorier slik de blir fortalt, reflektert over, gjenfortalt og drøftet i løpet av en toårs-periode.

Analysematerialet er bragt til veie ved hjelp av intervjuer. Første runde av datainnsamlingen ble foretatt høsten 2000 da stipendiaten foretok livsfortellingsintervjuer av 11 muslimske sykpleierstudenter i Oslo. De fleste av informantene (som er i alderen 19-36 år og av begge kjønn) har vokst opp i Norge, og alle har tilknytning til landene Pakistan, Marokko, Iran, Somalia eller Bosnia. Informantene sto forholdsvis fritt til å utforme sin egen livsfortelling ettersom oppgaven som ble gitt dem var å beskrive sin fortid, nåtid og tanker for den nære og den fjerne framtid. I løpet av året 2001 (da stipendiaten har ett års fødselspermisjon) vil intervjuene som er tatt opp på bånd bli transkribert.

Andre runde av datainnsamlingen vil foregå våren 2002 da informantene skal lese igjennom, kommentere og reflektere over sin egen livsfortelling anno høsten 2000. Deretter møtes forsker og informant til et løst strukturert/åpent dybdeintervju basert på informantens refleksjoner over egen livsfortelling. Forskeren vil her i tillegg stille utdypende spørsmål om livsfortellingen og om sentrale temaer som kommer til syne i den.

Plassering:

Religionsvitenskapelig (ikke teologisk) avhandling – til graden dr.art. ved NTNU

Tverrfaglig prosjekt (interreligøst studie)– teoretisk og metodisk

* religionssosiologi, religionspsykologi

* narrativ teori og metode

Metode:

Empirisk basert forskningsprosjekt (induktiv metode og "grounded theory")

Narrativ metode (livshistorisk metode -> livsfortellingsintervjuer)

Kvalitativ metode -> løst strukturerte dybdeintervjuer

Felt:

Studiet søker på bakgrunn av de muslimske studentenes livsfortellinger å være et bidrag til kultur-, religions-, og identitetsforskningen i Norge. Prosjektet fokuserer på individets livsfortelling (fortid, nåtid og framtid) og på hvilken måte informantene knytter fortellingen om sine liv opp mot større fortellinger og virkelighetsoppfatninger (familie, kultur, religion, politikk osv.) som finnes i det norske samfunnet og i verden for øvrig.

Prosjektet ønsker å se på informantenes erfaringer med det å fortelle og fortolke sitt liv for å kunne drøfte hvilken betydning dette har for deres selvforståelse og identitet. Intensjonen med å intervjue informantene over tid er å forsøke å fange opp et dynamisk bilde av deres livshistorier. Ved å inkorporere den utviklingen informantenes livshistorier gjennomgår over en toårs-periode, både de nye hendelser og den antatt reviderte versjonen av livshistorien, forsøker vi å bli i stand til å drøfte forholdet mellom liv og fortelling på en ny måte.

Foreløpig problemstilling:

(1) Hva kjennetegner de unge muslimske studentenes livsfortellinger?

(2) Hvilken form og funksjon har mer omfattende kulturelle tolkningsperspektiver

(metanarrativer) i de individuelle livsfortellingene?

(3) Hva er forholdet mellom informantenes livsfortelling, livstolkning og identitet?

Line Nyhagen Predelli, Ph.D., forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning

KJØNN, RELIGION OG MIGRASJON: En studie av religiøs organisering, kjønnskonstruksjoner og kjønnsrelasjoner i muslimske fellesskap i oslo

Stikkord/kategori: Kjønnsperspektiv på religiøs endring, identitetsdanning

Prosjektfinansiering: Norges forskningsråd, programmet Kjønn i endring (stipend/post.doc). Prosjektperiode: juni 1999- desember 2001. Prosjektet er i hovedsak basert på dybdeintervjuer med muslimske kvinner og menn i Oslo (til sammen cirka 50 intervjuer). I et paper om idealer for kjønnsrelasjoner blant muslimer i Oslo er hovedpoenget å beskrive og analysere variasjon i hvordan muslimske immigranter i Norge konstruerer og praktiserer kjønnsrelasjoner innen rammen av Islam. En slik analyse er nyttig for å dekonstruere begrepet ”muslim” generelt, og begrepet ”muslimsk kvinne” spesielt. I tillegg til en mer generell diskusjon av kjønn, religion og sosial endring, presenterer paperet ulike holdninger til kjønnsrelasjoner blant to moderne, islamske forfattere, seks menn som er imamer i Oslo, og 38 muslimske kvinner i Oslo. Paperet inkluderer et forsøk på å konstruere en typologi over muslimske kvinners holdninger til kjønnsrelasjoner.

To hjul på en sykkel? Idealer for kjønnsrelasjoner blant muslimer i Oslo

Hovedformålet med artikkelen er å beskrive og analysere variasjon i hvordan muslimske immigranter i Norge konstruerer og praktiserer kjønnsrelasjoner innen en islamsk ramme. En slik analyse er nyttig for å dekonstruere begrepet “muslim” generelt, og begrepet “muslimsk kvinne” spesielt. Artikkelen fokuserer på idealer for menns og kvinners atferd og for relasjoner mellom de to kjønnene. Artikkelen fokuserer ikke så mye på idealer for kjønnsrelasjoner slik de fremstår i den skrevne islamske tradisjonen gjennom Koranen og hadith. I stedet undersøkes faktiske holdninger og erfaringer som gjør seg gjeldende blant muslimske kvinner og menn i Oslo, og hvordan disse relaterer sine egne liv og holdninger til den islamske tradisjon.

Artikkelen presenterer først en generell diskusjon omkring kjønn, religion og sosial endring. Deretter gis en kort presentasjon av de to moderne, mannlige islamske forfatterne Hasan Turabi og Abdul Ala Mawdudi og deres syn på kjønnsrelasjoner. Hoveddelen av artikkelen er basert på intervjuer med praktiserende muslimer i som bor i Oslo etter å ha migrert fra Pakistan og Marokko. De fleste som er intervjuet er sunni-muslimer. Etter en presentasjon av syn på kjønnsrelasjoner som fremkommer i intervjuer med seks imamer i Oslo, gis en analyse av variasjon i syn på kjønnsrelasjoner blant muslimske kvinner. Denne analysen er basert på dybde-intervjuer med 38 kvinner i Oslo.

Artikkelen inneholder et forsøk på å konstruere en typologi over ulike holdninger til kjønnsrelasjoner blant muslimske kvinner i Oslo. Dataene indikerer at det er stor bredde i mulige standpunkter, holdninger og erfaringer når det gjelder kjønnsrelasjoner. For å hjelpe analysen har jeg konstruert idealtyper, eller analytiske kategorier. Disse er ikke idealer i en normativ betydning, men er ment å tydeliggjøre analytiske hovedtrekk. De konstruerte typene over holdninger til kjønnsrelasjoner er kalt ”equality-oriented Muslim women with modernist attitudes (outward oriented)”, ”society-oriented Islamist Muslim women (outward oriented)”, ”family oriented Islamist Muslim women (inward oriented)” and ”cultural Muslim women with traditional attitudes (inward oriented)”. Det er viktig å være oppmerksom på at holdningene til faktiske kvinner ikke nødvendigvis passer i kun en kategori. For eksempel kan en kvinne være en kulturell muslim, men på samme tid ha en (marginal) rolle i arbeidsmarkedet, selv om idealtypen ikke åpner for en slik mulighet. Som et grunnlag for diskusjon legger jeg ved et utkast til typologien over holdninger til kjønnsrelasjoner blant muslimske kvinner i Oslo.

Equality-oriented Muslim women with modernist attitudes (outward oriented)	Society-oriented Islamist Muslim women (outward oriented)	Family-oriented Islamist Muslim women (inward oriented)	Cultural Muslim Women with traditional attitudes (inward oriented)
Islam gives women and men equal rights and equal positions	Islam gives women special rights and position of equal value to men	Islam gives women special rights and position of equal value to men	Islam gives women some rights and position of less value than men
Woman and man have same duty to work outside home and take care of household and family; gender roles are interchangeable	Woman’s duty is first to take care of family and children and second to participate in generating family income; gender roles are somewhat interchangeable	Woman’s duty is to stay home and take care of children and home; gender roles are non-interchangeable	Woman’s duty is to stay home and take care of children and home; gender roles are non-interchangeable
Islam is adaptable to contemporary society	Contemporary society should adapt to Islamic values	Contemporary society should adapt to Islamic values. Ideals from time of Prophet Mohammed	Emphasis on Islam as culture and tradition
Women work in all roles outside home; no visible gender segregation	Women work in special roles outside home; weak to medium gender segregation	Women work at home; strong gender segregation	Women work at home; strong gender segregation
Women enjoy individual rights and make their own decisions	Women enjoy some individual rights and partake in family decision-making	Women enjoy some individual rights and partake in family decision-making	Women do not emphasize individual rights. They have some say in family decision-making. Emphasis on women as part of larger family group
Secular education for women is most important. Religious education less important?	Secular and religious education for women are both important	Religious education for women is important. Secular education less important	Secular or religious education for women is not emphasized as important
Women do not wear hijab at home or at work. Veil or scarf is used in mosque. Islam not seen as requiring hijab outside mosque.	Women use hijab at work and in mosque. Veil also used at home when men outside close family are present. Veil because of Islam	Women use hijab when they go out. Veil used at home when men (and sometimes women) outside close family are present. Do not attend mosque. Veil because of Islam	Women use veil or hijab when they go out. Veil also used in mosque. Women veil because it is culturally endorsed more than as result of Islam.

Christian Moe <christian.moe@nihr.uio.no>:

ISLAM OG MENNESKERETTIGHETER SETT FRA BOSNIA

(ISLAMIC HUMAN RIGHTS THOUGHT IN BOSNIA)

Stikkord/kategori: Religion og menneskerettar, religion og politikk, islam/kristendom

Hva er forholdet mellom islam og internasjonale menneskerettigheter? Flere stater har rettferdiggjort overgrep med en islamsk begrunnelse, og islamske rettighetserklæringer har vært lansert som alternativ til FN-instrumentene. Islam er dermed gjort til en ledende ideologisk utfordrer til universelle menneskerettsnormer. Dette har konsekvenser for utsatte grupper, særlig i de landene der islam er gjort til statlig ideologi de siste tiårene.

Tradisjonelle tolkninger innenfor alle de store religionene kommer i forskjellige former for normkonflikt med menneskerettighetene. Jeg tar som premiss at denne konflikten ikke er uløselig, fordi religiøs tradisjon kan og må tolkes. Nye tolkninger oppstår som svar på nye utfordringer og kan gjøre det mulig å begrunne menneskerettigheter internt i tradisjonen.

Moderne menneskerettigheter er i konflikt med islamsk lov slik den ble utviklet i islams klassiske periode, og siden har bestått med relativt begrensede endringer. De sentrale prinsipielle konfliktene gjelder retten til ikke-diskriminering på grunnlag av kjønn og religion, og retten til tros- og religionsfrihet, med særlig hensyn på retten til å endre religion.

Muslimske syn på menneskerettigheter må sees i kontekst av forskjellige kulturelle, sosiale og politiske bakgrunner. Det er ikke nok å jevnføre paragrafer og koranvers. Det er behov for en sterkere empirisk forankring av arbeidsfeltet, for å kunne identifisere tolkninger som åpner for aksept av menneskerettighetene og de sosiale prosessene som skaper oppslutning om slike tolkninger.

Mitt prosjekt er følgelig å uteske bosniske muslimer deres syn på menneskerettighetene og deres svar på hvordan disse kan legitimeres fra et muslimsk ståsted. Bosnia er valgt som "case" på grunn av flere forhold som skulle tilsi at de bosniske muslimene har særlige behov for å avklare sine syn på menneskerettighetene, og kanskje noen særlige muligheter for å komme frem til løsninger på normkonflikten, blant annet:

* De bosniske muslimenes identitet og identitetskonflikt som både muslimer og moderne européere med 500-årgamle røtter i verdensdelen

* Selvbildet av en særlig tolerant og liberal islamsk tradisjon

* Den flerkulturelle virkeligheten i Bosnia

* Erfaringene med overtramp mot trosfriheten under kommunismens "ideologiske stat"

Erfaringene som offer for folkemord i krigen 1992-1995

* Tvetydige erfaringer med internasjonale menneskerettigheter som en integrert del av rettssystemet og politiske prosesser i Bosnia etter Dayton-avtalen

Empirien vil dels bestå i publisert litteratur på bosnisk, dels i intervjuer med et spektrum av aktører innen den religiøse eliten. Dette vil også gi et bilde av hvordan forskjellige grupper innen et stadig mer internt mangfoldig bosnisk islam posisjonerer seg ideologisk, hvordan de trekker på tradisjonelt materiale, og hvordan de knytter an til muslimske bevegelser i verden forøvrig.

Det mest spennende resultatet ville være å finne en systematisk islamsk begrunnelse for menneskerettighetene som både overskrider den eksisterende apologetiske litteraturen, og som oppfattes som relevant også av muslimer utenfor Bosnia. De bosniske muslimene, som lever i en sekulær samfunnsorden, vil kanskje ikke føle dette som et akutt viktig spørsmål. For dem er det mer presserende å kritisere den internasjonale rettsordenen som tillot folkemordet å skje, og styrke den for at det ikke kan skje igjen. Denne kritikken innebærer imidlertid en stillingstagen som også kaller på en systematisk legitimering av menneskerettigheter, også fra teologisk hold.

Lena Larsen (religionshistoriker):

ISLAM I ENDRING:

FATWAER I EUROPEISK KONTEKST

Stikkord/kategori: Religiøs endring/transnasjonalitet, religion og menneskerettar

1. Innledning

Prosjektet er en studie av nytolkninger av det islamske budskapet i europeisk kontekst, med spesielt henblikk på to ulike temaer: (i) kvinnespørsmål og (ii) religionsfrihet. Ved å studere fatwaer[1] gitt for muslimer i europeisk kontekst, ønsker jeg å undersøke faktiske bidrag til fremvekst av ny fiqh[2], som vil være en del av en fremtidig europeisk islam.

Det kan i dag virke som om mange muslimer i Vesten benytter islam og islamsk praksis som identitetsmarkør i møte med det vestlige samfunnet. Å praktisere den religiøse islamske loven shari‘ah som minoritet i en ny kontekst har avdekket behovet for religiøs veiledning på en rekke områder. Denne veiledningen finner konkret sted gjennom utstedelse av fatwaer.

Målet med studien er å vise i hvilken grad og på hvilken måte en islamtolkning kan være et bidrag til diskursen rundt de internasjonale menneskerettighetsnormene.

2. Bakgrunn

Utviklingen av fatwa som teknisk term basererer seg på Koranen, der to verbformer av roten fata defineres slik: (i) "å spørre om et definitivt svar" og (ii) "å gi et definitivt svar" (K. 4:127, 176). I tidlig islam utviklet begrepet seg innenfor rammen av å være en spørsmål-og-svarprosess knyttet til ‘ilm, kunnskap. Senere ble fiqh knyttet til ra'y, mening, og fiqh. En fatwa skiller seg fra en dom ved at dens jurisdiksjon er videre, og inkluderer f eks ‘ibadat (religiøse plikter); og er ikke bindende.

Fatwainstitusjonen har opp gjennom islam historie vært en nøkkelinstitusjon som har bidratt til en dynamisk forhold mellom shari‘ahrettslige prinsipper og regulering av lokal praksis.

Muslimene i Vesten er en heterogen gruppe med hensyn til nasjonalitet, språk og religiøs tradisjon, noe som kommer til uttrykk i institusjonaliseringen av islam. Disse institusjonene er ofte en "forlenget arm" av religiøse grupper fra muslimene opprinnelsesland, hver med sine religiøse autoriteter. En konsekvens er at vi i Vesten er vitner til en flora av fatwaer - av og til med motstridende innhold - på de nye teologiske utfordringene muslimene møter.

3. Problemstilling

Med metodisk utgangspunkt i fatwaer gitt for muslimer i Vest-Europa relatert til (i) kvinner og (ii) religionsfrihet vil jeg stille følgende spørsmål: Hvilke fatwaer blir gitt mht til disse to temaene? Hvem har reist disse spørsmålene? Hvilke utfordringer avdekker fatwaene? Hvilket syn på individet kommer til uttrykk gjennom fatwaene? Hvordan blir fatwaene gjort offentlig tilgjengelige? Hvilke tolkningsmessige prinsipper blir lagt til grunn for fatwaer som blir gitt? Hvem blir ansett som autoriteter? Hva slags autoritet har de? Hvilke signaler sender dette om en fremtidig europeisk fiqh?

4. Teori

Prosjektet innebærer en religionsvitenskapelig innfallsvinkel til et islamsk teologisk tema, og hører derfor naturlig inn under "Islamic Studies", som i følge Waardenburg omfatter "the religion of Islam and and of Islamic Aspects of Muslim Cultures and societies" (Waardenburg 1987). Hans bruk av begrepene "teologiske absolutter" og "symbolsystemer" representerer et fruktbar hjelpemiddel for å gripe dynamikken mellom teologiske absolutter og skiftende historiske erfaringer. (Waardenburg 1974).

Turid Smith Polfus

t.s.polfus@nihr.uio.no

LOBBYING FOR WOMEN’S RIGHTS IN PALESTINE

Stikkord/kategori: Religion og menneskerettar, religion og politikk

Frittstående doktorgradsprosjekt finansiert fra NFR

Bakgrunn: Religionshistorie

Tilknytning: Institutt for menneskerettigheter

Prosjektbeskrivelse:

Bakgrunnen for prosjektet er at jeg er religionshistoriker med islam og spesielt feministiske tolkninger av islam som spesialfelt. Prosjektet er valgt med bakgrunn i interessefeltet islam/kvinner/menneskerettigheter.

Palestina er hovedsaklig muslimsk. Man regner at ca. 25% av befolkningen i 1948 var kristne, men at prosenten idag er under 5%.

I Palestina er man i ferd med å vedta ett nytt lovverk. Kvinnebevegelsen ser dette som en mulighet til å få etablert et nytt og moderne lovverk som ivaretar folkets ønske om demokrati og rettferdighet.

Avhandlingen fokuserer på den indre Palestinske diskursen om disse temaene:

Menneskerettigheter, kvinners rettigheter og demokrati.

I Palestina praktiseres Millet-systemet hvor alle religiøse grupper blir styrt av kanonisk rett (de kristne) eller Shari´a (muslimene). Den store utfordringen for kvinnebevegelsen framover er kvinners plass I den nye staten og deres korresponderende rettigheter i lovverket.

Utgangspunktet for å forstå problemkomplekset er å kartlegge hvordan de forskjellige gruppene ser for seg islams plass i det Palestinske samfunnet. Dernest å se på ’hvilken islam’ som har tilslutning i forskjellige grupper. Det er svært forskjellige oppfatninger om dette temaet også innenfor kvinnegruppene.

En mindre krets av kvinnebevegelsen driver intens lobbyvirksomhet overfor lovgivende forsamling og det øvrige byråkratiet. Prosjektet fokuserer på denne lobbyvirksomheten for å forstå hvilke argumenter som har størst gjennomslagskraft.

Prosjektets grunnleggende problemstilling er derfor:

Er det i feministiskinspirerte tolkninger av islam eller i de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene de palestinske kvinnene finner de argumentene de trenger for å nå fram med sine krav om likestilling?

Cora Alexa Døving, Schultzgt. 4, 0365 Oslo, tlf. 22 59 45 83:

NY RITUELL PRAKSIS OG TRADISJONSKONSTRUKSJON

– ET KOMPARATIVT STUDIUM AV DØDSRITUALER BLANT TO INNVANDRERGRUPPER I NORGE

(NFR-støttet doktorgradsprosjekt, Religionsvitenskap)

Stikkord/kategori: Endring i rituell praksis/religiøs endring i diaspora

1) Sammendrag

Rituell praksis er betinget av religiøs, historisk og kulturell kontekst. Ved immigrasjon endres de tradisjonelle kontekstene og rituell adferd må etableres på ny. Prosjektet er en studie av nyskapning og reetablering av ritualer.

Til tross for at flertallet av innvandrere er kommet til Norge for å bli, later det til å være vanlig praksis å sende sine døde til hjemlandet. Ved å følge begravelsen fra begynnelsen i Norge til avslutningen i henholdsvis Pakistan og Tyrkia, er den overordnede målsetningen å se hvilken betydning begravelsesritualer har i oppbygningen av en felles tradisjon i et nytt land, og hvilken rolle ritualene har for opprettholdelsen av identifikasjon og tilknytning til hjemlandet. Prosjektet vil bestå i en praktisk-teoretisk analyse av prosessene bak nye rituelle manifestasjoner; av samhandling, transaksjoner, kunnskapsoverføring og dominans innenfor to ulike migrasjonsmiljøer. Begravelsesritualet er en juridisk kategori innenfor islamsk lovtradisjon, og det vil bli spesielt fokusert på de normgivende implikasjonene dette har.

Prosjektet har også en klar teoretisk målsetning. Innenfor den klassiske religionssosiologien fokuseres det i hovedsak på ritualer som meningsskapende handlinger. Et ritual forstås som en symbolmettet praksis, hvis funksjon er å gi utøverne en tolkningsramme for bestemte livserfaringer. I denne type forskning fokuseres det svært lite på de sterke institusjonelle og konvensjonelle rammene som alltid utgjør konteksten rundt et ritual. Den klassiske analysen av ritualer preges av en jakt på ritualets skjulte symbolske mening, framfor å synliggjøre betydningen av selve formen. Men det er nettopp ritualets korrekte formelle gjennomføring, dets formular, som av aktørene selv framheves som viktig: Det er den gjenkjennbare handlingen som kommuniserer ære, moral og tradisjon. I dette prosjektet vil det derfor legges tydelig vekt på å analysere betydningen av form og på å synliggjøre de ulike aktørene og institusjonene rundt en rituell praksis.

2) Utdypning av problemfeltene

2. 1 En prosessanalytisk tilnærming til ritualer.

Jonathan Smith bruker to eksempler for å vise at ritualet befinner seg i et spenningsfelt mellom det gudegitt og det menneskeskapte. Det ene er fra Plutarch og viser reaksjonen til en prestinne når kuskene som bringer tempelets hellige skåler spør om noe å drikke: No for I fear it will get into the ritual. Det andre eksempelet er hentet fra Kafka og beskriver en hendelse der leoparder bryter seg inn i et tempel og drikker av offerskålene. Dette gjentar seg stadig og blir etterhvert gjenkjent som noe som alltid har vært del av ritualet (Smith 1982).

Eksemplene illustrerer to vesentlige sider ved rituell handling. For det første viser de at ritualer er omhegnet av institusjoner; profesjoner, normative tekster og kulturelle konvensjoner som sørger for at ritualene blir utført slik de skal. Dette vil si at ritualer er en beskyttet form for handling. I norsk sammenheng kan vi si at begravelsesbyrå, liturgien innenfor Den norske kirke og kulturelle konvensjoner er slike ritualbevarende instanser i forbindelse med død (Døving 1996). For det andre at ritualer alltid defineres som tradisjon, hvilket vil si at deltagerne oppfatter ritualer som del av historiens ukjente opphav uansett hvor nye de måtte være. Dette innebærer at nye elementer innenfor en rituell struktur raskt får status som tradisjon.

I en migrasjonstilværelse vil de opprinnelige handlingsbevarende institusjonene (prestinnene) enten forsvinne, endres eller bygges opp på nytt. Samtidig vil nye livsforhold påkreve nye elementer (leoparder) i et ritual. Til tross for slike omveltninger viser immigrasjonsforskningen at rituell handling har en eksplisitt og betydelig rolle i innvandringsmiljøer. Connerton viser hvordan ritualer både ivaretar og skaper en kollektiv hukommelse (Connerton 1992). Ritualer har på grunn av sin konvensjonelle form en legitimitet som tradisjon, og i ideen om det tradisjonelle er det nedlagt en forestilling om en felles fortid: …it is an implicit rule that participants in any social order must presoppose a shared memory. (Connerton 1992:3). Det er særlig ulike former for minneseremonier Connerton ser som viktige i overføring av kollektive minner fra generasjon til generasjon. Det er rimelig å anta at ritualer i migrasjonsmiljø har en vesentlig betydning for oppbygningen av tradisjon og historie; gjennom en repeterende handlingsform bevares versjoner av fortiden. Det er imidlertid i lys av de overfor beskrevne utfordringene for rituell praksis – svekkelse av tradisjonelt autoritative institusjoner og innlemmelse av nye handlingsformer – at studie av slik tradisjonskonstruksjon blir særlig relevant. Innvandringsmiljøene har utviklet nye profesjoner og institusjoner for å gjennomføre en «korrekt» pakistansk/tyrkisk og islamsk begravelse. Prosjektet vil være fokusert rundt nettopp denne gjenoppbygningen og nyskapningen av «korrekt tradisjon» i forbindelse med død. Fordi rituell adferd, også eksplisitt fra deltagernes side, er rett moral og rett kulturell handling, kan forskning med fokus på nye ritualer være et felt hvor det er mulig å fange opp et kulturgenererende aspekt, et symbolsk system «in the making».[3] Prosjektet vil kartlegge de prosessene av samhandling, entreprenørvirksomhet, kunnskapsformidling, teksttolkning og enkeltindividers valg som ligger bak det som etterhvert er blitt en kulturell manifestasjon; et ritual.

I følge Wagners teori om kulturell kreativitet, er det aktørenes konstante manipulering av konvensjonelle symboler som skaper kultur (Wagner 1981). Ethvert symbolsk element kan inngå i flere ulike kulturelle kontekster, men i følge Wagner er kommunikasjon bare mulig dersom aktørene har disse kontekstene felles. Fordi et symbol gir de samme assosiasjonene til flere mennesker, kan det lett overføres fra konvensjonelle rammer til helt nye sammenhenger – og slik utvides stadig de kontekstuelle assosieringene. I henhold til Wagner kan man derfor ikke se på tradisjon eller gammelt institusjonalisert lederskap dersom man vil redegjøre for kulturell kontinuitet eller endring. Folks symbolske assosiasjoner, deres moral og tradisjon er avhengig av kontinuerlig gjenskapning. Uten nyskapelse vil ikke den konvensjonelle verden bli videreført, skriver Wagner, og det er denne typen invensjon dette prosjektet er orientert rundt. Innenfor immigrasjonsforskningen vises det gjerne til nye konvensjoner som legitimeres gjennom en referanse til fortiden. Ritualanalysen kan derfor på ingen måte abstraheres fra et større empirisk felt og prosjektet må innlemmes i det som nokså bredt defineres som immigrasjonsforskning.

Professor dr. philos Marianne Gullestad, Institute for Social Research, Oslo

GENDER, AGE AND FAMILY LIFE IN THE PHOTOGRAPHS OF THE NORWEGIAN MISSION IN NGAOUNDÉRÉ, NORTHERN CAMEROON

Stikkord/kategori: Kristendom/islam

Main objective of the project

The objective of the present research project is to examine the transformations of European images of third world peoples by means of a qualitative interpretation and careful contextualization of the changing meanings of a collection of photographs taken by Norwegian missionaries in Africa from 1925- 1998. Photographs are simultaneously material objects and containers of concepts, ideas and images. Nevertheless, the concepts and images are as much in the eyes of the beholder as in the material objects themselves, and this is the basis for the various interpretations and transformations of the meanings of the photographs over the years in Norway and Cameroon, respectively. The photographs were taken by Norwegian missionaries, brought to audiences in Norway, and are now in the process of being transmitted back to the region were they were first taken as a cultural-historical treasure. In the project I want to study the diverse and changing meanings of the photographs as a part of transnational flows of ideas images and practices. In particular I want to look at how the Norwegians have portrayed themselves in relation to local people in an area dominated by Moslems, and examine in what ways these photographs are shaped by and contribute to shaping common widespread ideas about the Moslem religion, family life, ‘race’, gender, age and class, as well as to what extent there are distinct ideas and contradictions inherent in the Norwegian missionary project within the French colonial and local Moslem context. For example, I want to examine the extent to which the natives were regarded as different, savage and strange and the extent to which the photographs emphasise their essential humanity, and thus, one might assume, their susceptibility to conversion. Theoretically the project relies on studies of photographs, feminist scholarship, anthropological culture analysis, as well as postcolonial studies. The project is involved in extensive co-operation with an African counterpart at the University of Ngaoundéré in Cameroon.

Bård Mæland:

SELF-RELATING AND SELF-CHANGE. A STUDY IN THE COMPARATIVE THEOLOGIES OF KENNETH CRAGG AND WILFRED CANTWELL SMITH WITH SPECIAL REGARD TO THEIR THEOLOGICAL RELATIONS TO ISLAM

(dr.theol. avh, leveres for bedømmelse i vår)

Stikkord/kategori: Kristen-muslimsk dialog, identitetsdanning

Brief Outline

Aim/Scope:

To see how Kenneth Cragg and Wilfred Cantwell Smith relate systematically their Islam interpretations to their normative self-understandings.

Questions pursued:

1. How do the normative Christian self-understandings of Cragg and of Smith affect/determine their interpretations of Islam?

2. How do their interpretations of Islam affect/modify their self-understandings?

Material and method employed:

The study uses written material of Bishop Kenneth Cragg (1913-) and of the historian of religion/comparative religionist Wilfred Cantwell Smith (1916-2000). Both of them have gained considerable experience from interreligious coexistence in the Middle-East and India/Pakistan respectively. Yet, the theological profile of the two varies, indeed. Whereas Cragg pursues and modifies an incarnational or even kenotic theology/Christology (cf. Lux Mundi, 1889), with considerable emphasis on the incarnation and suffering of Christ and thus sees Islamic theology as incoherent with pertinent due to this (Islam as a question, Christ as an answer), Cantwell Smith proposes the Christian conception of personal faith to be equal to the Islamic iman in respect of being salvific, despite their divergent religious traditions and expressions. Though both of them represent an empathic, humble and self-critical way of relating to Islam, their conceptualisation of the relation between their self-understanding (that is, a Christian) and the Islamic theology differ profoundly.

It is the purpose of the study to show how these relations are developed in terms of extensification (Christian ability to relate to Islam) and intensification (the impact of Islam on their Christian self-understanding). In this respect I use philosophical hermeneutic theory (Gadamer) as well as a heuristic model of interreligious perception (Grünschloß 1999). The last part of the study substantiates the argument from the perspective of a Trinitarian theology of interreligious relations/perception.

Suggestions:

1. Interreligious relations cannot be developed but as self-referential relations. This entails an approval of the main strategy and conceptions by Kenneth Cragg and a criticism of the pluralistic position of Wilfred Cantwell Smith. As a general conclusion I will suggest that it is ones own self-understanding (that is: the Christian) based on its own normative resources that determines to what extend and in what way one is able to understand and relate to people of other faith.

2. Yet, any extensification implies also a certain degree of intensification, that is, that a Christian self-understanding may be better and richer developed and refined in mutual relation to people of other faiths than in isolation. This is to be conceived thus both for hermeneutic and theological reasons. In either case, the Christian interpreter (interpretans) and that which is interpreted (interpretandum), Islam, can be seen as bound to each other.

Contents:

Ch.1 Introduction. The problem of the study situated within the status of comparative theology/interreligious hermeneutics.

Ch. 2 Analysis of Wilfred Cantwell Smith; his interreligious hermeneutics

Ch. 3 Analysis of Wilfred Cantwell Smith; his Islam interpretation

Ch. 4 Analysis of Kenneth Cragg; his interreligious hermeneutics

Ch. 5 Analysis of Kenneth Cragg; his Islam interpretation

Ch. 6 Refinement of the results in ch. 2-5 by using the complex model for interreligious perception of Andreas Grünschloß.

Ch. 7 Theological development and appraisal of Smith and Cragg’s positions.

Mitt andre komparative prosjekt innen militær etikk (moralutvikling og moralsk bevissthet hos norske offiserer i internasjonale operasjoner, jf. Oddbjørns matrise) er helt i startgropen. Dersom det kommer inn et element som vil være av interesse for dette forum, vil det ha å gjøre med identitet og fremmedforståelse hos norske offiserer (eventuelt sammenlignet med offiserer fra andre vestlige land, av særlig interesse: UK, Belgia, Nederland, Danmark). I dette vil både forståelsen av andre deltakernasjoners religiøse ”affiliation” være av interesse, samt forståelsen av ens egne ”arv/religiøsitet” i forhold til praksis/tro hos lokalbefolkningen.

Anne Hege Grung (cand. theol., leder for dialogsenteret Emmaus):

BETYDNINGEN OG FORSTÅELSEN AV DEN ANDRE I KRISTEN RELIGIONSTEOLOGI – MED FOKUS PÅ MØTET MELLOM KRISTENDOMMEN OG ISLAM

Stikkord/kategori: Kristen-muslimsk dialog, generell religionsteologi

Forskningsidé:

Det dialogiske møtet mellom mennesker med forskjellig religiøs tilhørighet kan skape forandring på mange plan: personlig, sosialt , politisk og kulturelt. Bakgrunnen for dette prosjektet er å arbeide fra et kristent teologisk ståsted med betydningen av møtet med den Andre for kristen religionsteologi. En ting er de erfaringer som gjøres i dialog, men i hvilken grad kan disse erfaringene spores i teologisk arbeid? Ett grunnleggende aspekt ved prosjektet er å arbeide med forholdet mellom dialogerfaring og teoretisk faglig arbeid. Hvilke følger får praksis for teorien? Gjennom denne fokusering vil jeg arbeide med å artikulere og systematisere mine egne dialogerfaringer.

Fokus vil være på betydningen og forståelsen av den Andre i kristen religionsteologi. Begrepet den Andre, brukt av blant annet den franske jødiske filosofen Levinas, er i kretser som arbeider med religionsdialog mye anvendt. I denne sammenhengen vil det først og fremst anvendes om mennesker med en annen tro enn den kristne (muslimer), men dette begrepet kan andvendes også om mennesker innenfor den kristne tro – og jeg tenker meg da grupper som oftest regnes til periferien, til forskjell fra i sentrum der teologiske premisser vanligvis legges. Eksempler er kvinner, kristne i sør som er politisk og sosialt marginalisert, og andre mennesker med en grunnleggende erfaring av at livet og/eller troen er truet. Det blir nødvendig for meg å arbeide for å få en mer presis forståelse av hvem som er den Andre – men jeg tenker meg altså en kobling mellom ”den Andre”og ”periferi.”

Kristen tro bærer , eller hviler på - en fortelling om Jesus Kristus som en grensesprengende person, som hele tiden går til den Andre, til periferien, sosialt, religiøst og rent fysisk - med sitt helbredende og aksepterende nærvær. I denne fortellingen blir periferi sentrum, og Gudsnærværet blir proklamert der det er utenkelig i forhold til den gjeldende tradisjonen. Fortellingen om Jesus Kristus er kontinuerlig fortellingen om møtet som forandrer. Jeg ønsker å spore opp hvordan denne dynamikken finnes igjen i kristen religionsteologi, særlig i forhold til arbeid med møtet mellom islam og kristendom.

Forholdet mellom kristendommen og andre religioner er tilrettelagt fra religionsteologien på ved ulike modeller: Eksklusiv modell, inklusiv modell og pluralistisk modell. Jeg ønsker å gå et skritt videre i forhold til disse modellene – eller komme inn fra en annen kant, og spørre: Hva er kristendommen uten den Andre? Uten islam? Og: hvilken funksjon får den Andre i kristen religionsteologi (forståelsen av den Andre); brukes den Andre som et (negativt) speilbilde, som en bekreftelse på kristen tro, som et objekt som bør frelses/vinnes over til ”oss”, eller respekteres den Andre som den Andre på egne premisser? På hvilken måte er møtet med den Andre, med islam, konstituerende for selve den kristne tro og teologi? Her vil det finnes et mangfold av forskjellige svar, men jeg ønsker å sirkle meg inn til spørsmålet: Kan jeg si ”jeg er kristen” uten samtidig å ha den Andre, en muslim, hele tiden i min horisont både teologisk, spirituelt og praktisk dersom jeg ønsker å være tro mot den grensesprengende Jesusfortellingen? Kan denne fortellingen egentlig bæres videre uten at den Andre er sentrum, hentet inn fra en periferi? Er jeg avhengig av å se den Andre for å kunne tolke Gudsnærværet i min egen trosfortelling og teologi?

Hvis svaret på dette blir bekreftende, vil det få ulike konsekvenser som jeg må arbeide videre med. For eksempel: Hvordan kan jeg ha den Andre i syne og komme til rette med grenser og forskjellighet, og hvordan vil den Andre møte mitt nødvendige behov for å komme henne i møte. På dette punkt vil jeg trenge å arbeide noe med islamsk teologi.

Prosjektet er i hovedsak tenkt som et teoretisk prosjekt, der jeg ønsker dels å arbeide med ulike religionsteologer, noe med dialogfilosofi og fortellingsfilosofi (Riceur) og noe med islamsk teologi. Jeg ønsker likevel ikke å miste praktiske dialogerfaringer og dialogsammenhenger av syne, og ønsker å undersøke hva jeg kan hente inn av refleksjoner fra feministteologi og kontekstuelt teologisk arbeid fra sør som kan være til nytte i arbeidet.

Oddbjørn Leirvik (2):

KNOWING BY ONESELF, KNOWING WITH THE OTHER:

AL-DAMÎR, HUMAN CONSCIENCE AND CHRISTIAN-MUSLIM DIALOGUE

Stikkord/kategori: Kristen-muslimsk dialog, komparativ etikk

Doktorgradsprosjekt NFR 1997-2001, under avslutning. På mine heimesider http://www.uio.no/~leirvik/ er prosjektet presentert slik:

Background and focus:

The background of the project is my work on traditional Islamic christologies and Modern Muslim readings of the Gospels (cf. my Images of Jesus Christ in Islam. Introduction, Survey of Research, Issues of Dialogue, Uppsala 1999).

The current project has an ethical orientation, focussing on the notion of conscience (damîr) among some Modern Egyptian authors who have also written creatively about Christ in Islam.The authors in focus are ‘Abbâs Mahmûd al-‘Aqqâd, Muhammad Kâmil Husayn and Khâlid Muhammad Khâlid, and more specifically their works from the 1940s, 50s and 60s. Works of other liberal Muslim intellectuals, as well as of the prominent Islamist Sayyid Qutb will also be considered. There is a special focus on Khâlid Muhammad Khâlid, who embodies the turn typical of many intellectuals from liberal Islam towards a moderate Islamism in the 60s and 70s.

Approaches and methods:

Three kinds of preconsiderations will be made: 1) An investigation into the semantics of damîr in Modern Arabic. 2) A review of some essential tensions in

the notion of conscience in Christian tradition and European philosophy, especially that between knowing by oneself and knowing with the other. 3) A consideration of different paradigms Islamic ethics, in the perspective of "knowing with whom" (communitarian and universalising concepts of Islamic ethics).

Three kinds of analysis will also be conducted: 1) The texts in question will be read in their contemporary religious and political context, with a view to the critical function the notion of conscience they express. 2) The works will be analysed in the perspective of moral philosophy - with a view to the authors' reception of European philosophy and Christian tradition, as well as their reformulation of Islamic ethics. Special attention will be paid to the concept of an "ethics of authenticity" (cf. Charles Taylor), as a possible key to understand the interrelation of Enlightenment and Romantic impulses in a late Modern use of

the notion "conscience". 3) Finally, the material will be analysed in the perspective of a dialogue between religions - focussing on the tension (inherent in the notion of conscience) between knowing by oneself and knowing with privileged others. (Cf. Paul Ricoeur's concept of "Oneself as Another").

Articles/papers related to the project:

”Samvitsfull religionsdialog? Nokre kristen-muslimske refleksjonar”, i Sigurd Bergmann (red.). Man får inte tvinga någon. Nora: Stockholm 2001.

” Samvit – om Sjølvet og den Andre i religionsmøtet”,

with English summary, printed in Norsk Tidsskrift for Misjon 1998:4.

Østen i Vesten:

buddhisme, hinduisme, kristendom

Professor Knut A. Jacobsen, Religionsvitenskap, Universitet i Bergen

HINDUISM IN NORWAY: A WORLD RELIGION IN DIASPORA:

CULTURAL INTEGRATION AND RELIGIOUS IDENTITY

Stikkord/kategori: Religiøs endring i diaspora

One of the most notable developments of Hinduism in the twentieth century has been the creation of large Hindu diapora communities. This project answers on the one hand the questions of how diaspora has influenced Hinduism and what the consequences of the diaspora for the scholarly understanding of Hinduism are, and on the other hand, how features of the Norwegian culture and society have influenced Hinduism in Norway. It investigates Hinduism in Norway both as a part of the larger global phenomenon, Hinduism in diaspora, and as a minority religion in Norway.

Diaspora experience has been an important factor in the construction of the Hindu identity as a national and ethnic identity in the twentieth century. The Hindu diaspora has paradoxically strengthened the idea of a single sacred land of the Hindus and a corresponding single Hindu identity. The creation of the modern nation state of India has strongly supported the idea that as there is one India there is one Hinduism. Although diaspora thus have promoted Hinduism as a marker of ethnic identity, in diaspora culture and religion may nevertheless become more clearly separated. The children of Hindu immigrants in Europe for example are culturally becoming Europeans but their religion remains Hinduism. There is, therefore, a tendency in diaspora that Hinduism and South Asian culture are being distinguished in interesting ways. New identities are being fashioned which are both European/American and Hindu. Some third generation Hindu children might not be able to master any of the South Asian languages, a key element of South Asian culture, but still be Hindus. That Hinduism and South Asian culture become differentiated might be part of the process of globalization in which religions are lifted up from their local contexts and conceptualized in a global sense and not only the diaspora situation. However diaspora is clearly part of the process of globalization of religions and the diaspora communities are probably the one most likely to respond to globalization. When religion and culture are perceived as differentiated, some religious organizations are interested in separatating religious and cultural activities. In diaspora the distinction between cultural Hindus and religiously engaged Hindus can be a source of conflict. The diaspora temples are traditionally centers for both groups, they are both cultural centers and places of worship. Conflicts arise about to which degree religious priorities should dominate over cultural priorities and visa versa. Persons might belong to Hinduism by culture but not by strong religious commitment. The Hindu temples are meeting place for both groups. The second and third generation Hindu immigrants have a stronger sense of belonging to the host culture and might be alienated from such conflicts. The project studies how the Hindu tradition manifests itself in the communities of Norway and focus on the maintenance of religious and regional Indian identities and their transformation in interaction with Norwegian culture. It investigates the tension between Hinduism as a religion and the cultural and ethnic identities of South Asian Hindus. In Norway there are three types of Hinduism: the Tamil Sri Lankan Hinduism , the Uganda Gujarati Hinduism and the Hinduism of the North Indians Hindus. These groups have separate organizations and practice different forms of Hinduism. The project compares these forms of Hinduism.

In diaspora, Hinduism is under great pressure to define itself consciously as a belief system. Spokespersons for the Hindu communities are expected to easily produce statements about their belief. In this process Hinduism adapts itself to a Western concept of religion. There is a continuous debate among historians of religions about the proper definition of Hinduism. In the scholarly literature Hinduism usually has been defined as a system of ritual practice. Some have argued however that the legitimizing role of the Veda constitutes the definition of Hinduism. Others have argued that Hinduism should not be understood as one religion but as one civilization containing several religions. Among diaspora Hindus there is a pressure to define Hinduism in terms of belief. Paradoxically, while research on Hindus in diaspora has strengthened the idea of Hinduism as a plural tradition because it has focused on what people say and do, the diaspora experience itself has subjectively strengthened the idea that Hinduism has a coherent and unified belief system. Changes in the self-understanding of Hinduism caused by the diaspora situation are influencing the scholarly definition of Hinduism and the scholarly presentation of it. The project will investigate some responses to globalization and diaspora by the Hindu diaspora communities of Norway. It asks the question to what degree diaspora leads to less emphasis on orthopraxis and more emphasis on the articulation of belief and to what degree a separation of Hinduism from South Asian culture is possible.

The project investigates if particular features of the Norwegian society influence the transformation of Hinduism in diaspora in Norway. Do features of the Norwegian society such as secularism and the ideology of equality influence the functioning and the content of Hinduism? Do religious identity and cultural identity become separated? How are differences of caste, age and gender expressed? How do the presentation of Hinduism in schoolbooks shape Norwegian Hinduism? How are religious truth expressed in the Norwegian context? The Hindus have both global Hindu identities and Norwegian minority identities. How are these identies negotiated?

Tor Even Fougner:

MEDITASJON OG IDENTITET I MØTET MELLOM KRISTENDOM OG BUDDHISME I VESTEN. En undersøkelse av Thich Nhat Hanh og William Johnstons sin meditasjonsundervisning med særlig henblikk på selverfaringen i en pluralistisk virkelighet.

Stikkord/kategori: Identitetsdanning, kristen-buddhistisk dialog

Prosjekttype:

Norsk doktorgrad i Teologi eller PhD-grad ved engelsk institusjon.

Fagområde:

Prosjektets primære fagområde er teologi. For en dypere perspektivering og metodiske overveielser ønsker jeg å trekke inn psykologi og mer generelle teoridebatter innenfor humaniora og samfunnsfag knyttet til identitet i den postmoderne verden.

Institusjon:

Primært ønsker jeg å knytte prosjektet til Teol.fak. UiO. Mesteparten av prosjektperioden vil jeg sannsynligvis være bosatt i England, og jeg håper derfor å kunne knytte meg opp mot en engelsk institusjon (f.eks. Selly Oak el. Univ. of Birmingham)

Prosjektidé:

Jeg vil undersøke hvordan en kristen og en buddhistisk meditasjonslærer underviser vestlige mennesker med henblikk på hvordan en bør forholde seg til religiøs pluralisme.

De to meditasjonslærerene er (1) Thich Nhat Hanh, vietnamesisk zen-lærer bosatt i vesten i over 30 år, og (2) William Johnston, irsk jesuittmunk og bosatt i Japan i over 40 år. Begge skriver på engelsk, dvs. for vestlige mennesker, og begge er opptatt av møtet mellom kristen og buddhistisk tradisjon. Begge er blant de mest leste innenfor sine tradisjoner når det gjelder undervisning i meditasjon, og begge oppfordrer også sine lesere til aktivt å forholde seg til begge tradisjoner.

Thich Nhat Hanh betrakter kristendommen som en vesentlig del av vestens røtter, som vesterlendinger er nødt for å ha et bevisst og aktivt forhold til i sin søken etter åndelig integrasjon. Dette gjelder også de vesterlendinger som knytter sin identitet til buddhismen. Ingen kan bli lykkelige uten å forholde seg til sine egne røtter, hevder Hanh, og legger dessuten til at for å forstå et annet religiøst univers er det viktig at man er dypt rotfestet i sitt eget. I bøkene «Living Buddha, Living Christ» (1995) og «Going Home: Jesus and Buddha as brothers» (1999) forsøker Hanh derfor å bringe sine lesere nærmere både den kristne og den buddhistiske tradisjon, tanke og praksis.

Jeg vil undersøke på hvilken måte Hanh ser den kristne kulturbakgrunn som en del av røttene til dagens mennesker i vest. Dette vil jeg gjøre ved å gå gjennom Hanhs utleggelse av buddhistisk psykologi i hans øvrige bøker, og da særlig med fokus på forholdet mellom tradisjon og personlighetsdannelse. Deretter vil jeg gi en beskrivelse av hvordan Hanh som buddhist forholder seg til den kristne tradisjonen, I dette ligger å undersøke hvilke kriterier Hanh legger til grunn når han bruker gudsspråk til å beskrive ”ultimate reality”.

William Johnstons motivasjon for å gå i møte med zenbuddhisme er å finne en vei for det moderne kristne mennesket tilbake til den kristne mystikken og de erfaringer den beskriver. Denne tilgangen til mystikk ser han som helt vesentlig for at en religiøs tradisjon skal kunne overleve. Johnston skrev tidlig på 70-tallet bøkene ”The Still Point” og ”Christian Zen”. Her skriver han om det han kaller en blodoverføring fra zenbuddhisme til kristendom. Ved å møte en levende og lett tilgjengelig mystikk, innenfor zenbuddhismen vil kirken igjen kunne nærme seg sin mystiske arv, hevder Johnston. Derfor oppfordrer han sine lesere til aktivt å skaffe seg erfaring i zen-meditasjon. Senere har Johnston utviklet, nyansert og til dels modifisert sin undervisning på dette punkt.

I prosjektet vil jeg peke på linjene gjennom Johnstons forfatterskap når det gjelder hans beskrivelse av hvordan det vestlige mennesket kan bruke zen-meditasjon og innsikter som en integrert del av en kristen praksis og orientering. Videre vil jeg undersøke hvilke kriterier Johnston legger til grunn for at dette skal kunne skje uten at det skapes indre identitetskonflikter. Grunntrekkene i hans religionsteologi, hans lesning av kristne mystikere samt hans forståelse av identitet danner rammen for denne undersøkelsen.

Teori og metode.

Jeg ønsker å anvende Kenneth Gergens identitetsteorier i min lesning av Hanh og Johnston. Gergens teorier er omstridte og bl.a. kritisert for ikke å ta høyde for menneskets religiøsitet og heller ikke den stabiliteten i individets identitet som forutsettes dersom religionsmøtet ikke skal ende i en total relativisering eller selvoppløsning,

Foreløpig ser det ut for meg som om sentrale begreper hos Gergen, som f.eks. ”The relational self”, ”self narrative” og ”serious play”, korresponderer godt med de oppfatninger av individet og dets utviklingsprosesser som finnes hos både Johnston og Hanh. Hvorvidt Gergens teorier er tilstrekkelige for å gjennomføre hele lesningen av de to meditasjonslæreren er foreløpig ikke avklaret. Muligens vil det bli aktuelt å trekke inn andre teoretikere særlig innenfor temaet språk og identitet.

Ellen Merete Wilkens Finnseth:

SKANDINAVISK BUDDHISME –TRADISJON OG INDIVIDUALISME.

Stikkord/kategori: Religiøs endring/transnasjonalitet, identitetsdanning, kristen-buddhistisk dialog

Prosjektidé med tanke på doktorgrads stipend. Fagområde: Religionshistorie/ Idéhistorie.

Studiet av vestlig buddhisme har i løpet av 80 og 90-tallet begynt å finne form som et eget område innen buddhismeforskningen. Dette skjer i takt med at buddhismen etablerer seg i høyt tempo i USA og Europa. Ifølge Martin Baumann, som har gjort omfattende studier av etableringen av buddhismen i Tyskland, er antallet buddhister i Storbritannia tredoblet mellom 1979 og 1991, mens antallet buddhistiske grupper og sentre vokste til det femdobbelte i Tyskland i den samme perioden.

Også i de skandinaviske land finder vi etter hvert en ganske mangfoldig flora av buddhistiske grupper, både den såkalt ”hvite” buddhismen, og buddhisme knyttet til innvandrermiljøer. I den moderne kommunikasjonsalderen har ikke lokale forhold samme betydning som før. Selv om mange av gruppene i Skandinavia ikke er store er de vel etablerte som en del av internasjonale nettverk og mottar avgjørende impulser fra miljøer og lærere bosatt i andre vestlige og asiatiske land.

I min hovedoppgave så jeg hvordan lærerrollen i japansk zenbuddhisme blev omformet i møte med amerikansk kultur. Jeg fikK et tydelig inntrykk av et møte mellom asiatiske tradisjoner og rollemodeller og en vestlig kultur som i sterk grad er båret av idealene om individuell frihet og likeverd.

Blant de mest aktuelle temaer i de seneste tiårs debatt i vestlig buddhistiske miljøer har disse idealene kommet tydelig fram. Debatten om kvinners rolle i tradisjonell og moderne buddhisme har vært sentral. I 1997 hadde Dalai Lama et møte med buddhistiske homofile. Og felles for det aller meste av den vestlige buddhismen er en omfattende omtolkning av momenter fra tradisjonelt munkeliv til en ny og helt egen, vestlig form for lekmannskultur

Forskeren Stephen Batchelor er et eksempel på en vestlig buddhist som bruker buddhistisk tradisjon til å legitimere en moderne tilstand som er helt løsrevet fra organisert religion og overlatt til individuell erfaring:

So might we discern a trend in Buddhism of moving away from dependence on organized religious institutions towards a more individuated form of practice, in which each person finds his or her own way within the dharmadhatu: the ”Dharma realm”? (Batchelor: The other enlightenment project i King: Faith and praxis in a postmodern age 1998)

Dette er en spenning som vestlig buddhisme deler med andre religiøse grupper. Men den får sin spesielle utforming i en buddhistisk tradisjon som alltid har båret med seg en omfattende refleksjon omkring menneskets identitet og selvforståelse.

En første generasjons buddhist i Skandinavia må leve med en stadig indre dialog, mellom momenter ved vår egen kultur på den ene siden og impulsene fra buddhistisk tradisjon på den andre.

Gjennom dybdeintervju av en avgrenset gruppe av skandinaviske buddhister (f.esk. zen-grupper som finnes i både tradisjonelle og modernistiske varianter), ønsker jeg å se på hvordan denne spenningen mellom individualitet og tilhørighet gjør seg gjeldende både i refleksjonen og i den praktiske organiseringen av sosiale relasjoner i grupper av skandinaviske buddhister.

Notto R. Thelle:

VESTLIGE HOLDNINGER TIL ØSTENS RELIGIONER,

MED SÆRLIG HENBLIKK PÅ BUDDHISME OG KRISTENDOM

Stikkord/kategori: Kristen-buddhistisk dialog

Forskningsidé:

Målet med dette studiet er å analysere en tidlig fase av den religiøse forandringsprosessen som stimuleres av møtet mellom kristendom og buddhisme.

Historikeren Arnold Toynbee hevdet allerede i 1947 at fremtidens historikere ikke først og fremst ville beskrive den politiske og ideologiske øst-vest-konflikten som avgjørende i det 20. århundres historie, men snarere der religiøse møtet mellom Øst og Vest, fremfor alt representert ved kristendom og buddhisme. Poenget ved en slik spissformulering var å si at de religiøse forandringsprosessene vil få langtrekkende konsekvenser. Hans påstander virker mer plausible ved århundrets avslutning enn da de opprinnelig ble formulert.

Vestlige holdninger til buddhismen har vært preget ambivalens, med frykt og motstand på den ene siden og ønske om integrasjon på den andre. Selv om østlige buddhister så smått begynte å virke i Vesten fra slutten av 1800-tallet, har kunnskapen om buddhismen i stor utstrekning vært skapt av vestlige observatører – misjonærer, diplomater, forskere, reisende og handelsmenn. Kristen misjon har bidradd til kritikk og motstand, men en god del misjonærer har faktisk også fungert som formidlere av langt mer positive holdninger.

En interessant fase i forandringsprosessen er knyttet til den norske misjonæren og religionsforskeren Karl Ludvig Reichelt (1877-1952). Reichelt og hans dialogiske misjonsprosjekt blant Kinas buddhister ble et møtested for tradisjoner i forandring, særlig i første halvdel av det 20. århundre. De som møttes var blant annet:

- En norsk pietistisk misjonstradisjon som i møte med buddhisme og kinesisk religion gjennomgikk radikale forandringer i holdninger og teologisk tenkning.

- En etablert kinesisk buddhisme preget av krise og reformiver, utfordret både av kristen misjon og vestlig teosofi som ønsket å bidra til en renessanse for Østens religioner.

- Et mylder av kinesiske synkretistiske bevegelser med et internasjonalt nettverk av forbindelser, blant annet med vestlig okkultisme.

De fleste Reichelt-studier er ensidig orientert ut fra den skandinaviske konteksten, og lite seriøst er gjort for å forstå ham i den for ham avgjørende konteksten: den kinesiske. Hans ønske om dialog og integrasjon hadde en teologisk basis, men det er mye som tyder på at hans tenkning på viktige punkter var påvirket av buddhismen og okkulte miljøer, både lokalt og internasjonalt.

Et grundigere studium av denne kinesiske konteksten, med Reichelt som fokus, vil bidra til en klargjøring av en prosess som har to klare lokale nedslagsfelt, Norge og Kina. Samtidig vil det antagelig vise noe av det internasjonale nettverket som var med på å prege denne prosessen. Konkret er det ventet av dette studiet vil avdekke nye sider av Reichelt som forandringsagent: i rollen som observatør og formidler av kunnskap, som aktør i en gjensidig forandringsprosess, og som leverandør av teologiske holdninger.

Studiet vil være et case study av en tidlig utgave av den prosessen som i de siste tiårene har utviklet seg til en omfattende internasjonal kontakt på tvers av religionsgrensene.

Vebjørn L Horsfjord (cand. theol.):

DIALOG OG/ELLER "OPTION FOR THE POOR"

Dette er et prosjekt i en famlende startfase, et forsøk på å bearbeide et prosjekt jeg søkte NFR-stipend til i 1999 uten at det nådde opp den gangen. Prosjektet er primært teologisk innenfor området religionsteologi. Inspirasjonen og bakgrunnen er et seks måneders studieopphold i India i 1999 hvor jeg hadde fokus på frigjøringsteologi blant daliter ("kasteløse") og på dialog mellom hinduisme og kristendom.

Stikkord/kategori: Generell religionsteologi, kristendom/hinduisme

Det er særlig på to områder teologer fra "Sør" har utfordret teologisk arbeid i Europa og USA i senere tiår: frigjøringsteologi og religionsteologi/-dialog. Retningene springer ut av en kontekstuell bevissthet om hhv. fattigdom og møtet mellom religioner. Frigjøringsteologer (særlig i Latin-Amerika og Afrika) har lagt vekt på "option for the poor", mens mange kristne teologer i Asia har vært talspersoner for en "pluralistisk" innstilling til andre religioner.

Hovedtanken med prosjektet er å undersøke hvordan de to retningene kan forenes, med særlig fokus på den indiske konteksten. Her er møtet mellom rike religiøse tradisjoner påtrengende. Det samme er fattigdom og undertrykkelse. Til tider er undertrykkelsen også religiøst legitimert, ikke minst gjennom kastesystemet.

Et relevant spørsmål til pluralistisk motivert religionsdialog er "hvem er det som snakker sammen?". Kan valg av perspektiv gjøre at religionsdialogen i virkeligheten er en samtale bare mellom religiøse eliter, mellom menn, mellom ”profesjonelle religiøse”? Det er rimelig å anta at en slik bevisst eller ubevisst prioritering kan bidra til opprettholdelse av status quo i situasjoner hvor mindre privilegerte oppfatter sider ved en religiøs tradisjon som undertrykkende. I den indiske konteksten kan dette konkretiseres i det hegemoniet den filosofiske retningen Advaita Vedanta har i defineringen av ”indisk religiøsitet”, mens store grupper overhodet ikke deler denne tankegangen. Mens en "hermeneutics of suspicion" gjerne anvendes i forhold til det hegemoni vestlig tankegods har fått, kan andre maktstrukturer bli oversett.

Det er her frigjøringsteologiens vektlegging av de marginaliserte som teologiens subjekter, og deres sted som teologiens sted, kan bli et viktig korrektiv. Dette utfordrer en radikal relativistisk tilnærming til dialogen, i og med at kamp mot undertrykkelse og marginalisering gjøres til et ufravikelig krav. Men nettopp slik pekes også ut det området hvor religionene nettopp må møtes: I kamp for rettferdighet. Dette kan ikke nødvendigvis uttrykkes som "kamp for menneskerettigheter" eller liknende, men forutsetter like fullt en grunnleggende enighet om et normsett.

I utgangspunktet ønsket jeg å belyse disse problemstillingene utfra den indisk-spanske teologen Raimundo Panikkars arbeid. Spørsmålet er imidlertid om det er tilstrekkelig med materiale hos Panikkar på akkurat dette feltet. I øyeblikket står jeg overfor vurderingen enten å fjerne fokus fra Panikkar, eller å holde meg til ham, men avdempe den delen av prosjektet som gjelder frigjøringsteologisk teori.

Identitet og dialog hos barn og unge,

religionsundervisning og religionspolitikk

Obs.: Østbergs og Onsruds prosjekt om muslimske barn og unges identitetsforvaltning/livsfortelling kan også settast under denne rubrikken.

Førstelektor Sidsel Lied, Høgskolen i Hedmark

Avdeling for lærerutdanning, 2318 Hamar

”MINE OG DINE – ELLER VÅRE TEKSTER?”

Evaluering av Reform 97, KRL-faget

Prosjekt finansiert av Norges Forskningsrå. Varighet: 01.08.00-31.12.02

Stikkord/kategori: Identitetsdanning, religionsmøte i skulen

Innledning

Spørsmål knyttet både til identitetsdannelse og til bruken av fortelling (som innhold og metode) er sentrale element i KRL-planen og i L97 som helhet. Prosjektet ”Mine og dine – eller våre tekster?” fokuserer på møtet mellom elever og religionenes fortellinger innenfor KRL-fagets rammer, og hva dette møtet gjør med elevenes religiøse/ livssynsmessige identitet. Kildematerialet er tekster og tegninger elever lager i forbindelse med dette møtet. Jeg skal altså analysere elevarbeid som foreligger som tekst og bilde med henblikk på hva elevene uttrykker og hvordan de uttrykker dette.

Hovedproblemstilling i prosjektet

Jeg spør etter hvordan elevene bruker tekstpluraliteten i KRL-faget, og hva gjør denne pluraliteten med elevenes religiøse og livssynsmessige identitet.

Aktuelle spørsmål i denne sammenhengen er:

Hvordan bruker elevene tekstpluraliteten i KRL-faget når de arbeider med sin livstolking og religiøse/ livssynsmessige identitet?

Bruker de egen tradisjons fortellinger/ tekster annerledes enn andre tradisjoners – eller skjelner de ikke mellom disse?

Bejaer de egen tradisjons tekster?

Bejaer de bare dem – eller går de også inn i samtale med andre tradisjoners tekster?

Gir elevenes arbeider signal om forvirring og identitetsløshet i møte med flere ulike tradisjoner, eller signaliserer de at møtet ivaretar ”den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet” samtidig som det fremmer ”dialog i en felles kultur” og bygger ”broer som gir innsikt og fremmer samtale” slik det uttrykkes i L97 (s. 89-90), innledningen til KRL-faget?

Prosjektets hovedmål

Hovedmålet er å vinne forståelse av interaksjonen mellom elever og fortellinger/ tekster fra ulike religiøse og livssynsmessige tradisjoner, for å finne ut hva møtet med pluraliteten i KRL-faget gjør med elevenes religiøse og livssynsmessige identitet.

Delmål

Prosjektet har to delmål:

1. å videreutvikle et teori- og metodegrunnlag som fanger opp forholdet mellom elevenes religiøse/ livssynsmessige identitetsbygging og religionenes og livssynenes fortellinger/ tekster

2. å gjennomføre en undersøkelse blant grunnskoleelever for å skaffe til veie et materiale som kan gi ny kunnskap om elevers identitetsarbeid i en plural kontekst innenfor enhetsskolens rammer.

Prosjekt-tittel: ”Mine og dine – eller våre tekster”

Tittelen spiller på én av spørsmålsstillingene innenfor dagens religionsdidaktiske debatt: Er religionenes fortellinger og tekster enkeltreligionenes kjennemerker eller er de religiøst og allmennmenneskelig fellesgods – eller begge deler?

Kildemateriale

Kildematerialet mitt er tekster og tegninger som mellomtrinnselever i grunnskolen lager i møte med religionenes og livssynenes fortellinger/ tekster i KRL-faget. Dette materialet er under innsamling. Jeg samarbeider i denne forbindelse med tre grunnskoleklasser i Hedmark og Oppland og deres lærere, og skal gjøre det i 1-1½ år.

Redskap

Et av redskapene jeg kommer til å bruke i analysen av elevarbeidene, er en kombinert analysemodell som jeg har utarbeidet til bruk på både elevtekster og -tegninger. Den er laget med henblikk på å finne ut hvordan elevene bruker tekstmangfoldet i identitetsarbeidet sitt og hva dette mangfoldet gjør med deres identitet. Modellen har bakgrunn i bildetolkingsteori, resepsjonsteori, Veiledningen til KRL-faget og egne erfaringer med elevarbeid.

Jeg har også videreutviklet et teorigrunnlag som fanger opp forholdet mellom religionenes og livssynenes fortellinger/ tekster og befesting av religiøs og livssynsmessig identitet. Dette teorigrunnlaget har hovedbakgrunn i sosialiseringsteori, livstolkingsteori, teorier knyttet til identitetsutvikling og fortellingsdidaktikk. Teorigrunnlaget vil jeg bruke for å forstå og tolke det jeg finner i analysen av elevenes tekster og tegninger.

Produksjon tilknyttet prosjektet

En artikkel ( i bok) og tre foredrag er produsert i 2000 i tilknytning til tematikken i prosjektet (se Forskdok).

En artikkel med tema knyttet til fagforståelse (KRL-faget) og en med tilknytning til analysemodellen vil bli publisert i henholdsvis festskrift og kursbok i løpet av 2001.

Halldis Breidlid og Tove Nicolaysen, Høgskolen i Oslo, Avd. LU

DEN NARRATIVE DIMENSJON I KRL-FAGETS LÆREBØKER

Stikkord/kategori: Identitetsdanning, religionsmøte i skulen

Prosjektet inngår i et større prosjekt Valg, vurdering og kvalitetsutvikling av lærebøker og andre læremidler, som er et samarbeidsprosjekt mellom Nasjonalt læremiddelsenter, Norsk faglitterær forfatterforening, Norsk forleggerforening og Høgskolen i Vestfold.

Prosjektets hovedanliggende er å kartlegge hvordan de ulike læreverkene har nærmet seg fortellingen i KRL-faget og gjennom dette avdekke lærebokforfatternes fortellingsfilosofi og læreplanfortolkning. Planen er også å gjennomføre et feltarbeid for å undersøke hvordan fortellingsstoffet i de ulike lærebøkene anvendes i klasserommet. Prosjektet bygger på vårt tidligere prosjekt Narrativitet og identitet som dilemma i KRL, som munnet ut i boka I begynnelsen var fortellingen. Fortelling i KRL (Universitetsforlaget 2000). Analyseresultater pr. nov. 2000 er publisert i en nettartikkel: En analyse av fortellingsgrepet i Universitetsforlagets læreverk Broene 1-7(http://www-lu.hive.no/krl/fortel1.html).

Bakgrunn for prosjektet

I følge L97 skal alle religioner og livsanskuelser presenteres ved hjelp av fortelling. Det er store utfordringer knyttet til bruk av fortelling i et felles religions- og livssynsfag. Denne tilnærmingen til religionene og livsanskuelsene er en av de sidene ved faget som representanter for religiøse og livssynsmessige minoriteter har vært skeptiske til. Skepsisen er knyttet til opplevelsesaspektet. Det ligger i fortellingens natur at den ”suger inn” tilhøreren og påvirker. Mange forskere ser en kobling mellom fortelling og identitetsdannelse. Det blir dermed påkrevet å utforske hvilke konsekvenser dette får for fortellingspedagogikken i KRL. Det er viktig å analysere konsekvensene av at alle barn skal høre fortellinger fra ”alle” religioner og livsanskuelser og drøfte hvordan fortellingene kan presenteres i en slik sammenheng. Noen områder representerer spesielle utfordringer. Det gjelder presentasjonen av parallelle og rivaliserende fortellinger i jødedom, kristendom og islam; det gjelder presentasjon av fortellinger som er problematiske i forhold til gudsbilde, etikk, menneskeverd og kjønn; og det gjelder spørsmålet om presentasjon av fortellinger i en allmennmenneskelig kontra kulturhistorisk kontekst.

Mål for prosjektet

Kartlegge, analysere og vurdere utvalg, presentasjon og bruk av fortellinger i lærebøkene i KRL for å avdekke bøkenes eksplisitte og implisitte fortellingsfilosofi.

Dette forutsetter at det arbeides parallelt for å realisere den andre målsettingen:

Utvikle kriterier for å vurdere utvalg, presentasjon og bruk av fortellinger i KRL.

Formidle prosjektresultatene til lærere, foreldre, lærebokforfattere og religionsfaglige miljøer.

Grunntanken i såvel Identitet og dialog (NOU 1995:9) som i fagplanen for KRL er at den enkelte elevs identitet skal utvikles i møte med kulturarven. Religionen sees som en viktig sammenbindende faktor i denne prosessen. I NOUen fremheves pluraliseringen i samfunnet som et problem for identitetsdannelsen. Dette medfører at KRL-faget, slik det har utviklet seg til nettopp å representere den religiøse pluraliteten, i seg selv blir problematisk sett i relasjon til NOUens intensjoner. Fagets ramme er ikke lenger entydig på kulturarvens premisser, men representerer i stor grad den faktiske pluraliteten i samfunnet. Og innenfor denne pluraliteten er altså identiteten tenkt styrket. Som premiss for vår analyse og vurdering av lærebøkene ligger antakelsen at lærebokforfatterne ikke bare speiler læreplanen, men også fortolker den. Slik kommer ulike fortolkninger av fagplanen til uttrykk i de forskjellige læreverkene. Når det gjelder KRL-faget, har det skjedd en utvikling fra Identitet og dialog til den endelige KRL-planen – en utvikling mot større vektlegging av det flerkulturelle/flerreligiøse aspektet. I analysen av lærebøkene blir det viktig å avdekke forfatternes fortolkning av fagets flerkulturelle dimensjon og se hvordan dette kommer til uttrykk i presentasjon og behandling av fortellingene.

Innen kristen teologi har det blitt lagt vekt på ”de store fortellinger” og deres betydning for dannelse og vedlikehold av identitet (for eksempel Bjerg: Den kristne grunnfortelling). I indisk diskurs har også narrativiteten en sentral plass, blant annet innenfor psykoanalyse, der enkeltmenneskers fortellinger og deres forhold til ”kulturens fortellinger” er av stor betydning for forståelsen av menneskers opplevelse av egen identitet og livssituasjon (Kakar: The Inner World 1981 og Intimate Relations 1990) Forskningsfeltet er dynamisk og komplekst både med tanke på narrativitet og identitet. Skeie (En kulturbevisst religionspedagogikk 1998) skisserer forskjellige forklaringsmodeller og drøfter ulike begreper for å forstå identitetsproblematikken i det moderne samfunn. I vårt prosjekt bruker vi begrepet transversal identitet for å beskrive identitetsdannelsen i det senmoderne samfunn.

I næranalysen og feltarbeidet er det spesielt 3 aspekter som står i fokus for vurderingen:

1) En undervisning med hovedvekt på fortelling blir annerledes enn en tradisjonell ”konfesjonell undervisning”. Fortellingen sprenger dogmatikkens grenser - i hvert fall innenfor enkelte tradisjoner. Slik kan fortellingen også bli ”farlig” og vanskelig å komme til rette med. For eksempel kan fortellingens gudsbilde være mer mangfoldig enn trosbekjennelsens gudsbilde. Menneskebildet i religionenes fortellinger kan også være en utfordring for et moderne menneske. Her kan det bli konflikt med vår tids idealer om menneskeverd og likeverd mellom mennesker og folkegrupper. Hvis vi tror på fortellingens identitetsskapende kraft, er dette en utfordring som både lærebokforfattere og lærere må ta på alvor.

2) En spesiell utfordring for fortellingspedagogikken er parallelle og rivaliserende fortellinger. Veiledning L97. Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering anvender begrepet parallelle fortellinger. Så lenge disse fortellingene ikke skiller seg vesentlig i hovedbudskap, men stort sett bare skiller seg fra hverandre ved at framstillingen representerer ulik tilnærming eller at ulike sider ved skikkelsene eller hendelsene blir vektlagt, kan det være greit å kalle dette for ”parallelle fortellinger”. Men det blir problematisk å bruke denne termen når fortellingene i de ulike religionene formidler motstridende budskap eller verdier. Da er det ikke lengre snakk om fortellinger som på ulik måte formidler samme budskap, men om fortellinger som sammenholdt skaper konflikt. Vi har valgt å kalle denne type fortellinger for ”rivaliserende fortellinger”.

Man kan tenke seg ulike tilnærminger til fortellinger i en flerkulturell klasse. Én

tilnærming er at man alltid setter fortellingene inn i en religiøs og kulturell kontekst. De ulike tradisjoner blir holdt atskilt, og fortellingenes religiøse innhold blir vektlagt. Konsekvensen blir at man opererer med ”mine” og ”dine” fortellinger. Men man kan også nærme seg fortellingene ut fra den tanke at fortellingen har ulike dimensjoner: en allmennmenneskelig, en religiøs og en religionsspesifikk dimensjon. Fortellingen kan ses som et prisme der ulike dimensjoner reflekteres. Hvilke dimensjoner og hvor mange dimensjoner man oppfatter, avhenger av de brillene man bærer.

Forslag til kriterier for vurdering av fortellingsstoff i læreverk

Følgende kriterier må betraktes som foreløpige. De bygger på teorigrunnlaget i vår bok I begynnelsen var fortellingen. Fortelling i KRL og vurderinger gjort i forbindelse med oversiktsanalyse av Universitetsforlagets læreverk Broene 1-7. Utarbeidelsen av kriterier er en prosess, der så vel lærebokanalyse som feltarbeid i grunnskolen vil gi økt innsikt og være viktige korrigerende faktorer. I vårt videre arbeid vil vi bruke disse kriteriene når vi analyserer læreverkene. Samtidig vil analysen bidra til å forbedre kriteriene. Kriteriene er også ment som hjelp for lærere som skal velge KRL-læreverk til sin skole, for foreldre og andre i vurdering av læreverk og for lærebokforfattere.

Fortellinger som presenteres som del av en religiøs tradisjon må være representative for den tradisjonen. Med dette mener vi: * at man velger fortellinger som er sentrale innenfor tradisjonen

* at når fortellingen foreligger i ulike versjoner, må den versjonen som velges, være sentral

* at de viktigste innholdselementene i fortellingen må være med

Representativitet er viktig i forhold til elevene som bør kunne "kjenne seg igjen" når fortellinger fra egen tradisjon presenteres. Det er dessuten et prinsipp i KRL-faget at alle religioner og livssyn skal presenteres ut fra sin egenart.

Dette punktet må imidlertid veies opp mot det neste.

Fortellingen må fungere didaktisk. Med det mener vi:

* at man velger fortellinger som passer til elevenes modenhet

* at man gjengir fortellingen slik at handlingsgangen blir tydelig

* at når fortellinger gjengis på flere trinn, bør ulike innholdselementer vektlegges i samsvar med elevenes modenhet

* at elevene får møte gode, estetiske fortellinger - ikke "tannløse" forenklede versjoner

* at fortellingen presenteres på en slik måte at dens ulike dimensjoner kommer fram Det må tydeliggjøres i læreverkene (både i elevbok og i lærerveiledning) hvilken type fortelling det dreier seg om, for eksempel om det er en utdypende og utbroderende tolkning av en fortelling vi opprinnelig finner i et sentralt hellig skrift, om det er en fortelling lærebokforfatteren har diktet for anledningen, om det er en bibelfortelling eller fortelling fra et sentralt hinduskrift etc. Siden elevboka er elevens og foreldrenes eneste tilgjengelige kilde, er det viktig at denne informasjonen kommer både i elevbok og i lærerveiledning.

Både i elevbok og i lærerveiledning må det oppgis hvilken kilde fortellinger er tatt fra. Om elevboka som informasjon til foreldre og elever, se forrige punkt.

Fortellingen "i sin helhet" må gjengis enten i lærerveiledningen eller i elevboka. Med dette mener vi at de viktigste elementer i handlingsgangen må være med. Hvis fortellingen er lett tilgjengelig andre steder, som i Bibelen, kan det eventuelt vises til dette. Det kan også være aktuelt å vise til Kildesamling til KRL (1999) for å finne mer utfyllende gjengivelse av fortellingsstoff.

Fortellingsstoffet i elevbøkene bør markeres med andre typer enn brødteksten, slik at det blir tydelig hva som er fortellinger.

Faktastoff og fortellingsstoff bør skilles. Læreboka bør derfor presentere fortellingene tydelig atskilt fra faktastoff og kommentarer. Det betyr at det vi i analysen over kaller "faktafortellingen", bør ut.

Jødedom, kristendom og islam har fortellinger om felles skikkelser og hendelser. Disse fortellingene kan være parallelle eller rivaliserende. Når denne type fortellinger presenteres, må det være tydelig hvilken versjon det dreier seg om. Det bør samtidig pekes på at det finnes andre versjoner. Dette bør komme fram både i elevboka og i lærerveiledningen.

Geir Winje 1:

Prosjekt MODERNE RELIGION OG MODERNE RELIGIØSITET

Stikkord/kategori: Nyreligiøsitet og folkereligiøsitet, religionsmøte i skulen

Vekt på ungdomsreligiøsitet, neopaganisme og synkretisme.

Delvis fullført:

Religionsfaglig:

1) Intervjuer og samtaler med representanter for de fleste moderne trosretninger og religiøse bevegelser i Norge. Hensikten er å formulere deres selvforståelse.

2) Spørreundersøkelser og intervjuer med ungdom. Hensikten er å samle materiale som kan analyseres med tanke på hvordan de konstruerer sitt religiøse univers, samt hvordan de opplever dagens ”livssynskart”. Fokus på neopaganistiske og synkretistiske elementer.

Skolerelatert:

3) Lærebokanalyse med tanke på hvordan de nevnte temaene ivaretas i læremidlene til fagene KRL og Religion og etikk.

4) Skoleundersøkelse med tanke på hvordan temaene ivaretas i undervisningen og i hvilken grad ungdommers egne ”livssynskart” kan være fungere som naturlige utgangspunkt for religionsundervisningen.

Noen av resultatene er publisert i artikler, samt i Fra bønn til magi (Høyskoleforlaget 1999).

Mulige utvidelser av prosjektet:

Religionsfaglig:

5) Ungdommers plassering i gråsonen mellom organisert og uorganisert religiøsitet. Fortsatt fokus på neopaganisme og synkretistiske elementer.

6) En grundigere undersøkelse av religionskonstruksjon innenfor paganistiske miljøer. Vekt på keltiske elementer.

Skolerelatert:

7) Utvikling av didaktiske og metodiske grep for religionsundervisningen. Hensikten er å tydeliggjøre sammenhenger mellom fagenes temaer og ungdommers egne religionskonstruksjoner.

Gjennomgående momenter:

- Forholdet mellom populærkultur, ungdomskultur og religion.

- Forholdet mellom tradisjonelle og moderne religioner og livssyn og (post)moderne religionskonstruksjoner med synkretistiske innslag.

- Paganistiske elementer i ungdomskultur og religiøse konstruksjoner.

- Konstruktivistisk religionsundervisningen i skolen (jf Michael Grimmit: "Constructivist Pedasgogies in Religious Education")

Geir Winje 2:

Prosjekt KUNST OG RELIGION

Stikkord/kategori: Religionsmøte i skulen

To hovedmålsetningene som korresponderer med og forutsetter hverandre:

Mål 1: Religionsfaglig: Formulere sammenhenger mellom religion og kunst.	Mål 2: Skolerelatert: Ta i bruk religiøs kunst som læremidler i skolen (inngår i prosjektet Valg, vurdering og kvalitetssikring av lærebøker og andre læremidler).
1) Kartlegge religiøs kunst og forskning på temaet (faglitteratur).	1) Kartlegge bildevalg og bildebruk i lærebøkene.
2) Undersøke forholdet mellom estetikk og kunst i religionene (faglitteratur og samtaler med representanter for de aktuelle religionene i Norge).	2) Undersøke hvordan bilder faktisk brukes i KRL-undervisningen (intervjuer og observasjon).
3) Undersøke kompositoriske fellestrekk i religiøse bilder (jf Kress og van Leeuwen: Reading Images).	3) Utarbeide en bildedidaktikk for KRL og Religion og etikk.

Regner med å fullføre del 1) og 2) i løpet av 2001. Påbegynner del 3) i 2002.

Rapporter: http://www-lu.hive.no/krl/ - se vogov.html og andre artikler.

Bokprosjekt under arbeid.

Gjennomgående problemstillinger:

Hvilke analytiske tilnærminger egner seg for religiøs kunst? I hvilken grad kan en bruke tradisjonell vestlig kunstanalyse og skille mellom ikonografisk, formalt og tematisk nivå?

I hvilken grad kan formale trekk i religiøs kunst fra ulike kulturer sammenlignes?

Hvilken kunst er egentlig representativ for religionene?

Hvordan forstås og "brukes" den religiøse kunsten i de respektive religiøse miljøene vs i (post)moderne religiøse miljøer vs i faglitteraturen?

Hvordan brukes elementer fra tradisjonell religiøs kunst i nye sammenhenger (lærebøker, kunstgallerier, rockevideoer, etc)?

Hvordan visualiseres nye religionskonstruksjoner i kunst (jf Summit Lighthouse, UFO-bevegelsen, neopaganisme, etc)?

Hvordan kommer eventuelle synkretistiske trekk til syne i moderne religiøs kunst?

Hvordan kan religiøs kunst (tradisjonell, moderne og postmoderne) tas i bruk som selvstendige læremidler i religionsundervisning?

Eystein Gullbekk:

BARN, IDENTITET OG FORTOLKNING.

EN STUDIE AV RELIGIONS OG LIVSSYNSUNDERVISNING I TO FLERKULTURELLE KONTEKSTER – NORGE OG ENGLAND

Stikkord/kategori: Identitetsdanning, religionsmøte i skulen

Type prosjekt: Utvikling av doktorgradsprosjekt

Fagområde og institusjon: Jeg er for tiden engasjert som universitetslektor ved Sosiologisk institutt, UiB. Ved instituttet hadde jeg september 2000 avsluttende hovedfagseksamen. Tittelen på min hovedoppgave var ”Med identitet på timeplanen – Læreres arbeid med grunnskolefaget Kristendomskunnskap med Religions- og Livssynsorientering”. Gjennom arbeidet med dette hovedfagsprosjektet etablerte jeg kontakt med IMER (Internasjonal Migrasjon og Etniske Relasjoner), Sefos, Bergen og Prosjekt hovedfag pedagogikk, UiB. Dette er fagmiljø jeg fortsatt forholder meg til i forbindelse med min pågående prosjektutvikling. Jeg er også deltager i ”Nordisk Nettverk for Flerkulturell Pedagogisk Forskning”.

Forskningside for doktorgradsprosjekt:

Problemfelt: I norske klasserom i Kristendomskunnskap med Religions- og Livssynsorienterings- (KRL-) timene og i engelske klasserom i Religious Education- (RE-) timene samtaler elever og lærere om ulike kulturelle og religiøse uttrykk fagstoffet presenterer fra ulike tradisjoner.

Den norske L97 er tydelig i sin tale om at elever med ulik kulturell og religiøs tilhørighet skal kunne finne sin plass i disse samtalene. Arbeid med fagstoffet i KRL skal i følge planen ”ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet,” (L97:89). Eleven ses således med rett til å kunne ivareta og å skape sin egen identitet i møte med KRL-fagets kunnskapsområder, uansett religiøs eller kulturell bakgrunn. Men samtidig skal faget ”fremme dialog i en felles kultur” (ibid, min uth) Slik fremheves skolens plikt til føre eleven inn i en felles identitet. L97 med tilhørende plan for KRL står således i samklang med norsk integreringspolitikk. Her skal økende kulturelt mangfold håndteres som ”berikende og en styrke for fellesskapet […] integrering dreier seg om å muliggjøre et fellesskap tross forskjeller”. (Innst. S. nr.225 (1996-1997), min uth.) I KRL og L97 gjenspeiles dette i begreper som ”felles identitet” og ”felles referanserammer”.

Det engelske RE er som KRL obligatorisk, men det er ikke en del av ”national curriculum”. Fagets innhold skal ta sitt utgangspunkt i lokale religiøse anliggender og lokale religiøse interesser. Fagplanens innhold skal særlig i kulturelt og religiøst heterogene områder kobles til ”ethnic communities” gjennom såkalt ”agreed syllabus”. RE forankres slik, til forskjell fra KRL, i en multikulturalisme. Innenfor dette ideologisk / politiske programmet fokuseres grupperettigheter. Minoriteter gis lovfestet rett til bevaring og opprettholding av kulturelle forskjeller basert på gruppeidentitet, noe som innebærer gruppebasert forskjellsbehandling i form av særrettigheter (communitarisme.)

I klasserom i begge land innebærer arbeidet med fagene en kommunikasjon rundt kulturelle og religiøse uttrykk (fagstoff) som i sin målsetting skal være både kunnskapstilegnende og kunnskapsskapende. Det kunnskapstilegnende aspektet handler om en sosialisering inn i kollektivt og ofte for barnet eksternt definerte identitetskategorier. Det kunnskapsskapende aspektet berører derimot barnets rett til selv aktivt å definere seg selv, sin selvforståelse og sin tilhørighet i møte med fagstoffet.

Begge fagene rommer slik en dobbelthet i forhold til kommunikasjon om fagstoff i undervisningen, i klasserommene, men altså med ulike rammevilkår. Mitt prosjektets overordnede målsetting er å danne kunnskap om barns deltagelse i identitetsskapende religions- og livssynsundervisning i norske og i engelske klasserom. Jeg vil studere barns bruk av egne identitetskategorier i ulike klasseromskontekster for kunnskaps(re)produserende kommunikasjon. Prosjektet vil slik søke å danne kunnskap om konsekvenser spenningen mellom barns bruk av egne kategorier og ulike former for tilskrevne identiteter har for barns identitetsarbeid i religions og livssynsundervisningen og for klasseromsdialogen mellom barn med ulik kulturell og religiøs bakgrunn.

Forskningsfelt og perspektiver: Foreløpig forholder jeg meg til to forskningsfelt; den kunnskapssosiologisk orienterte læreplanforskningen og barndomssosiologiske studier.

Grunntema i den kunnskapssosiologisk orienterte forskningen på læreplanpraksis og praktisering av skolefag ligger i forholdet mellom sosial praksis og utvikling av skolefags og læreplaners kunnskapsinnhold (Goodson 1992, Skarpenes 1997). I min hovedoppgave om læreres arbeid med KRL introduserte jeg begrepet ”den oversatte læreplanen”. Dette begrepet refererer den sosiale konstruksjonen av kunnskap i religions og livssynsfagene på skole og klasseromsnivå. Begrepet er en sosiologisk vending av begrepene ”operasjonalisert læreplan” og ”oppfattet læreplan” ved at den betegner den planen som settes i sving innenfor rammene av de enkelte settingene for undervisning som utdanningsinstitusjonene og klasserommene representerer. Begrepet forankres videre i et kunnskapssosiologisk poeng der kommunikasjon utgjør et viktig tema. Den oversatte læreplanen refererer både kunnskapen og grensene for den kunnskapen som genereres når barnet nyttegjør seg eget erfaringsmateriale, eller det jeg i hovedoppgaven begrepsfester som anvendelse av egen kultur som kunnskap, i møte med og i kommunikasjon om kulturelle og religiøse uttrykk i det faglige innholdet.

Spørsmål om barnets bruk av egen kultur som kunnskap i dets eget identitetskonstruerende prosjekt kobler jeg i mitt pågående prosjekt til nyere perspektiver og funn innenfor barndomssosiologien. Barndomssosiologien er noe annet enn det vi kaller sosialiseringsteori (Frønes 1994:19). Innenfor barndomssosiologisk forskning argumenterer man for et paradigmeskifte i perspektivering av barn og barndom som sosialt fenomen ( James, Jenks and Prout 1998). Dominerende utviklingspsykologi og sosiologiske sosialiseringsteorier har lagt vekt på disiplinering av barnet gjennom internalisering av samfunnets (voksengenrererte) strukturer (moral, verdensbilde, normer osv.). Nyere barndomssosiologisk konseptualisering legger derimot vekt på barnet ”as a person, a status, a course of action, a set of needs, rights or differences – in sum, as a social actor” (James et al. 1998:207, min uth.). Gjennom berøringspunkter med nyere identitetsteori forstås barnet også som selvrefleksivt i sitt hverdagsliv i ulike kontekster og på ulike arenaer.

Perspektivene gir meg næring til en kritisk analyse og drøfting av barnet som aktiv meningsprodusent i kommunikasjon om og rundt fagstoff i skolens religions- og livssynsundervisning. Først ved å søke kunnskap om barns deltagelse i kunnskapsdannende og identitetskonstruerende kommunikasjonsprosesser i klasserommet (deres ”agency” i læreplanpraksis”). Deretter ved å undersøke barns eventuelle muligheter for bruk av egne kategoriseringer eller egen kultur som kunnskap innenfor ulike rammer for kunnskapsdannende kommunikasjon om kulturelle og religiøse uttrykk i fagstoffet.

Kunnskap og politisk utfordring: I Norge har etniske minoriteter med immigrasjonsbakgrunn ingen offisiell status som etniske minoriteter. Dette som nevnt i motsetning til England. Dette har vært med på å strukturere landets utdanningspolitikk i forhold til barn innenfor slike grupper. Ikke minst gjennom 90-tallets læreplanreformer (Phil 2000). Mitt komparative prosjekt om konsekvenser spenningen mellom barns bruk av egne kategorier og ulike former for tilskrevne identiteter har for barns identitetsarbeid i religions og livssynsundervisningen i ulike kontekster vil være et bidrag til kunnskap i en situasjon der multikulturell utvikling representerer en stadig økende utfordring for utdanningsinstitusjonene

Empiri og metode: Det empiriske grunnlaget for analyser av prosesser for barns selvfortolkning i møte med og i kommunikasjon om og rundt fagstoff skal jeg frembringe gjennom et feltarbeid ved en skole i Norge og en skole i England. Et halvt år i Norge og et halvt år i England. Utvalget av skoler vil gjøres utfra skolenes elevsammensetning, deres lokalitet i forhold til både by og bydel. Jeg ønsker å knytte kontakt med en til to skoleklasser ved hver skole. 5. klassetrinn i Norge og tilsvarende i England.

Metoder vil være intensiv klasseromsobservasjon, samt intervju med barn og lærere.

I tillegg kommer dokumentanalyser av formelle læreplantekster i begge land. Dette er metoder jeg har gjort erfaring med gjennom mitt hovedfagsprosjekt.

Den videre utviklingen av forskningsdesign og metodiske tilnærminger skal være i tråd med de forskningsetiske utfordringene som ligger i å bruke barn som kilde til å danne kunnskap om virksomme og genererte kulturelle og religiøse selvforståelse i skolehverdagens undervisningsprosesser.

Frønes, Ivar 1994. De likeverdige – Om sosialisering og de jevnaldrendes betydning. Oslo. Universitetsforlaget

Cox, E., Cairns, J.M 1989. Reforming Religious Education. London. Kogan Page

Goodson, Ivor F. 1992. On Curriculum Form: Notes toward a Theory of Curriculum, Sociology of education, Vol.65 (January)

Gullbekk, Eystein. 2000. Med identitet på timeplanen – Læreres arbeid med grunnskolefaget ”Kristendomskunnskap med Religions- og Livssynsorientrering”. Hovedoppgave, sosiologisk institutt, UiB

James, A., Jenks, C., Prout, A. 1998. Theorizing Childhood. Cambridge. Polity Press

Lorentzen, Elin 2000. Skolefag som politisk konstruksjon – En sosiologisk analyse av den politiske prosessen bak grunnskolefaget ”Kristendomskunnskap med Religions- og Livssynsorientrering”. Hovedoppgave, sosiologisk institutt, UiB

Phil, Joron 2000. The Nordic Network for Multicultural Educational Research. Research seminar at Gardermoen November 13th 2000. A brief summary. http://home.hio.no/mceduc/mce/gardsem.htm

Skarpenes, Ove 1997. Læreplankonstruksjon – et møtepunkt for kunnskap og politikk. En

studie av reform-94. KULTs skriftserie nr. 96. Oslo: Norges Forskningsråd.

Cand. polit. Ingvill T. Plesner:

RELIGIONSPOLITISKE MODELLER OG KONTEKSTER

Stikkord/kategori: Religionsmøte i skulen, religion og politikk

Prosjektets mål:

Økende livssynspluralitet og sterkere bevissthet omkring religions- og livssynsfrihet gir grunnlag for å stille spørsmål ved bestående ordninger og prinsipper for forholdet mellom stat og religion i Norge så vel som i andre land. Et overordnet mål for dette prosjektet har vært

- å utvikle analytiske verktøy til studier av religionspolitiske ordninger og

de normative prinsipper som ligger til grunn for disse ordningene,

- anvende disse i forhold til relevante empiriske erfaringer fra ulike land,

- og gjennom dette gi innspill til en konstruktiv debatt om statens forhold til religion generelt og til tros- og livssynssamfunn spesielt

Studier av ordninger for forholdet mellom stat og religion i ulike land gir grunnlag for å sondre mellom noen idealtypisk skisserte ”religionspolitiske modeller”[4] som bygger på ulike prinsipper for statens forhold til religion generelt og til tros- og livssynssamfunn spesielt. Disse prinsippene kan igjen sees som uttrykk for ulike oppfatninger av religionsfrihetens rekkevidde og for ulike vurderinger av religionens samfunnsrolle. Sondringen mellom ulike religionspolitiske modeller gir dermed grunnlag for å studere de normative og sosiologiske premisser som ligger til grunn for ulike lands religionspolitiske ordninger.

Hovedspørsmål:

Både komparative studier og normative perspektiver gir dermed grunnlag for å studere:

1) hvilke prinsipper som kan ligge til grunn for forholdet mellom stat og religion i et pluralistisk samfunn

2) hvilke religionspolitiske dilemmaer som er forbundet med de ulike religionspolitiske prinsipper og ordninger

Prosjektets to hoveddeler:

I første fase av prosjektet har jeg arbeidet med utvikling av ulike ”religionspolitiske modeller” med utgangspunkt i en komparativ analyse av religionspolitiske ordninger i ulike land

(hovedfokus på de nordiske land, England, Tyskland, Frankrike og USA). I den empiriske analysen har jeg valgt å særlig fokusere på ulike lands ordninger for religionsundervisning og verdiformidling i den offentlige skolen. Foreløpige studier viser at dette er et felt der bestående prinsipper for forholdet mellom stat og religion stilles på prøve i en rekke land. De idealtypiske modellene anvendes derfor i en videre analyse av de religionspolitiske premisser som ligger til grunn for ulike lands ordninger for religionsundervisning og verdiformidling i offentlig skole. Resultater fra denne komparative studien (som er finansiert av DAAD/ Deutsche Akademische Austauschdienst) framstilles blant annet i følgende publikasjoner:

· ”Religionsfrihet og religionspolitiske modeller”

(delutredning skrevet for Kirkerådets kirke/stat-utvalg, 2001)

· ” Hvordan definere fellesskapets grunnlag? Pluraliseringens betydning for den offentlige skolens religionsundervisning og verdiformidling” (artikkel i bok som redigeres av Jan-Olav Henriksen, Gyldendal Akademiske 2001)

I prosjektets andre fase blir modellenes normative premisser (forståelser av fellesskapets grunnlag, religionsfrihetens rekkevidde og toleransens grenser) og deres religionspolitiske implikasjoner studert nærmere i lys av teorier om statens forhold til ulike oppfatninger om ”det gode liv” (jf. kommunitarisme/liberalisme-debatten). Sentrale teoretiske perspektiver som legges til grunn i denne delen av prosjektet, har jeg blant annet presentert i:

· ”Frihet eller fellesskap? Et liberalt og et sosialdemokratisk dilemma. En sosiologisk analyse av debatten om det nye grunnskolefaget Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering” (hovedfagsoppgave ved Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo, våren 1998)

· ”Religion, - kilde til konflikt eller integrasjon?” (artikkel i Sosiologi i dag, nr. 2/2000)

Prosjektets tilknytning:

I arbeidet med prosjektet har jeg hittil hatt en tilknytning til Freie Universität Berlin (Institut für Sozialwissenschaft und Politologie) der jeg har fått veiledning under mitt opphold som DAAD-stipendiat. I tillegg har prosjektet hatt en tilknytning til forskningsprosjektet ”Det nye” (sekretariat ved Senter Universitetet i Bergen) som sorterer under Forskningsrådets Program for kulturstudier.

Oddbjørn Leirvik (1):

RELIGIONSUNDERVISNING, MAKTFORHOLD OG FELLESSKAPSFORSTÅING. EIN KOMPARATIV STUDIE AV SKULENS RELIGIONSUNDERVISNING, MED FOKUS PÅ NORGE OG PALESTINA

Stikkord/kategori: Religionsmøte i skulen, religion og politikk

Forskingsidé:

Prosjektet tar for seg forholdet mellom religionsundervisning, nasjonalreligiøse maktforhold og moralsk fellesskapsforståing. Fokus vil bli sett på nye modellar for religionsundervisning i Norge og Palestina, med sideblikk på England (ein meir etablert modell for fellesundervisning i europeisk kontekst) og Egypt (ein tradisjonell, segregert modell i Midtausten). Prosjektet vil undersøke kva forståing av forholdet mellom religion, moralitet og kulturelt-nasjonalt fellesskap som ulike modellar impliserer – særleg med tanke på kristen-muslimske relasjonar.

Både i Europa og Midtausten har skulens religionsundervisning vore viktig i den moralske oppsedinga og i formidlinga av ein nasjonalreligiøs ”kulturarv”. Vanlegvis er det ein bestemt religiøs tradisjon som har dominert religionsundervisninga i den offentlege skulen, medan minoritetane (f.eks. kristne minoritetar i muslimske land) anten har vore fritatt eller hatt sitt eige alternativ. Samtidig har den offentlege religionsundervisninga i mange land vore utfylt av eit konfesjonelt basert privatskulesystem.

I nokre europeiske land har nye modeller for religionsundervisning blitt innført – som svar på den aukande religiøse pluralismen som migrasjon og globalisering har ført med seg. To av dei mest amibisiøse prosjekta er ”Religious Education” i England og ”Kristendomskunnskap med Religions- og Livssynsorientering” i Norge. Begge faga tar programmatisk sikte på å skape ein integrerande arena for tradisjonsformidling, moralsk danning og religionssamtale.

I perspektivet ”integrering” og ”motstand” er KRL-faget likevel tvetydig. Med si vektlegging av ”den kristne kulturarven” vidarefører KRL-faget noko av det gamle kristendomsfaget si rolle i den nasjonalreligiøse integrasjonen. Det kristendomsdominerte aspektet ved faget har vekt organisert motstand frå minoritetane si side. Men også minoritetane sin motstand er tvetydig: ønskjer dei ein meir segregert, ”kommunitaristisk” modell (f.eks. eiga islamundervisning og større opning for privatskular), eller eit fellesfag som går lengre i retning av ei ”universalistisk” fellesskapsforståing?

I Midtausten har dei palestinske styresmaktene nyleg introdusert kristendomsundervisning i den offentlege skulen parallelt med islamundervisninga. Samtidig eksperimenterer ein med fellesundervisning på nokre av dei kristne privatskulane. Noko av bakteppet for dei nye eksperimenta er kristnes motstand mot tiltakande islamisering, samtidig som ein ved dei nye ordningane ønskjer å gi næring til den tradisjonelle fellesskapskjensla mellom palestinarane.

Forskningsprosjektet vil undersøke den implisitte kulturelle, religiøse og moralske fellesskapsforståinga i dei aktuelle modellane. Ved komparasjon vil ein kunne kaste lys over problematikken frå forskjellige kontekstar – med globalisering og fellesskapsforståing som samlande perspektiv. Fellesskapsforståinga vil bli analysert i lys av aktuell etikkdebatt om kommunitarisme og universalisme. Hovudspørsmål blir: kva rolle blir fellesskapet tilkjent i den einskildes moralske og religiøse danning, og korleis blir det formande fellesskapet definert? Korleis forstår ein forholdet mellom religiøse gruppeidentitetar, kulturelt og nasjonalt fellesskap, og globale forpliktingar? Gir religionsundervisninga ansatsar til ei ”dialogisk” forståing av fellesskap?

Materialet for undersøking vil vere eksisterande måldokument og læreplanar for religionsundervisninga.

Religion i diaspora, i Norge

Fleire av forskingsprosjekta ovanfor har med religion i diaspora å gjere. Dette gjeld både eit par av dei islamrelaterte prosjekta, og prosjektet ”Hinduism in Norway”. I tillegg er det meldt inn eit prosjekt som handlar om afrikansk kristendom i Norge (neste side).

Jan Ketil Simonsen, Sosialantropolog, Diakonhjemmets Internasjonale Senter

E-post: simonsen@diakonhjemmet.no

RELIGIONS- OG RITUALUTØVELSE BLANT KRISTNE AFRIKANSKE IMMIGRANTER I OSLO:

Stikkord/kategori: Religiøs endring/rituell praksis i diaspora

En forskningsidé.

Det følgende er en idé til en eksplorativ studie av religions- og ritualutøvelse blant kristne afrikanske immigranter i Oslo. Utgangspunktet er en antagelse om at dette empirisk sett er et ikke-dokumentert felt. Siktemålet med en slik undersøkelse vil være:

a) Kartlegge den sosiale organiseringen av religions- og ritualutøvelse, og

b) Kartlegge kontinuitet og diskontinuitet i ritualutøvelse og symbolbruk mellom hjemlandene og diasporaen.

Et slikt studie må først kartlegge i hvilken grad og på hvilke måter religions- og ritualutøvelse er organisert blant de afrikanske immigrantene. Er det f.eks. slik at de fleste er medlemmer i allerede eksisterende menigheter i Oslo (og hvis så er tilfelle hvordan er de inkorporert i menighetene, blir de rekruttert til ulike verv etc.)? Eller er det slik at de har dannet egne religiøse fellesskap og menigheter, eller planlegger å gjøre det? I så fall, hvilke sosiale og kulturelle prosesser er dette et uttrykk for?

Videre bør et slikt studie undersøke hvilke roller lokale kirkesamfunn i Oslo spiller i immigrantenes livssyklus-ritualer. Foretrekker immigrantene f.eks. å holde bryllup i hjemlandet, i Oslo, eller begge steder? Ønske de ideelt sett å begrave sine døde i Oslo, eller i hjemlandet? Hva er forholdet mellom muligheter og idealer, og hva medfører dette av problemer, som f.eks. ekstra sorgarbeid osv.

Utover slike spørsmål er det tenkt at en kan bruke generelle funn ved religions- og ritualutøvelse på det afrikanske kontinentet som hypoteseprodusenter for undersøkelsen (selvfølgelig med en reservasjon mot mulig manglende overførbarhet og sammenlignbarhet). Nedenfor er noen eksempler på hypoteser som kan forfølges.

Sosiale relasjonsdannelser

Et trekk ved religions- og ritualutøvelse i Afrika, både i tradisjonelle former og kristne menigheter, er at de har et overveiende pragmatisk aspekt. Religionsutøvelsene henvender seg ofte til dagligdagse problemer utøverne står ovenfor eller erfarer. Ulike typer lidelser, som f.eks. sykdom og materiell nød, tolkes ofte av utøvere med referanse til konflikter og sammenbrudd i nære sosiale relasjoner som familie, slekt og venner. En aktiv deltagelse i ulike typer kulter og menigheter danner, eller ”restituerer”, sosiale nettverk rundt hvert enkelt medlem for gjensidig hjelp; økonomisk, moralsk og emosjonelt. I hvilken forstand er en felles religions- og ritualutøvelse blant immigrantene i Oslo relasjonsdannende og hva er innholdet i disse relasjonene? Danner de f.eks. sosiale sikkerhetsnett som organiserer seg ad hoc utenfor menigheten rundt enkeltmedlemmers lidelser og problemer, eller er det andre viktige forhold som blir sentrale?

En annen observasjon fra samtidens Afrika, er at migranter til byer og urbane sentra utøver de samme type ritualer (lidelseskulter, enkelte forfedrekulter og livssyklus-ritualer) som i landsbyene, og bybeboere og landsbybeboere deltar i hverandres ritualer (jfr. f. eks. van Binsbergen 1997). En gammel hypotese i antropologien er at deltagelse i de samme ritualene (og samme typene), ved siden av f.eks. ekteskapsinngåelse og materielle bytter, vedlikeholder de sosiale relasjonene mellom migrantene og slekt og venner i hjemlandsbyene. Ritualene bidrar til å opprettholde felles identiteter, verdier og forestillinger på kryss av lokaliteter, eller over store geografiske avstander. Videre danner og vedlikeholder ritualene relasjoner blant migranter i byene som opprinnelig kommer fra samme sted. Hvilke muligheter har de afrikanske immigrantene i Oslo til å vedlikeholde slike relasjoner i forhold til ideelle forventninger de har og forventninger deres slektninger og venner i hjemlandet har? Hva slags problemer avstedkommer en evt. diskrepans mellom muligheter og forventinger?

Kontinuitet og diskontinuitet

En observasjon er at tradisjonelle ritualutøvelser i samtidens Afrika framviser en forbløffende kontinuitet i tid og rom, i såvel symbolbruk som ”performance” (jfr. f.eks. Comaroff og Comaroff 199*, van Binsbergen 199*). Likeledes preges ofte mot-kirkelige bevegelser av symbolske former og forestillinger som er godt forankret i tradisjonelle afrikanske religioner (jfr. f.eks. Hinfelaar 1994). En evt. undersøkelse må ta sikte på dokumentere flyt av ideer, religiøse gjenstander, symbolske uttrykk og rituelle praksiser både mellom hjemlandene og Oslo, og evt. andre lokaliteter i den afrikanske diasporaen i Skandinavia og Europa for øvrig. På hvilke måter påvirker det nye miljøet formene og uttrykk i ritualutøvelse, som f.eks. i forhold til valg av rituelle gjenstander, matretter osv.? Hvilke konsekvenser har dette for meningsdannelse og meningsforskyvelse? Samme spørsmål kan stilles til det forhold at immigranter, bosatt i Oslo men forankret i forskjellige afrikanske tradisjoner, utøver felles ritualer.

Et par metodiske implikasjoner

Med hensyn til den konkrete dataproduksjonen kan en slik undersøkelse ha ulike ambisjonsnivå i tid og rom. Studiet kan være basert på feltundersøkelser kun i Oslo, hvor komparativt materiale, som et studie av flyt, kontinuitet, diskontinuitet og hybridisering av religiøse objekter og ideer fordrer, innhentes fra sekundære kilder. Men en kan også tenke seg ”multi-sited” feltarbeid som forfølger de konkrete relasjonene immigrantene i Oslo har til hjemlandene og til andre lokaliteter i den afrikanske diasporaen. Spørsmål vdr. hva slags meningsforskyvelse evt. nye former og uttrykk avstedkommer, krever et longitudinalt studie. Dette kan delevis bøtes på ved å undersøke eventuelle forskjeller i tolkninger mellom eldre, etablerte migranter og nyankomne. Men en gang må man jo begynne?

Referanser:

Comaroff J. and J. Comaroff

(1993) Introduction in Comaroff J. and J. Comaroff (eds.) Modernity

and its Malcontents: Ritual and Power in Postcolonial Africa,

The University of Chicago Press, Chicago and London.

Hinfelaar, H.

(1994) Bemba-speaking Women of Zambia in a Century of Religious Change (1892-1992), E.J. Brill, Leiden, New York, Köln.

Van Binsbergen, W.M.J.

(1997,) Virtuality as a key concept in the study of globalisation: Aspects

of the symbolic transformation of contemporary Africa, WOTRO,

Working papers on Globalisation and the construction of communal

identity, 3, The Hauge.

Religion i endring

Fleire av dei innsende prosjektskildringane tar for seg religion i endring, i ein norsk og samisk kontekst. Prosjektet nedanfor ser på forholdet mellom kontinuitet og fleksibilitet i ei gruppe Gamaltruande på Nordkalotten, nærare bestemt i Arkhangelsk/Russland.

Elisabeth A. Opsvik:

CONTINUITY AND FLEXIBILITY IN AN OLD BELIEVER COMMUNITY.

Stikkord/kategori: Religiøs endring

Type prosjekt: Hovudfagsavhandling

Institusjon: Institutt for Sosialantropologi, UiT

Skildring av prosjektet

Prosjektet baserer seg på fleire feltarbeid blant ei lita gruppe Gamaltruande i Arkhangelsk, Russland. På 1600-talet gjennomførte den russiske kyrkja ein rekke reformer som førte til ei splitting av kyrkja. Som ein reaksjon på reformene vart det i tida etter skismet danna fleire ulike retningar av såkalla Gamaltruande som ville halde fast ved den gamle trua. I over 300 år har den gamle trua eksistert side om side med den Russiske kyrkja og mange av dei eksisterar også i dag. Gruppa eg har gjort feltarbeid hos tilhøyrer den såkalla prestelause retninga - dei forkasta presteskapet i etterkant av det religiøse skismet. Sjølv reknar dei seg for å vere dei einaste ekte kristne, som holdar fast ved dei opprinnelege, uendra rituala. Menigheita i Arkhangelsk består av om lag 50-60 praktiserande medlemmar, under leiarskapet av ein nastavnik (vegleiar).

I oppgåva tar eg utgangspunkt i den forståinga dei Gamaltruande har av seg sjølv som berarar av ein uendra religiøs praksis. Ideen om den gamle trua som opprinneleg, kontinuerleg og uendra dannar grunnlaget for ein religiøs praksis som pregar utøvarane sin religiøse identitet.

Tilnærminga mi er todelt:

Først fokuserer eg på den rolla fortida og forståinga av historiske hendingar har for den enkelte Gamaltruande og for gruppa samla. Nokre sentrale hendingar i gruppa si fortid vert vektlagt og blir tatt fram i ulike samanhenger (t.d skismet og forfølginga i etterkant av det). I tillegg drar fleire av medlemmane enkeltvis fram hendingar i nærare fortid som dei tolkar inn i eit parallelt bilete av forfølging og undertrykking. Slik eg ser det fungerer desse forteljingane samlande for gruppa og den religiøse identiteten vert styrka. I tillegg vil ei slik oppfatning av historia stadfeste ideen om den gamle trua som kontinuerleg.

Det andre fokuset eg har valt rettar seg mot den praksisen som vert utøva av dei Gamaltruande. Dei rigide retningslinjene for praksis både i religiøse og verdslege samanhengar vert ikkje alltid etterlevd. Dei Gamaltruande held likevel fast ved idealet om korrekt praksis, sjølv om dei ikkje alltid er i stand til å etterleve idealet. Eg har valt å ikkje sjå desse avvika frå idealet som ei endring i religiøs praksis, men derimot forstår eg det som ei form for fleksibilitet. Utøvarane held fast på eit uendra, kontinuerleg religiøst ideal, men opnar opp i enkelte samanhenger - og då serleg i verdslege - for avvik frå dette idealet. Denne diskrepansen mellom religiøst ideal og religiøs praksis ser ikkje ut til å utfordre viktigheita av idealet for dei Gamaltruande. Idealet vert forstått som stabilt og uendra, og dermed oppretthaldas forståinga av å vere berarar av ein kontinuerleg religiøs praksis.

Dei Gamaltruande si eksistens er tufta på ideen om ein kontinuerleg religiøs praksis. Men, utan fleksibilitet i praksis ville truleg ikkje gruppa eller den gamle trua overleve. Paradoksalt nok ser kontinuiteten å vere avhengig av fleksibiliteten.

[1] Jeg velger her definere fatwa som an issue arising about law and religion, explained in answer to questions received about it.( Dar al-‘ulum 1962).

[2] "Jurisprudence in Islam". "Islamic Laws deduced from the principles of Shari‘ah", "Sharee‘ah is fixed and unchangeable, whereas fiqh changes according to circumstances under which it is applied." (Philips 1995)

[3] Uttrykket er hentet fra tittelen Cosmologies in the Making Barth 1987

[4] ”The confessional state model”; ”The established church model”; ”The cooperation model”; ”The (strict) separation model”; ”The atheistic state model” (Plesner 2000: ”Religio-political models and contexts”).