I dag har nesten 75 000 utlendinger rett til å arbeide i Norge. Aldri før har det vært flere slike individuelle tillatelser, viser tall fra første halvår som presenteres av UDI i dag. Det er en økning på 50 000 siden 2003.
De fleste arbeidsinnvandrere kom fra Polen, Litauen, Tyskland, Latvia og Storbritannia. Mange av disse arbeiderne ønsker også å bli i Norge. Forskningsstiftelsen Fafos undersøkelse blant polske arbeidsinnvandrere i Oslo forteller at en tredel av dem som er ansatt i et norsk firma ikke ønsker å dra tilbake til Polen.
Familiene kommer etter
Minst like interessant som veksten i antall arbeidsinnvandrere, er økningen i antall familiemedlemmer som kommer etter og vil bosette seg på mer permanent basis i Norge.
I første halvår i år gikk 36 prosent av familieinnvandringstillatelsene til personer som ble forent med en arbeidsinnvandrer. Det viser at mange har et lengre perspektiv på sitt opphold i Norge.
Blant disse familieinnvandrerne er det også mange barn. I 2006 ble det for eksempel gitt mer enn 900 familieinnvandringstillatelser til polske barn. I første halvår ble det gitt 582 slike tillatelser til personer under 18 år.
Mange av disse barna vil til høsten spent møte nye klassekamerater i en norsk skole. Der vil de raskt kunne lære norsk, få norske venner og delta i aktiviteter med norske barn. Det er grunn til å tro at dette vil føre til at familiene ”slår rot” i det norske samfunnet for en lengre periode.
Slik var det ikke på 1970-tallet da de første arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia, India og Marokko kom til Norge. For de fleste var tanken å arbeide i Norge for en kortere periode, for så å reise hjem. De ble ofte tilbudt lite attraktive jobber, lav lønn og de hadde få karrieremuligheter. Ettersom de uansett skulle reise hjem, var det lite fokus på språkopplæring, informasjon om rettigheter og plikter og kvalifiseringstilbud. Etter hvert viste det seg at mange arbeidsinnvandrere ble værende, og fikk familien sin hit.
Frischsenteret i Oslo har foretatt analyser som viser at mange av disse arbeidsinnvandrerne fikk korte yrkeskarrierer og raskt ble uføretrygdet. Det er en utvikling vi må unngå for de nye arbeidsinnvandrerne.
Integrering er mer enn å være i jobb
Det å være i arbeid og ha egen inntekt regnes av de fleste som en nøkkel til integrering. Arbeidsinnvandrere er i arbeid, men arbeidsforholdet åpner ikke automatisk dørene til andre viktige integreringsarenaer som for eksempel organisasjonsliv, idrett og lokalmiljø.
IMDi har gjennomført samtalegrupper med polske arbeidsinnvandrere i seks norske byer. Her kommer det frem at de færreste har norske venner. Mange kunne imidlertid ønske seg mer sosial kontakt med nordmenn på fritiden. Manglende norskkunnskaper er for mange en avgjørende hindring.
Flere mente at kortvarige arbeidskontrakter og oppholdstillatelser ikke motiverer til å lære norsk. Når man ikke vet om man skal bli i Norge, er det vanskelig å prioritere å lære norsk etter en lang arbeidsdag. En deltager i Gjøvik fortalte: ”Vi reiste helt til Lillehammer for å lære norsk, men sluttet”. Dette understreker betydningen av god tilgang på opplæring etter arbeidstid i lokalmiljøet.
Smidigere regelverk og tilrettelagt informasjon
Vi ser at manglende norskkunnskaper også hindrer arbeidsinnvandrerne tilgang på viktig informasjon om rettigheter og plikter i det norske samfunnet. En ny rapport fra Statskonsult, anbefaler at informasjonen som gis til arbeidsinnvandrere må målrettes bedre, gjøres mer tilgjenglig og i større grad gis på et språk som forstås.
UDI har allerede satt i gang flere tiltak for å bedre servicen og gjøre informasjon og kunnskap lettere tilgjengelig, både for arbeidstakere og arbeidsgivere. I tillegg kommer innsatsen for å få ned saksbehandlingstiden for denne type saker.
Men det er ikke tilstrekkelig at utlendings- og integreringsmyndighetenes prioriterer arbeidet med å håndtere den økte arbeidsinnvandringen. For å greie å skape gode sosiale forhold for arbeidsinnvandrerne og utnytte deres ressurser, kreves det innsats fra flere aktører. I tillegg til at direktoratene har et klart definert ansvar, må også arbeidsgiverne, frivillige organisasjoner, idretten og lokalmiljøene på banen. Vi har et felles ansvar for å finne de gode svarene på denne integreringsutfordringen.
