2.4.2002
Bok om Jordskjelvstasjonen
Det er kommet en ny bok om hvordan man i Bergen - i hundre år - har drevet jordskjelvstudier, helt siden de systematiske studiene av jordskjelv i 1899 ble flyttet fra Kristiania til Bergen Museum. Boken gir en presentasjon av faget "den faste jords fysikk" ved Bergen Museum (til 1946) og ved det nyetablerte Universitetet i Bergen.
Av Benedikte Martinussen
Det er professor emeritus Markvard Sellevoll og professor Eirik Sundvor som har skrevet dette verket om hvilke prosjekter instituttet har vært engasjert i. Fra jordskjelvstudiene, via de første maringeofysiske undersøkelser i Skagerrak i 1962 som antydet mulighetene for at Norge kunne bli en framtidig oljenasjon, til nyere samarbeid med Kina og Japan hvor det utføres registrering på havbunnen ved hjelp av seismografer.
Jordskjelvstasjonen ved Bergen MuseumDe makroseismiske studiene ble tidlig drevet ved at man sendte ut spørreskjema til personer som hadde merket jordskjelv, og ansvaret ble altså i 1899 overført fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) i Kristiania til Bergen Museum. Men til adekvat seismologisk forskning måtte det seismografer til, og Kirkedepartementet bevilget ikke penger til dette før i 1904. Med denne teknologiske nyvinningen kunne Norge imidlertid også bli medlem av Den internasjonale seismologiske konvensjon.
Sellevoll og Sundvor gjengir Carl Fredrik Kolderups egen beretning om opprettelsen av stasjonen og driften fram til 1925. Han var professor og direktør ved Bergen Museum.
"Som jordskjælvsmaaler blev anskaffet den av mekaniker Bosch i Stassbourg konstruerte "Strassbourger Schwerpendel", som foruten at gi tydelige registreringer ogsaa hadde den fordel at være billig at anskaffe og let at betjene. Som det vil sees av ovenstaaende fotografi var der 2 horisontalpendler, hvorav den ene stod i retning nord-syd, det andet i øst-vest. Hvert apparat bestaar av to deler, selve horisontalpendelet og registreringsapparatet (der staar i høide med gulvet). Det første bestaar av den 1.20 m. høie støpejernssøile, der er skrudd fast paa fundamentet, og pendelmassen, der er et 10 kg. tungt blylod, som ligger inde i en nikkelcylinder, og som bæres av det vandrette nikkelrør, der staar ut fra søilen og oventil ved hjælp av to forniklede staaltraader er fæstet til et justerapparat paa toppen av støpejernssøilen. Til overførelse av jordskorpens bevægelse tjener en aluminiumsarm, der i sin ene ende er forbundet med pendelet, og hvis anden ende er forsynt med en let skrivestift, som hviler paa registrertrommelen, og avtegner paa denne jordskorpens bevægelse ca. 40 ganger forstørret."
Registreringen av skjelv skjedde på et sotet papir som ble drevet rundt på en trommel av et lodd og en kjeglependel, og tidsmarkeringen ble gjort ved hjelp av et sekundpendelur. Til korreksjon av urene benyttet man til å begynne med en telefon for mottakelse av tidssignaler, og etter hvert også en radio "hvorved man flere ganger om dagen har anledning til at kontrollere urenes gang ved hjelp av de traadløse signaler som utsendes fra Eifeltaarnet i Paris og Nauen ved Berlin."
Med den første seismografen registrerte man det kjente jordskjelvet i San Francisco i 1906, et skjelv som forårsaket store ødeleggelser i California. Året før hadde man opplevd det største skjelvet som noen gang har rammet norsk område. Dette skjelvet hadde sentrum i ytre del av Oslofjorden, med magnitude 5 1/2 på Richters skala.
Vinteren 1920 bevilget Stortinget 4000,- kroner til en større og mer plasskrevende innretning, et Wiechert horisontalseismometer. De første seismometrene var i drift til 1959. Da ble den første norskbygde seismografen satt i drift.
Anekdoter og fotomontasjerSellevold og Sundvors bok er rikt illustrert, med fotografier og morsomme anekdoter, og det følger med en cd-rom-diskett hvor man kan se filmklipp og lese instituttets årsmeldinger fra 1945-2000. Men boken er i seg selv detaljert, for eksempel med et lite kapittel om den forskningsmessige stillstanden som hersket under krigen, til tross for at man da kunne måle rystelsene fra eksplosjoner på Bradbenken og Marineholmen og fra bombingen av ubåtbunkeren på Laksevåg.
Fra perioden 1945-60 fokuseres det på opprettelsen av seismografer på Svalbard og Jan Mayen. Instrumentene til disse stasjonene ble bygd i Bergen, og de nye stasjonene representerte et betydelig framskritt for forskningen.
Det går fram at det rundt 1960 skjer plutselige endringer og utvidelser på fagområdet. Jordskjelvstasjonen blir nå et selvstendig institutt, etter å ha vært tilknyttet Geologisk institutt i mange år. De flytter inn i Villaveien 9, og det blir opprettet et dosentur i seismologi. Det som også skjer, er at det blir lansert en ny teori om jordskorpen og om årsaken til jordskjelv, platetektonikken. Teorien går ut på at jordskorpen består av plater som er i bevegelse i forhold til hverandre, og at det av og til bygges opp spenninger som medfører brudd langs flatene. Platetektonikk-teorien er blitt verifisert og forbedret siden 1960-årene og har fornyet forståelsen av hvordan jordkloden er blitt formet. Platetektonikken forklarer at jordskjelv er konsentrert til ganske begrensede soner på jordoverflaten hvor det skjer bevegelse mellom ellers ganske stive jordskorpeplater av tykkelse 50-100 km. Norge berøres ikke av de mest urolige sonene, og derfor er det bare 3-4 skjelv i året som kan merkes av mennesker.
KontinentalsokkelenI 60- og 70-årene ekspanderte Institutt for den faste jords fysikk, ikke minst fordi det var sannsynlig at det ville bli behov for kandidater som kunne utføre leting etter olje og gass på den norske kontinentalsokkelen. Mange tvilte på at oljeeventyret kunne realiseres, ifølge Sellevoll og Sundvor, men da den første Ekofisk-oljen ble funnet ved årsskiftet 1969/1970, "hørte man ikke lenger utsagn av typen: "?jeg skal drikke all oljen som blir funnet på norsk sokkel?" eller "?jeg skal spise hatten hvis man finner olje" osv." Etter dette oljefunnet innså de sentrale myndigheter at det måtte satses ekstra midler på oljerelatert utdanning og forskning ved universitetene i Oslo og Bergen og Norges Tekniske Høyskole (NTH). Det ble opprettet fem nye stillinger ved UiB, tre av disse ved Jordskjelvstasjonen, og Jordskjelvstasjonen fikk nasjonalt ansvar for å utdanne geofysikere til oljesektoren.
På denne tiden markerte instituttet seg også når det gjaldt forskning innenfor deteksjonsseismologi, en forskningsvirksomhet som hadde ført til opprettelsen av NORSAR. Grunnen til dette var atombombesprengninger og prøvestansavtaler, og at man måtte skille mellom slike sprengninger og vanlige jordskjelv. Etter at NORSAR ble etablert var det der man fikk ansvar for å drive med deteksjonsseismologi, mens man på Jordskjelvstasjonen konsentrerte aktiviteten om utforskning av den norske kontinentalsokkelen og polarområdene.
Earth ScienceEtter en historisk gjennomgang av instituttets virksomhet, går Sellevoll og Sundvor enda nærmere inn på de fagområdene som det er blitt forsket på. Boken gir også en presentasjon av alle ansatte og uteksaminerte kandidater. Mange av disse har i dag stillinger i petroleumsindustrien. Det går også fram at det fra 1992 har vært mulig for utenlandsstudenter å ta en Master of Science-grad ved instituttet, og at antallet utenlandsstudenter derfor er relativt høyt.
I 1990 ble avdeling C ved Geofysisk institutt slått sammen med Jordskjelvstasjonen, og boken gir også en kort presentasjon av geomagnetismens historie, og av dagens forskning innen paleomagnetisme og magnetisk stratigrafi.
Det er kanskje en svakhet ved Sellevoll og Sundvors bok at den ikke tar for seg fagets og instituttets framtid. Instituttet skal igjen slås sammen med Geologisk institutt, antagelig i 2003. På spørsmål om hva som er framtiden for faget, sier professor Eirik Sundvor at ringen nå er sluttet, ettersom fagene skal fusjoneres og bli et stort geovitenskapelig institutt.
- Earth Science er en fellesbetegnelse som blir brukt på engelsk, men det er vanskelig å finne et like godt ord på norsk, sier han.
- Reservoarstudiene har fortsatt stor betydning, fordi man kan tjene enormt for hver prosent mer olje man kan utvinne. Ved fakultetet har vi fått til et sterkt tverrfaglig samarbeid rundt dette. I dag har forøvrig 70% av all marin oljeleting i verden utgangspunkt i Norge, sier Sundvor.
Sundvor og Sellevolls bok om Jordskjelvstasjonen er først og fremst beregnet for instituttets kandidater og ansatte, og den kan kjøpes på instituttet.
|
Skriv ut artikkelen
Kommentar til redaksjonen
Tips en bekjent om denne saken
