Utkast til høringsuttalelse fra Universitetet i Bergen om Ryssdalutvalgets innstilling
Innhold:
0. Hovedpunkter i uttalelsen
1. Innledning
2. Generelle kommentarer
2.1 Prinsipielle utgangspunkter
2.2 Verdien av utredningen
2.3 Utvalgets virkelighetsbeskrivelse
3. Kommentarer til de enkelte bestemmelsene
3.1 Innledning
3.2 Felles lovverk og likestilling av statlige og
private institusjoner
3.2.1 Ryssdalutvalgets forslag
3.2.2 Universitetets syn
3.3 Tilknytningsformen for de statlige institusjonene
3.3.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
3.3.2 Universitetets syn
3.4 Styresammensetningen
3.4.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
3.4.2 Universitetets syn
3.5 Rektors rolle
3.5.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
3.5.2 Universitetets syn
3.6 Studentrepresentasjon
3.7 Gratisprinsippet
3.7.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
3.7.2 Universitetets syn
4 Andre kommentarer
4.1 Universitetsmuseene
4.2 Universitetenes bibliotek- og informasjonstjenester
4.3 Forholdet til EØS og GATS
4.4 Enkelte andre punkter
4.5 Politiske, administrative og økonomiske
konsekvenser
4.6 Den videre prosessen
4.7 Særuttalelse fra Arne Skauge
Universitetet i Bergen gir sin tilslutning til Ryssdalutvalgets prinsipielle forståelse av universitetenes og høyskolenes egenart, verdigrunnlag, oppgaver og betydning i samfunnet. Vi støtter også utvalgets sterke vekt på faglig og institusjonell autonomi, og vi vil understreke at institusjonenes autonomi må gjelde i forhold til så vel staten som markedskrefter og andre særinteresser i samfunnet.
Universitetet i Bergen mener at det er forslagene fra Ryssdalutvalgets mindretall som er mest i samsvar med utvalgets prinsipielle utgangspunkt. Vi støtter i hovedsak mindretallet på disse punktene:
• Det bør være en felles lov for private og statlige institusjoner. Vi konstaterer at de private institusjonene i dag utgjør en integrert del av utdannings- og forskningssektoren i Norge, og det bør de fortsatt gjøre. Når det gjelder forholdet mellom statlige og private institusjoner, bør dette utredes nærmere. Det er avgjørende at det ikke vedtas bestemmelser som i vesentlig grad svekker de nasjonale myndighetenes muligheter til å føre en utdannings- og forskningspolitikk som bygger på overordnede samfunnsmessige hensyn, og som fremmer langsiktighet.
• Det er vårt syn at de statlige institusjonenes autonomi samlet sett blir best ivaretatt gjennom mindretallets forslag om at universitetene og høyskolene skal være forvaltningsorganer med lovfestede fullmakter.
• En styresammensetning etter samme linjer som i dag, der ingen grupper har flertall alene, vil være godt egnet til å møte framtidas utfordringer, og vil gi god legitimitet både innad og utad. Et eksternt styreflertall vil være problematisk i forhold til institusjonens autonomi og vil svekke styrets innsikt i institusjonens faglige virksomhet.
• En modell med (som hovedregel) en valgt rektor som er styrets leder, er best egnet til å opprettholde rektors muligheter til å være en sentral aktør i overordnede faglige og strategiske spørsmål. En slik modell vil sikre at både rektor og styret som helhet har legitimitet i forhold til hele institusjonen.
• Gratisprinsippet bør lovfestes. De konkrete forslagene
er imidlertid problematiske, særlig flertallets. Det er behov for
ytterligere utredning og nøyere grenseganger på dette punktet.
Andre punkter som er sentrale i uttalelsen:
• Reglene om studentrepresentasjon i styrende organer, om høringsrett og om plikt for institusjonene til å finansiere studentdemokratiet, bør videreføres etter om lag samme mønster som i dagens universitets- og høgskolelov, og dermed gjøres gjeldende også for de private institusjonene. Finansieringsplikten bør gjøres tydeligere enn i utvalgets forslag.
• Virksomheten ved universitetsmuseene byr på en rekke særegne utfordringer, ikke minst fordi det er betydelige svakheter ved bygningsmassen. En overgang til SHU kan også føre til store vanskeligheter, for eksempel ved verdsettingen av gjenstandsmaterialet. Innstillingen er i det hele tatt lite egnet som redskap for å ta fatt i museenes problemer, og det imøteses en særskilt utredning her.
• Mindretallets forslag om tilknytningsform og dets utforming av gratisprinsippet er det av de to alternativene som i forhold til EØS- og GATS-reglene gir de nasjonale myndighetene best muligheter til å drive en god utdannings- og forskningspolitikk. Det er også dette forslaget som best forebygger uklarhet og uforutsigbarhet om den framtidige konkurransesituasjonen, både mellom statlige og private institusjoner og mellom norske og utenlandske institusjoner.
• Utvalgets redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser er knapp og mangelfull. Høringsinstansenes grunnlag for å ta stilling til disse blir dermed for dårlig.
• I høringen er vi bedt om å ta stilling til to alternative
modeller. Om departementet finner grunn til å foreslå en tredje
modell, forutsetter vi at det blir en ny høring.
1.Innledning
Ryssdalutvalgets innstilling ”Ny lov om universiteter og høyskoler” ble avgitt 23.09.03 og er sendt på høring med frist 30.01.04.
Når det i det følgende er vist til ”utvalget”, ”innstillingen”, ”flertallet” og ”mindretallet” uten noen annen beskrivelse, er det hele tiden NOU 2003:25 og Ryssdalutvalget, ev. dets flertall eller mindretall som menes.
Universitetet i Bergen har gjennomført en bred intern høring som startet med et åpent møte med presentasjon av innstillingen i oktober. Senere har det kommet inn høringsuttalelser fra fakultetene, fra Studentrådet, fra Bergen Museum og Universitetsbiblioteket og fra de ansattes organisasjoner. Uttalelsene er gjennomgående klare og entydige, og gir i all hovedsak tilslutning til mindretallets forslag.
Deretter har et redaksjonsutvalg utarbeidet dette utkastet. Redaksjonsutvalget
har bygget på høringsuttalelsene, samt på en del andre
dokumenter, ikke minst innspill fra museumssektoren. I tillegg nevnes
to juridiske utredninger om forslagene i innstillingen. Den ene gjelder
forholdet til EØS/GATS, og er utarbeidet av professor dr. juris
Kai Krüger etter anmodning fra universitetsdirektøren. Den
andre er laget av professor dr. juris Johan Giertsen, og er en gjennomgang
av SHU-konstruksjonen. Deler av disse er vist til i utkastet her, og utredningene
i sin helhet ligger ved.
2.1. Prinsipielle utgangspunkter
Universitetet i Bergen konstaterer med glede at hele utvalget er samlet om de prinsipielle utgangspunktene. Vi viser særlig til kap. 4.1 og 4.2 i innstillingen. Høyere utdanning er, som utvalget framhever, et meget betydelig samfunnsgode, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Kritisk forskning av høy kvalitet er avgjørende for innsikt i oss selv, vår kultur og naturen omkring oss. Forskning bidrar også i høy grad til verdiskaping og til våre muligheter for å bevare jordens ressurser. Institusjonenes virksomhet innenfor forskning, utdanning og formidling er det som gjør dem særlig viktige som kulturbærere og demokratibyggere. Dette er i hovedsak godt beskrevet av utvalget, men redegjørelsen for norsk forskning er likevel noe for svak, bl.a. fordi den ikke går grundig nok inn på påviste svakheter. Dette er nærmere omtalt nedenfor, bl.a. under pkt. 2.3.
2.2. Verdien av utredningen
Universitetet i Bergen vil understreke den betydelige verdien av
at et utredningsarbeid som dette er gjennomført. Institusjonene
i vår sektor er særdeles viktige samfunnsinstitusjoner, slik
også utvalget har framhevet i innstillingens kapitel 4. Samtidig
kreves det meget betydelige ressurser for å opprettholde og videreutvikle
institusjonene og de verdiene de står for. I et slikt lys er det
klart at det fra tid til annen er nødvendig med en større
gjennomgang av hele sektoren, ikke minst når det tas i betraktning
at både institusjonene selv, samfunnet utenfor, og de kulturelle
og velferdsmessige godene som skal ivaretas, er i stadig utvikling. I
en slik sammenheng er det arbeidet som utvalget har gjort, meget prisverdig.
Imidlertid kommer utvalgets innstilling på et tidspunkt da sektoren gjennomgår eller nylig har gjennomgått en rekke andre krevende omstillinger. Blant de viktigste er kvalitetsreformen, ny finansieringsmodell, ny doktorgrad og nye doktorgradsprogrammer, nye modeller for ledelse, endringer i eiendomsforvaltningen, samt ny organisering av randsonevirksomheten.
Red.utv.s tekst:
I betraktning av den innsatsen som kreves for å innføre og videreføre alt dette, samt behovet for å høste mer erfaring, er det vårt syn at ytterligere vidtgående endringer ikke bør gjennomføres på kort sikt.
Alternativ tekst: Samlet sett er det ikke for sterkt å si at sjelden
har et forslag om endringer i institusjonenes rammevilkår kommet
på et mindre velvalgt tidspunkt.
2.3 Utvalgets virkelighetsbeskrivelse
Utvalget beskriver, særlig i kap. 3 og 4, sitt prinsipielle utgangspunkt i spørsmålene om organisering og styring av institusjonene og hvilke utfordringer institusjonene står overfor. Det tegnes et bilde som trenger utdyping og nyansering.
Vi er enige med utvalget i at nyere internasjonale evalueringer har trukket fram mange sterke sider ved norsk forskning. Det er likevel alvorlige svakheter som er påvist, i stor grad på tvers av fagområder. Det synes å være en tendens til at norsk forskning på viktige områder har vanskelig for å fornye seg og å henge med i forskningsfronten. Et forhold som kan være med å forklare dette, er at satsingen på grunnforskning har vært for svak. Sterk satsing på næringsrettet forskning er verdifullt, men det er grunn til å understreke at dette ikke uten videre gir en høy innovasjonstakt; tvert imot er styrke innenfor grunnforskning en langt viktigere forutsetning. Evalueringene viser at Norge på viktige områder stiller for svakt innen grunnforskning. Nanovitenskap, som har sterke berøringspunkter til både fysikk, kjemi, biologi, medisin og teknologi, er et eksempel på dette. Vi viser til at FUGE-satsingen er et resultat av erkjente svakheter ved norsk forskning innen feltet. Et annet gjennomgående moment ved evalueringene er at evnen og viljen til faglig strategisk tenking og faglig ledelse er for svak. Sterk faglig ledelse og tydelige faglige strategier er meget sentralt med tanke på at de eksisterende ressursene skal gi resultater i form av god forskning, som i sin tur danner grunnlaget både for ny innsikt og for ny næring.
For å møte disse påviste svakhetene har Universitetet i Bergen tatt sterke grep, både gjennom deltakelse i nasjonale forskningssatsinger, så som FUGE-programmet, og ikke minst gjennom endringer i instituttstrukturen ved flere fakultet og ved innføring av enhetlig ledelser på en del institutter. Dette vil også i framtida stå meget sentralt i våre strategier.
Utvalget beskriver videre en del problemer ved utdanningskvaliteten, herunder for lav rammekvalitet ved universitetene, svakheter i den pedagogiske kvaliteten, og svak styringskvalitet. Relevansen beskrives som høy, noe vi kan slutte oss til. Det pekes på at snittalderen for studentene er høy og at gjennomstrømningen må økes. Dette er områder som kvalitetsreformen er innrettet mot, og Universitetet i Bergen er godt i gang med innføring av reformen. Fagene er modulisert og det er etablert ny studiestruktur. Universitetet tilbyr helhetlige studieprogram både på lavere og høyere nivå, og antallet tverrfaglige program er økende. Forsøksordninger med nye undervisningsformer viser gode resultater, og fra høsten 2003 har alle nye førstesemesterstudenter fått tilbud om en tettere oppfølgning og nye evalueringsformer. Vi setter også tiltak inn mot områder med særlige problemer; bl.a. er det vedtatt et nytt lærerutdanningsprogram, med tilhørende økt satsing på universitetspedagogikk. Økt satsing på realfagsutdanning er også en integrert del av dette, med en egen studieretning for realfagslærere.
Utvalget trekker fram realfagene informatikk og matematikk som fag med særlig god kvalitet i internasjonal sammenheng. Når det gjelder naturfag og teknologi vil UiB minne om at realfagene er avhengige av store inntekter fra eksterne kilder. Dette er ressurskrevende fag som krever en nasjonal samordning og dimensjonering både hva gjelder fagområder og infrastruktur. Vi må unngå at kortvarige trender får styre dimensjoneringspolitikken, når langsiktige perspektiver burde ligge til grunn. For realfagenes vedkommende har det over lang tid vært en reduksjon både i tallet på utdannede kandidater og når det gjelder FoU-innsats. Dette har manifestert seg på ulike måter: Mangel på kvalifisert arbeidskraft i skolen, i forvaltningen og i næringslivet, samt redusert forståelse av naturvitenskapelige og teknologiske problemstillinger i befolkningen generelt.
Etter vårt syn er forskningen for lite vektlagt i innstillingen. Dette reflekteres blant annet i betegnelsen Statlige Høyere Utdanningsinstitusjoner, som foreslås av utvalgsflertallet. Det er et hovedproblem for norske universiteter at forskningsdelen for vitenskapelig ansatte er hardt presset, både fordi masseuniversitetet krever mer undervisning og fordi konkurransen om forskningsmidler øker. Kvalitetsreformen vil trekke både oppmerksomhet og ressurser vekk fra andre kjerneoppgaver, og presset på forskningsressursene, så vel personell som tid, vil øke ytterligere. En ny reform som går ut på en gjennomgående endring av styringssystemer og indre organisering kan bidra til ytterligere å dreie fokus, tid og oppmerksomhet vekk fra forskningen.
I tråd med det som framgår over er UiB av den oppfatning
at tiden ikke er inne til å gå i gang med en omfattende omorganisering.
I tiden som kommer bør vi ha oppmerksomheten rettet mot iverksetting
av kvalitetsreformen og revisjon av doktorgradsutdanningen (PhD-graden)
samt de tiltakene som er i gang for en indre reorganisering av forskning
i retning av å utvikle forskningsgrupper/nettverk som kan hevde
seg i konkurransen om forskningsmidler. Dette arbeidet må ha hovedfokus
de nærmeste årene. En omfattende organisatorisk reform som
ikke springer ut av faglig begrunnede behov vil virke forstyrrende på
universitetenes kjerneoppgaver.
3. Kommentarer til de enkelte bestemmelsene
Universitetet i Bergen har valgt å fokusere på de områdene der Ryssdalutvalget har foreslått viktige endringer i forhold til dagens lov, og særlig på de områdene der det er uenighet innad i utvalget. De delene av lovforslaget som i det vesentlige framstår som videreføring av den gjeldende loven, er derfor i liten grad berørt her. De punktene som er behandlet, er de samme som finnes i rammen på side 1 og 2.
3.2 Felles lovverk og likestilling av statlige og private institusjoner
3.2.1 Ryssdalutvalgets forslag
Ryssdalutvalgets mandat er bl.a. å utarbeide et forslag til et felles lovverk for statlig og privat høyere utdanning. Utvalget ser det som naturlig at rammebetingelsene for privat og statlig sektor i større grad enn i dag bør være like. I hovedsak foreslår utvalget derfor like bestemmelser for alle institusjonstyper. For de statlige institusjonene er lovens fellesbestemmelser i stor grad en videreføring av dagens rammer.
På ett viktig punkt er utvalget delt. Flertallets vurdering er at de private høyskolene ikke bare skal være et supplement til det offentlige tilbud, men skal være likeverdige institusjoner, som gir høyere utdanning og driver forskning av høy kvalitet. Mindretallet legger til grunn at private institusjoner i hovedsak bør være et supplement til de statlige.
En betraktning som ligger til grunn for utvalgets forslag, så vel
på de punktene det er enighet om, og der det er laget ulike forslag,
er at institusjonene må sikres autonomi. Dette er vesentlig både
for vurderingen av forholdet mellom statlige og private institusjoner
og i valget av tilknytningsform for de statlige institusjonene. I uttalelsen
her er drøftingen av institusjonell autonomi tatt inn under pkt.
3.3 nedenfor; om tilknytningsform.
Det må være et overordnet hensyn at det blir mulig å føre en langsiktig utdannings- og forskningspolitikk som kan ivareta de grunnleggende hensynene, slik de er beskrevet av det samlede utvalget. Høyere utdanning og forskning er et overordnet samfunnsanvar, og krever politisk engasjement og styring for å sikre et tilfredsstillende, samordnet og geografisk spredt tilbud.
En motsetning mellom at de private institusjonene på den ene siden
skal være likeverdige med de statlige og på den andre siden
skal være et supplement, er neppe den mest fruktbare. De private
institusjonene er sterkt integrert både i det statlige finansieringssystemet
og i forsknings- og utdanningsvirksomheten som helhet. Dette bør
komme klarere til uttrykk enn i dag, bl.a. ved at det vedtas en felles
lov. Imidlertid er det behov for videre utredning når det gjelder
hvordan forholdet mellom private og statlige institusjoner ellers skal
være. Det som i ethvert tilfelle er viktig, er at det ikke vedtas
regler som innebærer en sterk konkurransevridning med konsekvenser
som er vanskelig å overskue, eller at Stortingets og regjeringens
muligheter til å føre en helhetlig politikk svekkes vesentlig.
3.3 Tilknytningsformen for de statlige institusjonene
3.3.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
Ryssdalutvalget legger stor vekt på institusjonell autonomi. Et samlet utvalg argumenterer for at universitetene og høyskolene er viktige samfunnsinstitusjoner som ikke kan styres ut fra forretningsmessige prinsipper, og som ikke bør bli mer avhengige av markedsmekanismer enn de er i dag. Det er lagt til grunn at universitetene og høyskolene må ha utstrakt grad av uavhengighet og selvstyre, og at ledelsen av slike kompetanseinstitusjoner forutsetter særlig god forankring i institusjonens egne fagmiljøer og spesielt god innsikt i institusjonens faglige virksomhet.
Innstillingen er delt når det gjelder konkrete forslag til organisering og ledelse av statlige universiteter og høyskoler. Flertallet foreslår at disse skal omdannes til Statlige Høyere Utdanningsinstitusjoner (SHU), som skal være selveiende, og med en høy grad av uavhengighet i forhold til departementet. Mindretallet går inn for at universitetene og høyskolene skal opprettholde sin tilknytning til staten og videreutvikles som uavhengige statlige institusjoner, dvs. som forvaltningsorganer med lovfestede fullmakter som skal sikre stor uavhengighet fra departemental styring.
Sentralt i de to fraksjonene står tolkingen av departementets instruksjonsmulighet og statsrådens parlamentariske ansvar for virksomheten i forvaltningsorganer, samt i deres underliggende og tilknyttede randsonevirksomhet.
Flertallets holdning er at institusjonenes autonomi kun sikres ved en fristilling fra staten gjennom omdanning til egne rettssubjekter. Flertallet mener også at dette er en forutsetning for at institusjonene skal være attraktive samarbeidspartnere internasjonalt. Flertallets vurdering er at det er et paradoks at institusjonene faktisk har fått frihet uten ansvar, ved at det er statsråden som i siste instans står ansvarlig for virksomheten ned på detaljplan. Ved organisering som selveiende institusjoner vil ansvaret på en tydelig måte legges til institusjonens styre.
Flertallet legger også til grunn at en organisering som selveiende institusjoner vil gi større fleksibilitet på organisasjonssiden og større fullmakter i disponeringen av personal- og økonomiressurser. En overgang til regnskapsloven vil innebære at institusjonene selv vil ha kontroll over egen økonomisk balanse gjennom aktivering av kapital i balanseregnskapet. Gjennom avskrivningsmuligheter på investeringer og gjennom muligheten til å oppta lån, vil institusjonene i større grad enn i dag kunne planlegge og disponere over egne budsjetter.
Mindretallets utgangspunkt er at høyere utdanning og forskning
er sentrale og strategiske samfunns- og statsoppgaver som det vil være
behov for å styre politisk, og mener at dette må være
utgangspunktet når hensiktsmessigheten av ulike mulige organisasjonsformer
skal vurderes. Mindretallet mener at en viktig premiss for lovregulering
i universitets- og høyskolesektoren er å ivareta nasjonal
koordinering av forskning og utdanning, og argumenterer for at en tilknytningsform
som forvaltningsorgan åpner for å gjennomføre den nødvendige
politiske styringen og strategiske planleggingen i sektoren. Institusjonene
er på sin side gitt særskilte fullmakter. Mindretallet viser
til at nettobudsjettering og nytt rammeverk for randsoneorganisering gir
nødvendig frihet på det økonomiske området.
Mindretallet finner at institusjonene har vist evne til å ta i bruk
disse fullmaktene og at institusjonene uttrykker sin tilfredshet med det
nye handlingsrommet.
Universitetet i Bergen vil påpeke at institusjonenes autonomi i faglige spørsmål har lange tradisjoner og er sikret ved dagens lovgivning. Etter vår mening er forståelsen av ”autonomi” for snever i flertallets forslag. Selv om uavhengighet fra markedskrefter er omtalt i begrunnelsen, er det i selve forslaget nokså ensidig lagt vekt på å sikre institusjonene mot for sterk styring fra departementet og statsråden. Autonomi må imidlertid innebære at institusjonene gis muligheter til å stå fritt også i forhold til andre interesser og krefter. En sterk tilknytning til staten vil være den fremste garantien for institusjonenes uavhengighet overfor markedet og utenforstående interesser ellers. Løsrivelse fra staten vil lettere gjøre institusjonene avhengige av kortsiktige og skiftende interesser, og vil svekke mulighetene for langsiktighet i forskning og utdanning over hele bredden av den faglige virksomheten.
Når det gjelder hvor stor grad av uavhengighet de statlige institusjonene bør ha i forhold til staten, mener vi loven bør forstås slik at departementet ikke har noen alminnelig instruksjonsmyndighet, men bare de godkjennings- og styringsfullmakter som følger av loven selv. Bestemmelsene om hva departementet kan vedta, ville gi dårlig mening om departementet hadde en prinsipielt ubegrenset adgang til å gripe inn i institusjonens indre liv i alle andre spørsmål enn læreinnhold i undervisningen og innholdet av forskningen. Som nevnt er det vår mening at forholdet i dag er slik at departementet ikke har noen alminnelig instruksjonsmyndighet, men for å forebygge uklarheter, kan det tas inn en klargjørende formulering om dette i loven. I lys av den lovforståelsen som Ryssdalutvalgets flertall har gått inn for, bør institusjonenes status som uavhengige forvaltningsorganer uttrykkes enda tydeligere enn i dagens lov.
Hovedproblemet når det gjelder departemental detaljstyring av institusjonene har ellers ikke vært at departementet har brukt sin myndighet etter loven til å gripe inn for sterkt i institusjonenes virksomhet, men snarere bruk av detaljerte bevilgningsforutsetninger og et rigid økonomireglement. Dette problemet er løst ved at institusjonene nå har gått over til nettobudsjettering. Det synes da unødvendig å gjøre vesentlige endringer i institusjonenes rettslige stilling, slik som flertallet legger opp til. I likhet med mindretallet mener vi derfor at det riktige må være å bygge videre på dagens lov når det gjelder forholdet mellom departement og institusjon.
Vi vil også bestride at dagens styringsordninger har gjort institusjonene lite omstillingsdyktige eller styringskraftige. Vi vil her vise til at Universitetet i Bergen har lange og gode tradisjoner innen eksternt finansiert virksomhet, og denne utgjør en økende andel av den totale virksomheten. Universitetet har gjennom flere strategiske grep, blant annet ved opprettelsen av UNIFOB i 1986, søkt å legge til rette for at den eksternt finansierte virksomheten skal bidra til å styrke fagmiljøene og deres primære aktiviteter – grunnforskning, forskerutdanning, forskningsbasert utdanning og formidling. Gode resultater i mange år har vist at satsingen har vært riktig. Oppdragsgiverne gir organisasjonen svært gode evalueringer av måten den eksternt finansierte virksomhet er organisert på. Dette viser at organiseringen har vært en viktig medvirkende faktor for den suksess som er oppnådd. Så vel universitetet som randsonevirksomheten befinner seg imidlertid i et stadig skiftende landskap, og organiseringen av den eksternt finansierte virksomheten må utvikles i tråd med dette. Siden høsten 1998 har UNIFOB vært inne i en prosess med sikte på omorganisering av stiftelsen og dens virksomhet. Utgangspunktet var blant annet Mjøs-utvalgets delinnstilling om randsonevirksomhet. Universitetet i Bergen og Stiftelsen UNIFOB har etablert Unifob AS, og flyttet eksternt finansierte forskningsprosjekter til selskapet. Hensikten med omorganiseringen er å videreutvikle Unifob AS som hovedredskap for UiB når det gjelder vesentlige deler av den eksternt finansierte virksomheten ved universitetet. Unifob AS er organisert i større tematiske og tverrfaglig sammensatte avdelinger. Unifob AS utfyller således universitetets disiplinorienterte organisering. Det er også etablert et klart skille mellom den langsiktige grunnforskningsbaserte virksomheten ved universitetet og den mer konkurranseutsatte virksomheten som nå er lagt til Unifob AS.
Universitetenes oppgaver i forhold til innovasjonsvirksomhet skal styrkes, og det opprettes nå enheter som skal ivareta oppgaver knyttet til teknologioverføring. Ved UiB har vi i en årrekke hatt et nært samarbeid med en rekke aktører i regionens næringsliv. Innovasjonsvirksomheten er skilt ut i ulike foretak, herunder SARSIA Innovation as, der stiftelsen Unifob og Meltzerfondet til sammmen eier 34 %, samt Forinnova as, som er heleid av SARSIA. Unifob og Helse Bergen eier sammen Innovest as, et selskap som ivaretar tilsvarende oppgaver innen medisinske fagområder. Selskapene kan vise til gode resultater i form av patenter og selskapsdannelser.
Universitetet har hatt gode muligheter til å ivareta sine ulike roller i tilknytning til randsonevirksomheten også innenfor dagens lovgivning, og de resultatene som er oppnådd, samsvarer godt med de målsetningene som flertallet i Ryssdalutvalget framhever. Vi viser også til de endringene som nylig er gjort vedrørende arbeidstakeroppfinnelser, innovasjon og kommersialisering. De tiltakene som er gjennomført, vil ikke kreve en ny tilknytningsform for institusjonene for å kunne virke etter hensikten.
Sett fra vårt ståsted har vi gjennom de fullmakter universitetene nå har fått i forhold til randsonevirksomheter og den måten vi har organisert denne virksomheten på et godt verktøy til å ivareta våre oppgaver i forhold til samfunns- og næringsliv både i regionen og internasjonalt. En omdanning av universitetets rettslige status er ikke ut fra disse hensyn nødvendig.
Universitetet i Bergen vil vise til at en omdanning av universitetenes rettslige status vil kreve at det opprettes en åpningsbalanse som viser institusjonenes aktiva og passiva. Sentralt i dette vil være en gjennomgang og verdifastsetting av bygningsmassen. Universitetene er svært store eiendomsforvaltere, og det er store variasjoner i bygningsmassens tilstand. Videre er det svært store variasjoner i bygningsmassens funksjonalitet; enkelte er spesialiserte laboratorie- og klinikkbygg, mens andre bygg er mindre spesialisert. Effektiv arealforvaltning krever store ressurser. For å effektivisere arealbruken er det gjennomført en rekke tiltak, herunder internhusleieordninger. Universitetene rår dessuten over betydelig kompetanse når det gjelder drift og forvaltning av eiendomsmassen. Vi kan ikke se at en endring av tilknytningsform vil bidra til å effektivisere ressursbruken ytterligere på dette området. Etter vår oppfatning er heller ikke arbeidet og kostnadene med etablering av en åpningsbalanse tilstrekkelig utredet.
Endelig er det vår vurdering at flertallets forslag til tilknytningsform er nokså ugjennomtrengelig. Statlige Høyere Utdanningsinstitusjoner er en form som på viktige punkter skiller seg fra alle andre kjente former for organisering. Det er således ulikt både stiftelser, aksjeselskaper, andre statsforetak og helseforetak. Etter vårt skjønn er dette uheldig, fordi det fører til uklarhet snarere enn klarhet. Dessuten er staten i flertallets forslag tillagt betydelig myndighet til å påvirke vedtektene og styrets sammensetning, jf. § 11-8, og viktige økonomiske disposisjoner, jf. § 11-9. Etter vårt syn er det gode grunner til å anta at statsråden vil kunne bli holdt konstitusjonelt og politisk ansvarlig for virksomheten om lag på samme måte som i dag. Videre vil de styringsredskapene som er lagt til departementet, neppe kunne sikre institusjonene mot for sterk politisk styring. Vi viser her til professor Johan Giertsens gjennomgang, som etter vårt syn viser klart at denne nye og ukjente organisasjonsformen både er uklar i seg selv, og at den vil føre til ytterligere fragmentering og inkonsistens i organiseringen av offentlig virksomhet.
Samlet sett gir det hele grunn til å spørre om den tilsiktede uavhengigheten overfor staten som flertallet legger opp til, vil bli reell. Flertallets løsning er dessuten klart dårligere enn mindretallets når det gjelder å sikre uavhengighet overfor markedskrefter og andre særinteresser.
Universitetet i Bergen støtter derfor mindretallets forslag til
tilknytningsform. Slik vi ser det, er det dette forslaget som best ivaretar
hensynet til autonomi som helhet, ved at det gir grunnlag for en god balanse
mellom institusjonenes uavhengighet i forhold til så vel staten
som andre krefter i samfunnet. Mindretallets forslag er også mindre
beheftet med juridiske uklarheter enn flertallets, og det legger opp til
en enklere og mer gjennomsiktig organisasjon, som i mindre grad krever
at institusjonene må gjennomgå tyngende endringsprosesser
med usikker gevinst.
3.4.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
Flertallet viser til de reformene som er vedtatt, og trekker den konklusjonen at institusjonene i framtida trenger et øverste organ som kan gjøre prioriteringer mellom fagtilbud, samt legge en overordnet strategi som tar utgangspunkt i institusjonens samlede utfordringer. Med dette som utgangspunkt foreslår flertallet et styre med eksternt flertall og ekstern styreleder, og med deltakelse fra ansatte og studenter.
Flertallet gir tre typer begrunnelser til sitt forslag om en styringsmodell:
• I dag er det ikke et styringsdyktig flertall i styret. En utvidelse av antallet eksterne medlemmer vil skape et slikt styringsdyktig flertall.
• Styrearbeidet i dag er dominert av interne fordelingsdiskusjoner mellom representanter for ulike fagområder. De eksterne styremedlemmene er bedre i stand til å ivareta institusjonen som helhet.
• Universitetene og høyskolene står nå overfor nye og store utfordringer, som stiller økende krav til styring og ledelse. Styremedlemmer rekruttert utenfra er bedre i stand til å håndtere dette enn institusjonenes egne representanter.
Mindretallet ønsker en modell etter dagens mønster, der
verken ansatte, studenter eller eksterne har flertall alene.
Flertallsbegrunnelsen om manglende styringsdyktig flertall i institusjonenes styrer, synes å forutsette at de eksterne styremedlemmene blir betraktet som en enhetlig blokk i styret, som vil utgjøre et stabilt styringsdyktig flertall. Universitetet har hatt eksterne styremedlemmer siden 1996, først to i et styre med flertall av egne ansatte, og fra 2003 fire eksterne medlemmer i et styre der ingen gruppe har hatt flertall. Noen tendens til ”blokkdannelse” har vi ikke sett så langt, og det ville være uheldig om det skulle skje, både med tanke på ressursdisponeringen og den faglige legitimiteten styret må ha både innad og utad. Det overordnede målet må være at eksterne og interne medlemmer skal samvirke på en god måte. Det er neppe realistisk å anta, og heller ikke ønskelig, at det vil skje noen blokkdannelse.
I flertallsredegjørelsen framstår det også som uklart hvordan de eksterne styremedlemmene skal rekrutteres. Det er antydet at den første oppnevningen skal foretas av departementet. Utvalgsflertallet legger vekt på at de eksterne styremedlemmene etter hvert skal utpekes av institusjonen selv, men hvordan dette skal foregå, er også uklart. Institusjonen vil jo nettopp være ledet av styret, og det eksterne styreflertallet kan i realiteten bli en selvsupplerende gruppe som ikke kan stilles til ansvar av noen, verken ved institusjonen eller i samfunnet.
Det er vanskelig å se at flertallet har noe godt grunnlag for sin påstand om at styrearbeidet er dominert av interne fordelingsdiskusjoner. De vitenskapelig ansatte har nå bare to styremedlemmer utenom rektor og prorektor, og erfaringen er at samtlige styremedlemmer i all hovedsak legger vekt på helhetsvurderinger av institusjonens samlede virksomhet. Imidlertid har dagens styresammensetning bare fått virke i kort tid, og erfaringen med et styre der ingen gruppe har flertall alene, er derfor begrenset. Dette i seg selv svekker både flertallets og mindretallets argumentasjon. Vi mener at det bør høstes mer erfaring med den gjeldende styresammensetningen før det vurderes å gjøre endringer.
Når det gjelder flertallets tredje poeng, går det etter vår oppfatning ikke klart fram hva som er grunnlaget for antakelsen om at styremedlemmer som kommer utenfra, vil være bedre skikket enn de interne til å hanskes med de utfordringene som vil melde seg i framtida. Vi viser til at institusjonene i høyere utdanning i de siste 10-15 årene har gjennomgått en rekke radikale endringer med hensyn til rammebetingelser og oppgaver, hvorav mange er gjennomført med et flertall av egne ansatte i styret. Det er liten grunn til å tro at styrer med eksternt flertall ville kunne håndtert dette vesentlig bedre. Tvert imot mener vi at den sterke innsikten i egen institusjon som følger av at våre egne er godt representert i styret, har bidratt svært mye til at institusjonene har klart å håndtere eksplosjon i studenttall, endringer i og til tider innstramming av økonomiske rammebetingelser både for undervisning og forskning, overgang til nye undervisningsformer, opprettelse og utvikling av nye fag, m.m., på en måte som tåler sammenligning med både private og offentlige bedrifter. Det forhold at det fortsatt er mye som må gjøres, og at institusjonene står foran flere og krevende omstillingsoppgaver, kan vanskelig brukes som argument mot en styringsstruktur som har klart slike utfordringer.
Flere internasjonale fag- og institusjonsevalueringer peker på behovet for en sterkere faglig ledelse. Dette forutsetter stor innsikt både i den faglige virksomheten og inngående kjennskap til egen organisasjon. Dersom institusjonens styre skal kunne støtte opp under den faglige ledelsen på grunnenhetsnivået, og bevare den nødvendige legitimiteten innad og utad, synes det lite tjenlig å svekke representasjonen av institusjonens egne folk i styret. Verken ansatte, studenter eller eksterne er homogene grupper, og de bør heller ikke være det. De erfaringene vi har med dagens styresammensetning er gode, selv om de er kortvarige.
Med utgangspunkt bl.a. i de faglige evalueringene har universitetet satt i gang og til dels gjennomført større organisatoriske omstillingsprosser, særlig på forskningsgruppe- og grunnenhetsnivå. Sentralt i dette står sammenslåing av en del institutter, slik at det har blitt dannet større faglige enheter, og tilsatte styrere som har vide fullmakter.
Det er vanskelig å se at en omorganisering av institusjonens øverste
organer kan begrunnes med at det er nødvendig for å få
en bedre og sterkere faglig ledelse.
3.5.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
Flertallet ønsker et påbud om at rektor skal være tilsatt, at hun skal være den øverste ansvarlige for både den faglige og den administrative ledelsen, og at hun ikke skal være medlem av styret. Flertallet mener at dagens todelte ledelsestruktur, med et lovfestet skille mellom administrativ og faglig ledelse, bidrar til å skape et uryddig formelt ansvarsforhold internt på institusjonene. Flertallet legger vekt på at rektor sikres legitimitet ovenfor styret ved å tilsettes av styret og viser til at rektors faglige legitimitet vil stå og falle med hennes kvalifikasjoner.
Mindretallet foreslår på sin side at rektor er medlem av
styret og er dets leder, at hun som hovedregel skal velges, og at den
interne organiseringen av institusjonens ledelse ellers fastsettes av
styret. Mindretallet viser til at den lovfestede todelte ledelsesstrukturen
er en veletablert modell, og deler ikke flertallets vurdering av at det
etter dagens lov er en uklar rollefordeling mellom rektor og administrerende
direktør. Likevel vil de åpne for at de instititusjonene
som selv ønsker det, kan velge en enhetlig ledelsesstruktur med
tilsatt rektor og en direktør som rapporterer til rektor.
Universitetet i Bergen mener det knytter seg flere betenkeligheter til en styringsmodell med rektor som daglig leder. For det første er det en undervurdering av de administrasjonsfaglige utfordringene som knytter seg til ledelsen av så store og komplekse institusjoner som dagens universiteter. For det andre innebærer det en klar svekkelse av rektors mulighet til å fungere som den sentrale aktør i overordnede faglige og fagstrategiske spørsmål. Mens dagens rektor kan forholde seg til direktøren og overlate ansvaret for hvordan administrasjonen fungerer til denne, vil rektors ansvarsområde etter flertallets forslag omfatte alle sider av virksomheten ved institusjonene, med en tilsvarende utvidelse av oppmerksomhetshorisonten. Resultatet vil lett bli en svekkelse av både den faglige og den administrative ledelse.
Universitetet i Bergen støtter mindretallet. Vi vil ikke se bort
fra at en ordning med tilsatt rektor kan være gunstig for noen institusjoner,
men hos oss er det et klart ønske at rektor skal være valgt,
og at hun skal være styrets leder. Dette vil være den beste
måten å sikre rektor og styret som helhet nødvendig
tillit innad og utad. Vi kan ikke se at det vil føre til betydelige
styringsproblemer eller uklarhet. Styret er uansett det øverste
ansvarlige organet for all virksomhet ved institusjonen, og vil kunne
instruere den øvrige ledelsen, både i enkeltsaker og gjennom
instruks eller lignende.
Studentene har etter dagens lovgivning krav på minst 20 prosent og aldri mindre enn to medlemmer i alle kollegiale organer som tildeles beslutningsmyndighet. Det samlede utvalget mener at en slik fast angivelse av antall i praksis er bestemmende for de styrende organers størrelse og sammensetning for øvrig og foreslår at studentene skal ha rett til å møte med flere personer, men kun ha en stemmerett for én person, jf. likelydende forslag til § 3-5.
Vi ser det som positivt at studentenes rett til representasjon og til
å bli hørt blir lovfestet også for private institusjoner.
Vi vil imidlertid gå inn for at den ordningen som i dag gjelder
for de statlige institusjonene, blir videreført med virkning for
alle institusjoner. Det bør også gjøres tydeligere
at institusjonene har plikt til å finansiere studentdemokratiet.
3.7.1 Ryssdalutvalgets beskrivelse og forslag
Så vel flertallet som mindretallet foreslår å lovfeste gratisprinsippet, dvs. prinsippet om at utdanning som gis ved statlige institusjoner skal være vederlagsfri for studentene. De to fraksjonene har likevel valgt å utforme sine forslag ulikt, jf. de to utkastene til § 7-1. Flertallet foreslår en fellesregel for både private og offentlige institusjoner, der det heter at egenbetaling bare kan kreves når virksomheten ikke er fullfinansiert av staten, eller det ikke er et vilkår for tildelingen at utdanningen skal være gratis. Mindretallet foreslår en lignende regel for private institusjoner, mens det for statlige institusjoner heter at egenbetaling bare kan kreves for etter- og videreutdanning.
Vi vil støtte en lovfesting av gratisprinsippet, men etter vårt syn er begge fraksjonenes forslag noe problematiske, særlig flertallets. I flertallets forslag er er prinsippet for det første bare negativt fastslått. Det vil være heldigere med en bestemmelse der hovedregelen formuleres mer eksplisitt. For det andre er ”fullfinansiert” ikke nærmere definert. Mindretallets forslag er mindre uklart, bl.a. fordi etter- og videreutdanning etter hvert har fått et innhold som gjennom både forskrifter og tradisjon er nokså godt fastlagt. Dette vil derfor være et bedre avgrensningskriterium enn det som flertallet har foreslått, selv om det ikke er tilstrekkelig. Det trengs i det hele tatt en nøyere grensedragning mellom utdanningstilbud som man kan kreve betaling for, og tilbud som skal være gratis. Ett viktig vurderingstema vil være hvorvidt det skal være forskjelle mellom private og offentlige institusjoners tilbud i det hele tatt. Et annet gjelder forholdet mellom de offentlige institusjonenes ordinære utdanninger på grunnnivå og på høyere grads nivå på den ene siden, og etter- og videreutdanningstilbud på den andre siden.
I alle tilfelle bør det presiseres at betaling for studier kun kan kreves for utdanningstilbud som ikke mottar statlig støtte via finansieringssystemets utdanningsmodul. Slik støtte bør forbeholdes studier som tilbys gratis og bør ikke kunne kombineres med krav om egenbetaling fra studentene. Vi er kjent med at dette vil være problematisk å innarbeide i lovteksten, og vi vil derfor gå inn for at et slikt prinsipp nedfelles på annen måte.
Endelig vil vi bemerke at § 7-1 bør følges opp med
forskrifter, der det bl.a. må tas uttrykkelig stilling til om det
skal være adgang til å ta betaling for undervisningsmateriell
(kopipenger), og på hvilke vilkår.
Vi vil her konsentrere oss om museums- og bibliotekvirksomheten.
Universitetsmuseene forvalter en stor andel av Norges natur- og kulturhistoriske skatter, i samlinger som er bygget opp over lang tid og som rommer mange meget verdifulle gjenstander. Disse er særdeles vanskelige å verdsette, og det vil av mange grunner være problematisk å inkludere dem i institusjonens aktiva på linje med andre verdier. Vi viser til Riksrevisjonens gjennomgang av universitetsmuseene, dok. 3:9 (2002-2003), som omhandler bevaring og sikring av samlingene ved fem museer, herunder Bergen Museum. Det er konkludert med at forholdene i stor grad er meget utilfredsstillende. Det kreves betydelige investeringer i bygningene, og det er usannsynlig at institusjonene vil makte dette uten store ekstrabevilgninger. Vi ser det som lite sannsynlig at en SHU vil være egnet til å løse disse problemene innenfor sin egen organisasjon.
I følge kulturminneloven av 1978 og den tilhørende forskriften av 1979 om faglig ansvarsfordeling mv etter loven skal universitetsmuseenes kulturhistoriske fagmiljø forvalte statens eiendomsrett til automatisk fredete kulturminner med unntak av kulturminner fra kirker, klostre og kirkelige anlegg; borger og befestninger; byanlegg og rester av slike og stående bygninger av alle slag. Forskriftene pålegger blant annet universitetsmuseene ansvaret for å søke etter, registrere og vedlikeholde fredete kulturminner. Videre gis universitetsmuseene ansvar til å avgjøre om det skal graves ut, graves frem og flytte automatisk fredete kulturminner. En forandring av eierformen kan svekke universitetsmuseene som forvaltere av den statlige eiendomsretten. Også vernet av kildematerialet til norsk forhistorie og dermed den forskning og formidling som universitetsmuseene utfører på grunnlag av ansvaret for automatisk fredete kulturminner kan bli svekket.
I det hele tatt er forhold som knytter seg til museene i liten grad behandlet
i innstillingen, og vi imøteser en egen utredning der disse spørsmålene
behandles i stor bredde.
4.2 Universitetenes bibliotek- og informasjonstjenester
Biblioteks- og informasjonstjenestene er under sterk omlegging, bl.a. med stadig større vekt på digitale tjenester og formidling av informasjon som foreligger utenfor biblioteket. Nye arbeidsmåter åpner for nye samarbeidsmønstre, og det er ikke gitt at de tradisjonelle måtene å organisere bibliotekene på, vil være hensiktsmessige i framtida. På denne bakgrunnen kan vi være enige i at det direkte påbudet om å drive forskningsbibliotek muligens ikke er hensiktsmessig lenger. Imidlertid er en fungerende og godt utbygd biblioteks- og informasjonstjeneste helt uunværlig både for forskning og utdanning. Dette bør synliggjøres i teksten, for eksempel ved at formuleringen i § 1-5: ”… gi enkelte institusjoner et særlig nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde forskningsbiblioteker …” erstattes med: ”gi enkelte institusjoner et særlig ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde nasjonale bibliotektjenester for forskning og studier”.
I tillegg bør det være et vilkår for akkreditering
at vedkommende institusjonen har en biblioteks- og informasjonstjeneste
som er god nok.
Synspunktene her er, som nevnt, bygd på professor Krügers utredning, som ligger ved. Vi har her valgt å fokusere på ett hovedpunkt, nemlig om valget av flertallets eller mindretallets forslag om tilknytningsform for de statlige institusjonene vil medføre noen endring i konkurranseforholdet mellom statlige og private institusjoner, ev. mellom norske og utenlandske institusjoner.
Flertallets forslag kan føre til at statlig finansiering av offentlige og private institusjoner i forhold til EØS-reglene blir å anse som statsstøtte, noe dagens bevilgninger over statsbudsjettet ikke er. For SHU-er blir det derfor avgjørende om de, som offentlige organer eller som organisatorisk tilknyttet den offentlige sektoren, er satt til å utføre samfunnsoppgaver av en slik art at de kan skjermes mot et marked der det er kommersiell konkurranse. Den konkurransen det er tale om, kan gjelde både utdanningstjenester og forskningstjenester (oppdragsforskning). Spørsmålet er uoversiktlig og konklusjonene usikre. Det er likevel en del som tyder på at det vil oppstå en konkurransevridning i forhold til dagens situasjon, ved at det blir påbudt å likebehandle de konkurrerende aktørene etter regler som ikke fastsettes av norske myndigheter, men følger av internasjonale forpliktelser.
Så langt det gjelder utdanningstjenester, vil det fortsatt være mulig å gi en SHU finansiell særbehandling, så fremt gratisprinsippet blir opprettholdt. Det er imidlertid tvilsomt om flertallets utforming av gratisprinsippet vil være tilstrekkelig. Med mindretallets forslag fjernes denne usikkerheten.
For forskningstjenestenes vedkommende er situasjonen mer uoversiktlig. Med organisering som SHU etter flertallets forslag kan konklusjonen bli at alle aktører har samme adgang til å konkurrere om statlige midler til forskning. I alle fall beveger man seg inn i en gråsone, og det kan bli meget vanskelig å reversere eventuelle uønskede virkninger.
Som det går fram både ovenfor og i Krügers utredning,
er ikke konklusjonene entydige. På de fleste vanskelige områder
er det likevel slik at mindretallets forslag, som innebærer at de
statlige institusjonene beholdes innenfor statsforvaltningen, gir større
forutsigbarhet og bedre muligheter for de nasjonale myndighetene til å
styre sektoren.
Ryssdalutvalgets forslag viderefører ikke § 18 i dagens universitets- og høgskolelov, som gir anledning til å legge nasjonale fellesoppgaver utenfor institusjonenes styringsstruktur, slik det bl.a. er gjort for Samordna Opptak og FS. Dette er en svakhet.
I forslaget til § 2-4 har så vel flertallet som mindretallet
tatt bort muligheten til å kreve en særskilt prøve
ved innpassingsvurderinger av utenlandsk utdanning, noe dagens lov gir
anledning til, jf. § 48, pkt. 4. Denne bør beholdes.
4.5 Politiske, administrative og økonomiske konsekvenser
Når det gjelder politiske konsekvenser, er dette i stor grad drøftet tidligere, særlig i avsnitt 2.2 og 2.3, og vi viser til disse.
Administrative og økonomiske konsekvenser er behandlet i innstillingens kap. 9. Flertallets hovedkonklusjon er at de endringene som foreslås, i noen grad vil kreve mye av institusjonene, men at det til gjengjeld vil gi en kvalitetsgevinst som på noe lenger sikt vil oppveie for ulempene. Mindretallet har også vist til betydelige administrative og økonomiske konsekvenser, både på kort og lang sikt.
Vi finner det lite hensiktsmessig å gå inn på de enkelte punktene som gjelder innføring av regsnskapsprinsipp, finansforvaltning, innføring av SHU, tjenestepensjonsordninger, forsikring, etc. Det overordnede inntrykket er at innstillingen ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å ta stilling til de administrative og økonomiske konsekvensene. Behandlingen av problematiske områder er knapp og overflatisk, og i liten grad relatert til de overordnede synspunktene som ligger til grunn for både flertallets og mindretallets forslag.
I høringen har vi blitt invitert til å ta stilling til ett bestemt forslag, som på mange vesentlige punkter foreligger i to versjoner. Den interne prosessen ved Universitetet i Bergen er gjennomført på dette grunnlaget. Vi vil derfor be om at dersom man senere kommer til at det bør fremmes forslag som i vesentlig grad avviker fra det som kom fram i Ryssdalutvalgets innstilling, bør det holdes en ny høring.
4.7 Særuttalelse fra Arne Skauge
Styrets medlem Arne Skauge slutter seg i hovedsak til hovedpunktene i uttalelsen, men vil legge til følgende angående styresammensetning og organisasjonsform:
Undertegnede deler det syn at universiteter og høyskoler kan være
forvaltningsorganer med lovfestede fullmakter, og at en modell med (som
hovedregel) valgt rektor som styrets leder vil være en god modell.
Til tross for at dagens styresammensetning, der ingen grupper har flertall
alene, har vist seg å kunne møte den senere tids omstillinger
på en tilfredsstillende måte, har dette medlem en preferanse
for et styre med eksternt flertall. Et eksternt styreflertall vil kunne
gi større prioritet til arbeidsoppgaver som målstyring, omstilling
og effektivisering av ressursbruk.
