Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jorden var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige by, det nye Jerusalem stige ned fra himmelen....
(Johannes Åpenbaring, 21,1-2).
"De sier til treet "Du er min far", og til steinen "Du har født meg". (Jeremia 2, 27.)
Tiden er snart inne for å avvikle dette århundret. Med på kjøpet får vi et årtusenskifte. Forrige gang slikt skjedde, var det nettopp blitt middelalder. Menneskeheten hadde måttet nøye seg med ulike biologisk nedbrytbare forløpere for papir: papyrus, kalveskinn, pergament, kopperrull. Denne eneste kopimaskinen som var å oppdrive var kopisten, munken som avskrev overlevert visdom møysommelig og ikke alltid like nøyaktig.
I disse dager påstås det at Bokens hittil uanfektede stilling i vestlig kultur står for fall. Boken, sier man, vil gradvis fortrenges som hovedinformasjonsbærer i Vesten og gå samme vei som pergamentruller, kodekser, minuskler og andre forløpere for det trykte ord. Som ved et guddommelig forsyn sammenfaller kunngjøringen om Bokens snarlige død med årtusenskiftet. Boken, for å begynne med den negative delen av profetien, vil dra med seg i dragsuget ikke bare gjenstanden og lagringsmediet, men også "teksten", "forfatteren", "verket", "copyright", "romanen", "novellen", og hvorfor ikke mens man rydder på loftet, "lesning" og "skriving" (i tradisjonell forstand)[1].
Det som vil avløse boken, for å fortsette med profetiens solside, går under flere midlertidige navn i påvente av et gloriøst samlebegrep som jøder, grekere, romere og barbarer kan enes om. Det bebudede vidunderbarnet heter derfor vekselvis "elektronisk tekst", "den globale tekst", "multimedia", "cyberspace/kyberrom", "supermedium", "de nye teknologier", "den interaktive tekst", "hypertekst", "virtuell virkelighet". Selvsagt er ikke alle disse hedersbetegnelser synonymer i streng leksikalsk forstand. Men i den messianske forventningens salighetsfølelse utviskes detaljforskjeller og forenes i en høyere sannhet som innholdsbestemmer disse delbegrepene. Det forenende sannhet er Hyperadams selvåpenbaring i det én-og-tyvende århundret. Med all messiasforventning pleier det å følge med en hellig utålmodighet: åpenbaringskreftene er allerede virksomme mens den gamle verdens krefter ebber ut. Det ufullendte løftet skaper frustrasjon hos de troende, og samtidens lidelse og håpløse ufullkommenhet blir utlagt som "gudsrikets fødselsveer", som den gamle verdensordens siste dødskramper.
Denne forventningen om et samordnet teknologisk og kulturelt gjennombrudd, om et nytt informasjonsbasert menneske, opptar ikke bare dataindustrien, men også akademiske skribenter som forsøker etter beste evne å forholde seg analytisk til Hyperadams frembrudd. Når den elektroniske teksten, hypertekst og multimedia blir kommentert, legger så å si alle forfattere, også de mer kritiske, avgjørende vekt på å bruke adjektiver som understreker oppbruddet fra det gamle som for eks. : "dynamisk", "ikke-lineær", "global", "interaktiv". Disse vidunderlige nye adjektiver (lånt fra ulike kilder) settes opp mot egenskaper under avvikling (eller integrasjon): for eks. "statisk", "boklig", "lineær". Eldre bøker, poesi, almanakker og dagspresse, kinofilm, fjernsyn inngår i den sistnevnte gruppen, mens hypertekst, multimedia, virtuelle turer, interaktive atlas osv. inngår i den førstnevnte gruppen.
Man kan nok høre her og der høflige påminnelser om at den bebudede Messias allerede har vært iblant oss lenge før forrige årtusenskifte ble feiret. Men denne tilbakeholdenhet blir fort overdøvet av en alminnelig lovsang til informasjonsalderens globale dekning, informasjonskildenes eksplosive økning og de globale nettverkenes alminnelige tilgjengelighet. Lovsangen priser først fremst kvaliteter av kvantitativ eller intensiv art: "Mer" informasjon gjort tilgjengelig, "flere "verk, "hurtigere" og "billigere" distribusjon. Lovsangen sier imidlertid lite eller ingenting om kvaliteter som vedrører innholdssiden. [2]
Gjennom prefikser og ordledd som "hyper" eller "cyber", gjennom adjektiver som "global", gjennom markedsslagord med magisk biklang (Microsofts Bill Gates multimedia-credo om "information at your finger tip") formidles inntrykket om at menneskeheten endelig har satt sin fot i "vendetidens forhall". Det aller meste er ikke lenger som før. Det gamle er i ferd med å forgå og se! det moderne, postmoderne eller postpostmoderne eller post-alt-som-var-før mennesket har fått foretrede i det nye dynamiske Jerusalem hvor kunnskap kan tilegnes gjennom hierarkisk, dynamisk, ikke-lineær navigasjon i det digitale mulighetsrommet. Hyperadam kan navigere uhemmet i det evig ekspanderende og uendelige kunnskapsrommet. Navigasjons-friheten, i likhet med Guds nåde, vil bli Hyperadam til del.
I en stadig økende strøm av artikler og bøker om hypermedia, kunngjør oraklene den globale, uhemmede, navigasjon gjennom potensielt uendelige kunnskapsmengder. Snart trenger man ikke lenger "konsultere" verk, slå opp leksika, fordype seg i tekster, meditere over setninger, man kan heller navigere fritt[3] gjennom trilliarder av encyklopediske artikler, et ukjent antall digitale filmer, hele den klassiske litteraturen (riktig nok degradert til "noder" i hyperteksten), og folkemusikkens samlede skatt.
Menneskeheten står foran et brudd, en omvelting, en mutasjon eller forvandling. Den elektroniske teksten, skal vi tro moderne analytikere, utgjør ikke en inkrementell forbedring sammenlignet med tradisjonelle teknologier som papiret, boken og fjernsynsapparatet, men er et radikal brudd med den tradisjonelle "tekst". Dette bruddet skal heller ikke bare forstås som et kvantesprang innen området "lesning" og "informasjonssøk", men som en endring i menneskets selvforståelse mot større og større virtualitet. Avhengig av hvilket standpunkt man inntar, blir "bruddet" tolket enten som en rask mutasjon fra frosk til prins, som en maskerade, som keiserens nye klær, som en naturlig overgang til noe bedre eller som en katastrofe. Det hersker allikevel en alminnelig enighet på tvers av fortolkningsmangfoldet at endringen blir fundamental.
"Hypermedia" markedsføres som et kvalitativt sprang ikke bare innen kunnskapsformidlingsområdet, men for hele sivilisasjonen. Begynnelsen av det tredje årtusen på et sivilisasjonsskifte, en overgang til en høyere livsform, en vendetid for menneskeheten. Det er konsensus om endringens uavvendelighet, skal vi tro de siste årenes akademiske debatt. Samstemmigheten i koret bringer konsensusflokken farlig nær Jon Hellesnes' karakteristikk av vår tids "orakelrøyster", som Tromsøfilosofen velger å imøtegå med en kruttblanding bestående av Jacques Derridas omdiskuterte monografi D'un ton, en ajourført versjon av Kants oppgjør med "mystagogene", og Hellesnes egen raljering over nyobskurantistene:
"Verkelege filosofar overtyder med argument og kan dermed ikkje tillate seg nokon fornem tone. Men mystagogene fordreiar fornuftas røst slik at den går i eitt med orakelrøysta. Dei seier seg å kjenna mysteriet. Verksemda deira går ut på å trekkje folk til seg, føre eller forføre dei, innvie dei i Mysteriet. Det gjeld å komme visdommens gudinne så nær at ein kan høyre raslinga frå kjolen hennar, men noko avkledning skal ikkje skje....Mystagog i Kants forstand er om lag det same som der eg tidlegare har kalla gurugluping (guru + gluping=gurugluping)". [4]
Navigasjon som forførende paradigme
"Jeg sier til enhver som hører ordene fra denne profetiske bok: Om noe legger noe til, skal Gud legge på ham de plager som er skrevet om i denne bok; om noen tar bort noe av ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne bok". (Johannes Åpenbaring, 22, 18-19)
Slik avsluttes Johannes apokalyptikerens visjon om det nye Jerusalem. Et slik syn på "lesning", "skrivning" og generell budskapsfortolkning levner ikke mennesker store navigasjonsmuligheter. I likhet med Koranen, og mange andre hellige skrifter betraktes denne åpenbaringen som et lukket hele. En bok er en bok. Et ord er et ord. Budskapet danner en helhet som ikke kan brytes uten straff. I samsvar med profetien om Hyperadam vil den lukkede Boken være fraværende fra det nye Hyperjerusalem [5].
La oss forestille oss livet i det nye Hyperjerusalem. Etter overmenneskelige, generasjonslange anstrengelser er all verdens kunnskap endelig blitt digitalisert og lagret. Som en fargerik tropisk flora føyer all menneskelig kunnskap grasiøst og villig seg inn i en globalt tilgjengelig hypertekst. Hver time, hvert sekund, innlemmes en stadig strøm av dynamiske kunnskapsenheter som nye familiemedlemmer eller "noder" i Allteksten.
Datamaskiner (eller deres arvtakere) lar alle Hyperadamer fra Patagonia til Bugøynes navigere tilsynelatende uanstrengt og fritt gjennom British Museums endeløse samlinger, gjennom så nær som hele verdenslitteraturen, alle dagsaviser i Laos, KGBs og CIA hemmelige arkiver. Med et enkel tastetrykk eller korte muntlige budskap eller utsendte softwareagenter kan Hyperadam mane frem Eirik Raudes Saga med alle tilgjengelige kommentarer og geografiske krysskoblinger (blant annet detaljerte videoopptak av alle norrøne funn ved L'Anse aux Meadows med kommentarer av Helge Ingstad), hente frem Koranen i nynorsk oversettelse, få oversikt over alle krigsforbrytelser i Bosnia og Rwanda.
Hyperadam kan "reise" gjennom satelittbilder av Brasil ned til minste detalj i São Paulos gater, sammenholde Voluspå og Johannes Åpenbaring, delta i en interaktiv utgave av "Krig og fred", vandre gjennom oldtidssamlinger i Le Louvre (selvsagt på virtuelt vis). Skolen i tradisjonell forstand er forlengst forsvunnet og avløst av et virtuelt klasserom. Arbeidslivet er på god vei mot virtualisering (det er lenge siden ordet "rasjonalisering" var i bruk). Hvis han har råd kan Hyperadam leie for et par måneder en virtuell forfatter som vil innlemme ham i en interaktiv hendelse (ordet roman brukes ikke lenger).
Hyperadam lever i en messiansk tidsalder hvor kulturen har skiftet ut sine redskaper fra papirprodukter til datamaskiner. Ettersom bruken av hypermedia er blitt mer og mer alminnelig, har den "gamle" personbundne oppfatningen av hva en forfatter er blitt erstattet med noe "globalt", "transpersonlig", fragmentarisk hvis navn ennå ikke er skapt (jeg foreslår: "sammenfatter", "kompilator", "konsentrator"). Rotfestede oppfatninger av forfatteroriginalitet er ikke lenger å oppdrive. Oppfatningen av hva som konstituerer en avgrenset "tekst" er smuldret opp og erstattet av en endeløs, global, flerdimensjonal, dynamisk, flersanselig Alltekst. Enkeltteksten (jeg minnes "J'accuse" av Émile Zola, Det kommunistiske manifestet, Bergprekenen, Bob Dylans sanger, Gro Harlem Brundtlands nyttårstale) har mistet sin kulturelle autoritet. Informasjonsinnhenting og dertilhørende kunnskapstilegnelse og virkelighetstilnærming (forkortet til "hunting") har endret seg så systematisk at vi er blitt døgnville og ikke lenger vet inn og ut av det hele, fanget som vi er blitt av Allteksten. Kunst" og "litteratur" har mistet sin selvstendige "raison d'être" [6]. Boken finnes ikke mer. Boken har druknet i Alltekstens hav, og er blitt en dyr kunstgjenstand.
Hva nå Hyperadam? Har Hyperadam tatt farvel med sine forfedres fortidige begrensninger som nå liksom et dødelighetens skall har falt og latt Hyperkunnskapsmennesket, tre frem i all sin navigasjonsmakt? Er Hyperadam blitt visere, eller mer kunnskapsrik? Har et kvanteprang i menneskets kunnskapsverden skjedd? Har Hyperadam nådd et hittil utenkelig refleksjonsnivå, og ervervet en forbløffende evne til å nyansere sin argumentasjon, opparbeidet en estetisk fintfølende tilnærming til symboler, oppnådd en høyere grad av åndelig og intellektuell integrasjon? Er Hyperadam blitt løftet opp til en ny selvforståelsesfære? Eller gjennomlever Hyperadam en kollektiv transetilstand (hvis første symptomer oppsto i 1990-årene...) hvor menneskeheten har valgt å begrense seg til å "simulere" kunnskap og bygger et globalt verdenssamfunn på forvekslingen av navigasjonen og tenkning? Er illusjonen om Hypertekst, Allteksten et nytt skall (i kabbalistenes forstand) som holder menneskesjelen lenket i sine fantasmagoriske forestillinger og hindrer mer effektivt enn noensinne frembruddet av nye tenkemåter hos mennesket. Har Hyperadam ved slutten av det andre årtusen kollektivt, globalt og med uant effektivitet låst seg i et virkelighetsfengsel ?