Tilbake til 1994. Fantasilandskapet og karikaturene er tegnet. Apokalypser og profetier har sine klare begrensninger som analytiske verktøy. Hvordan kan jeg etter å ha lagt bak meg opplagte orakelmodeller, analysere og forstå den elektroniske tekst, hypertekster, hypermedia, multimediabaserte bøker osv.? Finnes det et analytisk begrep som jeg, i det minste kan begynne å arbeide med (jeg fortolker disse linjer som hypertekstologiens spebarnskrik)?. Siden hypermedia (heretter ramser jeg ikke opp flere synonymer) ligger over, ved siden av, isteden for, i forlengelsen av tradisjonelle tekster og nåværende billed- og lydmedia, kan jeg ikke uten videre nøye meg med å overføre tradisjoner fra litteraturvitenskap og språkvitenskap, uten å redusere hypermedia til en ny "moderne genre". Siden "hypermedia" ikke er en form for "språk" eller en ny "tekst" eller "video" eller "lydopptak" men et brukerstyrt "samvirke" av et eller flere slike elementer, kan man ikke ty til modeller hentet direkte fra tekst- film eller taleanalyse. Modellen må operere på det abstraksjonsnivået hypermedia selv opererer på i forhold til sine bestanddeler. På dette grunnlaget velger jeg begrepet "representasjonssystem" (RS) som en generell innfallssvinkel til hypermedia. Siden representasjonssystem virker mer abstrakt, mer teknisk enn "tekst", "fortelling", "tale" og andre hverdagslige begreper, vil jeg presentere dette konseptuelle verktøy i form av korte teser med påfølgende drøfting.
1. Et representasjonssystem er en menneskelig abstrakt struktur gjort tilgjengelig for en eller flere sanser gjennom en fysisk formgivning.
Slike strukturer kan være en togtabell, et selvangivelsesskjema, en bibelsk lignelse, matrisealgebra, lærerens anmerkninger på elevbesvarelser, teksttvs nummersystem, en lovtekst, en flysimulator, urtidsveggmalerier i Lascaux, runepinner, primstaver, innholdsfortegnelsen i denne boken, inndelingen av denne teksten i avsnittet, bruk av komma til å dele setningen, nødutgangsskilt med selvlysende bokstaver på grønn bakgrunn, veiskiltsystemer, tastene på mobiltelefonen, lydvarsling for blinde ved fotgjengeroverganger, et Majakalender (jf. fig. 2) listestrukturen på kaffeautomaten som hjelper kunden å velge mellom atten varme drikker (med eller uten sukker), en fluktrute fra et fengsel og endelig: en alminnelig gateplan over Sarajevo.
Således er en "hypertekst" eller et "interaktivt multimedia" et representasjonssystem.
Denne tilsynelatende enkle minimumsdefinisjon av begrepet representasjonssystem bygger på forekomsten av en innebygget tofoldighet i alle representasjonssystemer. Begrepsdannelser som lar denne tofoldigheten forsvinne eller tre i bakgrunnen kan ikke betraktes som "representasjonssystemer".
Således kan ikke en "mental modell", en "tanke" eller en "forestilling" rubriseres under begrepet representasjonssystem, da disse ikke er gitt en fysisk utforming som er umiddelbart tilgjengelig for sansene. Heller ikke lingvistiske "begreper" (mentale språklignende kategorier) er strengt talt representasjonssystemer. Men i det øyeblikket et "begrep" formidles i trykt tekst, tale eller i en visuell symbolsk utforming, inngår det vanligvis i et større representasjonssystem.
2. Menneskelige produkter eller gjenstander er ikke representasjonssystemer utelukkende i kraft av sin tilgjengelighet for sansing. Bare den underliggende begrepsmessige intensjonen om å lagre og uttrykke et meningsinnhold kvalifiserer en gjenstand som bærer av et representasjonssystem.
Selv om en enkel "gjenstand" kan utgjøre en bestanddel av et RS, er ikke et RS identisk med gjenstanden. Slike "gjenstander" kjenner vi fra hverdagslivet: boksiden, fjernsynsskjermen, kinolerretet, altertavlen, etiketten på syltetøyglasset, en brostein. Enkle "representasjonssystemer" kjenner vi også fra hverdagslivet: tegnstrukturen på programmeringsknappene på en vaskemaskin, det pilformede lyssignalet på dashbordet i en bil som "representerer" (dvs. er en symbolsk stedfortreder) for det virkelige blinklyset som i kjøre øyemed ikke er synlig for bilføreren, fargebruken på offentlige søknadsskjemaer som benyttes for å atskille felt som skal utfylles av søkeren fra felt som er reservert for administrasjonen.
I utformingen av et RS inngår det ofte flere lag av signaldannelse hvorav noen ikke direkte representerer et symbolsk innhold. Bitstrømmen i et datanettverk som effektivt "bærer" og transporterer et dokument bestående av tekst, bilder og diagrammer inngår f. eks. ikke i det representasjonssystemet som et digitalt bilde formidler, da bitstrømmønsteret ikke gjenfremstiller et meningsinnhold.
En materialbearbeidelse for bearbeidelsens skyld (polering av en bordflate, en bok med blanke ark,) kvalifiserer ikke materialet som bærer av et RS. For at en materialbearbeidelse (bokstaver trykt på en bokside, bitstrømmen gjennom et datanettverk, fargepunkter på et fjernsynsskjerm) skal kunne utgjøre en slik bærer bør formgivningen være styrt av en "intensjon" om å formidle et meningsinnhold atskilt fra materialet. Gjenstanden utgjør derfor bare en nødvendig fysisk implementering, en beholder eller en "bærer" av en mer abstrakt struktur som ikke kan sanses foruten gjenstanden.
Med "intensjon" mener jeg ikke en enkel korrespondanse mellom form og innhold (slik som i en "kode"). Det intensjonelle i et RS ligger ikke nødvendigvis i et klart "budskap". Den surrealistiske malerens René Magrittes paradoksale bilde som fremstiller en pipe, med underteksten "Ce n'est pas une pipe" ("dette er ikke en pipe") illustrerer hvordan intensjonaliteten i et RS kan være av paradoksal art, eller kan innholde et skjult RS som virker indirekte i forhold til det "opplagte RS".
Et RS deler mentale forestillingers abstrakte natur og gjenstanders konkrete utforming. RS utgjør derfor er møtested mellom det mentale og det fysiske.
Således fig. 3 som viser en illustrasjon av det kabbalistiske treet: en symbolsk åndelig virkelighet (visdom) fremstilles som en graf bestående av noder (de åndelige sfærer eller sefirot) forbundet med stier. En slik representasjon som uttrykker symbolske kvaliteter gjennom en geometrisk struktur gjenfinnes i flere kulturelle og religiøse tradisjoner.
3. Representasjonssystemer opptrer som regel i flokk.
Bare de enkleste og mest primitive RS er seg selv nok. De fleste RS som benyttes i menneskelig kommunikasjon inngår i et komplekst nettverk av allianser med andre RS. Et slikt "superrepresentasjonssytem" betraktet under ett avdekker ofte ingen "slektskap" mellom delrepresentasjonssystemer som inngår i helheten. Samordningen mellom representasjonssystemene (jf. fig. 4 som viser hvordan flere RS opptrer side om side i et indeks) kan ikke avledes av en påvisbar formlikhet mellom delrepresentasjonssystemer (for eks. variasjoner i typografi, bruk av innrykk, bruk av grafiske tegn). Samordningen, eller "metarepresentasjonssystemet" er å finne i individuelle og kollektive mentale modeller ("prefigurasjoner"). Uten slike prefigurasjoner, ofte utviklet gjennom en lang historie, ville mange RS ikke forstås.
En bok med trykk er fysisk "bærer" av et representasjonssystem for et språklig innhold alminnelig kalt for "tekst". "Tekst" og "layout" utgjør i seg selv gjennom sin selvpålagte begrensning innenfor et todimensjonalt rektangulært rom kalt "side" et selvstendig representasjonssystem som angir hvordan ulike fortellingsenheter føyer seg inn i hverandre og avløser hverandre (eksempelvis angis større tematiske overganger ved at teksten avsluttes hvor som helst på en side og ved at neste side fortsetter med en ny tekst utstyrt med overskrift. En slik tematisk enhet kalles "kapittel".) På et lavere nivå tjener alfabetet som et visuelt representasjonssystem for språk uavhengig av layout og sidestruktur. Punktuasjon er et representasjonssystem som danner bro mellom alfabetet og større tekststrukturer.
Valget av en layoutmessig løsning for å angi store tematiske sprang (kapitler) og alfabetlignende system for å angi mindre tematiske sprang (for eks. bruk av tankestrek, semikolon, komma og punktum) er høyst vilkårlig. Man kunne tenkt seg mer integrerte og alfabetlignende systemer for å uttrykke et tematisk hierarki. Eller en mer konsistent visuell utforming, slik som vi ser dem i moderne idéprosessorer som strukturerer en tekst visuelt utfra en gitt hierarkisk tenkning. (jf. fig. 5 som Rs-variasjoner over et utdrag fra romanen "Kondoren" av Stig Holmås).
Lesning av en tekst involverer derfor et avtalt samarbeid mellom selvstendige og vilkårlige representasjonssystemer. Forholdet mellom slike samarbeidende RS som "avsnittsinndeling" og "alfabetet" har ikke sitt opphav i en formlikhet, eller slektskap mellom dem. At flere RS inngår i et hele som vi kaller "tekst" beror på konvensjoner og tradisjoner. Teksthistorien vitner derfor om en høy grad av variasjon i valget av RS for å fremstille et språklig innhold.
Dette mangfoldet gjenfinnes i enda høyere grad i hypermedium. Fig. 6 og fig. 7 viser et typisk hypertektsystem hvor tekstmoduler, bilder, grafiske tegn (piktogramer) og lyd inngår et slikt samarbeid.
Forholdet mellom det jeg har kalt for "underliggende abstrakt struktur" (innhold) og "materialutforming" (form) er komplekst. Selv om en gjenstand i seg selv ikke kan kalles et RS, kan bestanddeler av gjenstanden inngå som elementer i et RS, eller utformes som et RS. Selv om en motorvei ikke er et RS i streng forstand, har man gitt den en form som er utstyrt med flere RS: de ulike uforminger av striper (stiplet linje versus kontinuerlig linje, enkel versus dobbel linje) som er malt på veibanen mellom kjørefeltene, danner et effektivt visuelt representasjonssystem som forteller bilister gjeldende retningslinjer om forbikjøring.
Selv om et "abstrakt kunstverk" ikke intenderer å representere noe, men tvert om pretenderer å være en selvstendig indre ytring fra kunstneren, vil lerretets rektangulære form og fargevalget allikevel kunne fortolkes som et RS, men bare i indirekte forstand. I fig. 8 kan leseren betrakte et slikt abstrakt bilde hvis status som RS kan debatteres.
Den avgjørende rollen som individuelle og kollektive prefigurasjoner spiller i fortolkningen av representasjonssystemer forklarer hvorfor det intensjonelle i et RS ikke alltid skal oppfattes som ett "individs private intensjon" (for. eks. disposisjon av setninger og tegninger på tavlen i et klasserom) om å formidle et meningsinnhold. Et RS forutsetter ikke uten videre at det har foreligget en bevissthet hos en forfatter eller skaper av representasjonssystemet om å uttrykke et abstrakt innhold gjennom en gitt sanselig form; det intensjonelle kan like godt være av kollektiv art, i overleverte prefigurasjoner i en gitt sosial gruppe. Derfor kan intensjonen bak et RS ligge i det totale symbolfeltet som en gitt sosial gruppe beveger seg innenfor.
Gjennom sin bearbeidelse av et materialgrunnlag har et RS til hensikt å lagre, formidle og distribuere eller utforske eksplorativt et kunnskaps- eller symbolfelt. Et RS har til hensikt å gi mottakeren/leser et symbol- eller tegnsystem mottakeren kan benytte seg i sine mentale modeller (MM).
4. Den delen av et representasjonssystem som er umiddelbart tilgjengelig for sansene forutsetter et "mentalt kart" hos brukeren.
I et typisk moderne hypertekstsystem basert på "multimediamodellen" vil store tekst, bilde- og lydmengder være innvevd i komplekst nettverk av dynamiske relasjoner. Siden ikke alle bestanddelene vil være tilgjengelige for brukeren på en gang, gjerne en ørliten del (et tematisk emne om gangen, en elektronisk side ) , vil den som benytter seg av et representasjonssystem måtte danne seg et "mentalt kart" av helheten. Dette kartet som dannes under bruk stemmer aldri med virkeligheten og er bare en "operativ hypotese". Kartet bygger på tidligere erfaringer med liknende former (prefigurasjoner). For. eks. kan brukeren av en hypertekst anvende prefigurasjonen fra et veisystem og forestille seg at han/hun "kjører" fra et sted innenfor et elektronisk oppslagsverk til et annet. Hierarkiske forhold mellom "hovedtema" og "undertema" kan da visualiseres som "veier" og "stier". Brukeren kan også bruke mer abstrakte "tre" eller labyrintprefigurasjoner som illlustrert i fig. 9.
Slike mentale kart befinner seg midtveis mellom "mentale forestillinger" og "representasjonssystemet". Det mentale kartet låner representasjonssystemets abstrakte struktur, og gjør det gjennom transformasjoner og bruk av prefigurasjoner troverdig for brukeren å navigere gjennom et dynamisk system. Brukeren vet nemlig ikke hva som ligger foran, men produserer hypoteser utfra forestillinger om likhet, kontinuitet, gjentagelse og rytme. Dette er ikke vesensforskjellig fra en tradisjonell leseprosess, hvor leseren akkumulerer detaljer, mentale bilder under lesning av for eks. en roman og danner seg teorier om tekstens mulighetsrom (possibility space). Slike mentale kart modifiseres til stadighet i møte med nye leseinntrykk.
En romanleser danner seg stadig slike mentale kart av handlingsforløpet, eller av flere alternative forløp. Fjernsynsseeren produserer også stadig selvmodifiserende teorier om utviklingen av handlingsforløpet i en situasjonskomedie. Det er f. eks. lite sannsynlig at en alminennelig seer av "Dallas" holder alle muligheter åpne. Etter å ha tilbrakt mange dager av sitt liv bak en fjernsynsskjerm vil en normal seer danne seg en teori om hvordan episoder i en situasjonskomedie kan ende og hvordan handlingsforløpet ("tråden") kan bli tatt opp igjen i neste episode. Denne strukturelle forkunnskap begrenser mulighetsrommets omfang, men tillater fortsatt et tilnærmet uendelig variasjon innenfor de gitte begrensningene.
På samme måte vil en elektronisk leser av et CD-ROM basert oppslagsverk lese, se, høre og navigere innenfor rammen av et dynamisk system hvor bilder, video, lyd og tekst er strukturert langs tidsakser ("Vis meg alt som omhandler Englands historie før 1700..."), tematiske og leksikalske akser ("Vis meg alt som handler om romfart") og mediumbaserte akser ("La meg høre alle musikkstykkene i oppslagsverket").
5. Det eksisterer en uendelighet av representasjonssystemer for et gitt meningsinnhold.
Et meningsinnhold kan sjelden uttrykkes gjennom ett og bare ett RS. Ikke engang matematikeren er bundet til et eneste representasjonssystem for å fremstille et matematisk resonnement. Et meningsinnhold fremstilles ved hjelp av flere analoge eller alternative RS. Et meningsinnhold kan likeledes representeres fragmentarisk gjennom deler av flere representasjonssystemer.
Teoretisk kan et meningsinnhold fremstilles og formidles gjennom et uendelig antall representasjonssystemer. Bare sansenes medfødte begrensninger (øyet oppfatter færre gråtoner enn fargenyanser) og materielle designgrenser ("praktiske hensyn"), og sosiokulturell hensyn begrenser antallet mulige RS for et gitt meningsinnhold.
Derfor uttrykker de fleste RS et bevisst eller ubevist kompromiss mellom muligheter og begrensninger.
Et RS kan operere innenfor et enkelt sanseregister med få bestanddeler og intet hierarki (lyset over kontordøren lyser rødt hvis funksjonæren er opptatt og grønt hvis kunden kan gå inn) eller ytterst komplekst og henvende seg samtidig til ulike sanseorganer eller hierarkier av meningsdannelser (fjernsynsreklame, en side fra Talmud, multimedia, farge og lyd og tekst og tale og bevegelse og...).ubevisst .
6. Den abstrakte strukturen i et representasjonssystem er bundet til et "meningsinnhold" som fremstilles gjennom sansbare former. Meningsinnholdet kan aldri reduseres til den sansbare form.
Jo enklere og "fattigere" et RS er, jo mindre problematisk er forholdet mellom meningshold og utforming ("Rødt lys" for å angi meningsinnholdet "Stopp !", selv valget av rødt istedenfor grønt, og enda mer av orange for å varsle overgang til rødt kan problematiseres kulturelt og historisk).
Et RS eier en innholdsside og en strukturside. Når strukturen forsvinner eller ikke er intendert (for eks. i spebarnskrikets "rene" ytring) er det utillatelig å snakke om et RS.
Overgangen fra identifiserbare RS til rene ytringer utgjør et sentralt debattemne i flere disipliner, dog under ulike terminologiske forkledninger. Det er fortsatt et åpent spørsmål hvorvidt den rene emosjonelle ytring (skriket, vold) og den rene abstrakte kunst (ofte med et uttalt program for å ødelegge eller anfekte RS) operer uten RS (er Salvador Dalis performanceaktige malingsseanser med høns tolkbare innenfor RS-begrepet ?) eller henviser indirekte til eksisterende RS. Men hvis alle menneskelige ytringer "stricto sensu" kan fortolkes som et RS, føler jeg at begrepet tøyes altfor langt.
Derfor begrenser jeg definisjonen av et RS til følgende betingelse: Et RS eksisterer kun når et innhold struktureres intensjonelt (som når matematikeren uttrykker en teori gjennom et algebraisk notasjonssystem) eller konvensjonelt (som bruk av alfabetet).
7. Meningsverdien i et representasjonssystem er relativ.
RS er utstyrt med ulike kvaliteter. Noen ganger er "strukturen" mer interessant enn meningsinnholdet. Det er da måten å strukturere innholdet på som antas å representere et kunnskapsmessig innhold atskilt fra det fremstilte meningsinnholdet. "Interessant" i denne sammenhengen betyr ikke en iboende kvalitet som hefter ved et gitt RS. Interesse oppstår når en struktur eller innhold, gjennom likheter eller forskjeller kan kaste lys over andre RS. Andre ganger er strukturen uinteressant og bare et lager, en hendig innpakning (programmere ville brukt ordet implementering) av et rikt innhold.
Selv om bruken av komma og punktum i denne teksten til nød kan analyseres som en avgjørende struktur for forståelsen av innholdet, vil de fleste (inkludert undertegnede) velge å betrakte dette RS som en ren konvensjon. Hverken den hierarkiske kompleksiteten innenfor et RS eller innholdsmengden gir altså noen alminnelig garanti om at et RS og dets meningsinnhold er "interessant". Tvert om kan rike hierarkiske strukturer huse uekte, jamvel løgnaktig eller simpelthen dødsens kjedelige meningsinnhold. Middelalderens lange og detaljerte traktater med nesten-vitenskapelig språklige drøftinger av forholdet mellom kirkeåret og kvinnens renhet har ingen "direkte interesse" for det moderne mennesket (hvilket ikke betyr at forskeren ikke skal ha analytisk interesse for slike RS, men da først gjennom en systematisk relativisering av innhold-struktur).
8. Representasjonssystemer kan benyttes i forføringens tjeneste
RS operer av og til alene i sin primitive enkelhet (for eks. opp-ned verdenen til lysbryteren), av og til i sammenvokste klynger, ofte gjerne for å motsi og slå hverandre i hjel i et ugjennomtrengelig virvar av motsigelser, logiske og symbolske sprang, av og til for samarbeidsvillig å jekke hverandre opp til et kontinuum av kompleksitet, rikdom og spenst.
Det som da "re-presenteres" (gjøres present, gjenframstilles) er i virkelighet er ikke det meningsinnholdet som systemet utgir seg for å uttrykke. Den intenderte mening ligger til gjengjeld i ønsket om å forføre - bevisst eller ubevisst. RS kan derfor benyttes til fremby en liksom-skikkelse, en golem (i jødisk tradisjon en menneskelignende kjempe laget av leire som vender seg mot virkelige mennesker), en simulering ( eller simulacre ) av et meningsinnhold og gjennom dette pervertere, forføre potensielle lesere, brukere til å tro så lenge som simuleringseffekten varer at et noe er lært, opplevd, følt formidlet. Av og til skjer forførelsen etter avtale med leseren, som i Borges' Katalog over imaginære dyr. Men da benyttes RS som en forføring på liksom. Den forførende bruk av RS (for eks. et løgnaktig veiskilt som fører bilister i gal kjørebane på en motor vei) er nok ikke begrenset til opplagte forførelser gjennom forsettlig løgn eller avtale om å bli forført.
Disse synspunktene fra den forførende flerfoldighet i RS kan settes i sammenheng med oppgjøret John Hellesnes har foretatt med "teolektikarane"[7]. Hellesnes, som i dette polemiske essay bygger på Derrida og Kant[8], påpeker de stadige sprang teolektikerflokken foretar i stim fra RS til RS (Hellesnes bruker riktignok ikke RS-begrepet men sin egen orddannelse "teolekt"[9] som er mer språklig orientert enn begrepet RS). Disse kollektive sprangene fra RS til RS betraktes av Hellesnes som et eget system, sågar en unnvikelsesstrategi mot endring og ytring.
Hypermedium og elektroniske tekster, i likhet med moderne grafisk layout kan ikle et innhold eller liksom-innhold med attraktive strukturer og skape et inntrykk (på impresjonistisk vis ) av sammenheng, tematisk progresjon, sågar argumentasjon. I og med at hypermedium appellerer til flere sanser enn papir trykk, kan det kreve mer kritisk anstrengelse hos leseren til å skille "klinten fra hveten".
9. Representasjonssystemer opererer som levende døde paradigmer
I endelig forstand er alle RS mer eller mindre løgnaktige, i det de reduserer et meningsinnhold til en forenklet gjenfremstilling og utelukker alle andre gjerne uendelig mange alternative representasjoner. I så måte utgjør et representasjonssystem et nesten-vitenskapelig paradigme som angir en økonomisk måte å danne seg mentale modeller av et meningsinnhold. Til forskjell fra Thomas Kuhns "levende paradigmer" hvis overlevelsesevne avhenger av tilslutningen fra en konsensusgrupper ekspertgrupper, er representasjonssystemer ofte "levende døde" i den grad de antar en form som ikke lenger har gjenklang i en gjenlevende tilhengergruppe (bortsett fra arkeologer og historikere). Det er da mulig å omtale et RS som et "størknet paradigme". Hvorvidt et slikt "størknet paradigme" er i stand til å vekkes til live avhenger av dets evne til å skape en forskjell i forhold til samtidige paradigmer Men da må RS vekkes fra sin Tornerosesøvn eller hentes fra Hades ved å utlegges på nytt og frembys som alternativ til gjeldende paradigmer.
Et RS opererer innenfor de begrensinger materialgrunnlaget pålegger forfatteren.
Leirtavler fostrer frem kildeskrift og avgjort ikke alfabetisk kursiv. Siden våte leirtavler lot seg villig prege av en ferdig matrise eller rull kunne man "masseprodusere" tekster og illustrasjoner med fast format og lage layoutformer som fortsatt i dag virker svært moderne. Steinmaterialet derimot (bautasteiner i Egypt og Mayahieroglyfer ) og trematerialet (runepinner i Norden), papyrus og pergament, mosaikk i oldtidssynagoger og moskeer, frembrakte helt ulike utforminger av representasjonssystemer.
De begrensninger som materialtilgangen pålegger RS bør ikke bare betraktes som en vesentlig hindring i anstrengelsen for å gi en rik fremstilling av et meningsinnhold. Ethvert material gir også bestanddeler og strukturelle føringer som letter arbeidet med å skape et representasjonssystem. De fargerike tøykartene hos Inkaene qipu (jf. fig. 1) har vist seg å være minst like effektive som papirkart. Like lite som diktning blir dårligere fordi dikteren benytter seg av firefoter og ikke tolvfoter og enda mindre prosa, like lite blir et RS dårligere fordi det benytter seg av et mer begrensende materiale.[10]
10. Mens et materialgrunnlag ikke nødvendigvis begrenser framstillingen av symbolinnholdet, kan det begrense distribusjonen av dette innholdet.
De fleste lesere vil forstå umiddelbart at bautasteiner ikke lett lar seg kopiere og distribuere. Men RS som bautasteinen benytter seg av lar seg oversettes eller gjenframstilles på andre materialgrunnlag (papir elle digital fotografi som kan spres per telefon eller satellitt).
Inntil nylig har følgende regel vært gjeldende: jo flere sanser et RS forutsetter for å fremstille meningsinnholdet jo vanskeligere kan dets fysiske produkt kopieres og distribueres. Den vanskeligste form for representasjonssystem har inntil nylig (før datamaskinene. og videokameraene) vært de bevegelsesorienterte (kinetiske), som for eks. rituelle danser hvor "deltagelsen" i tidsbegrensete handlinger var en uunngåelig bestanddel av forståelsen av RS. Reduksjonen av slike kinetiske, dynamiske, helheltsorienterte performanceaktige RS til videoopptak eller illustrasjoner i leksika utgjør på ingen måte en kopiering og distribusjon av RS, men bare en delframstilling.
I den digitale tidsalder ser det ut som en ny regel tvinger seg fram: jo mindre avhengig et RS er av et gitt materialgrunnlag, jo lettere la det seg gjenframstille i en form som tillater massekopiering og distribusjon. Jo mer statisk RS er, jo lettere er det å oppnå massiv mangfoldiggjøring og distribusjon (tekst, stillbilde, lyd).
11. RS forutsetter universelle kollektive kategorier
RS er av så generell karakter at de spenner alt fra bruksanvisning for mikrobølgeovner til endetidstaler hos Israels profeter.
Et RS kan være et individuelt produkt, allikevel forutsetter et RS et minimum av forestillinger, symboler og tegn som deles av de mennesker som er tiltenkt budskapet.
RS benytter seg av universelle kognitive kategorier som spenner over generasjoner og kulturformer. Disse kategorier (eller klasser) kan deles i abstrakte klasser og konkreteklasser som implementerer en forestilling med en konkret utformning. Allikevel er variasjoner så omfangsrike at RS ikke uten videre er tilgjengelige over kulturgrenser.
Man bør skilne mellom abstrakt prinsipp og formgivning i et RS. To RS som formmessig er helt forskjellig kan operere utfra nærbeslektede abstrakte kategorier.
12. Et RS er ikke en mental modell, fordi et RS alltid er gitt en fysisk form i den virkelige verden gjennom tale, tegn, bearbeidelse av materialer eller bevegelse. Mentale modeller har berøringspunkter med RS og vice versa men den ene kan aldri reduseres til den andre.
Et RS kan, men trenger ikke - få en språklig tilnærming, enda mindre en språklig fortolkning for å være virkningsfull. I det hele tatt er forholdet mellom mentale modeller, RS og språk fortsatt dunkelt og et uavklart debattemne. Debatten omkring kunstig intelligens har slett ikke forenklet men tvert om avdekket problemets uigjennomtrengelighet. Spesielt språkets status er gjenstand for motstridende oppfatninger i moderne filosofi (se Cummins 1993). Tale og skrift kan benytte seg av eller henvise til RS i sine argumentasjonsrekker. Likeledes kan RS bruke språket som en av sine formgivninger. I RS kan språk og andre utforminger benyttes parallelt.
Visse, kanskje de fleste RS kan oversettes fra en utformingstype til annen, men ikke alle: for. eks. en togtabell kan beskrives språklig med høy grad av nøyaktighet og til nød oversettes til Braille for blinde eller tegnspråk for døve. I oversettelsesprosessen forsvinner i større eller mindre grad helhetsaspekter som spesifikt er knyttet til strukturelle egenskaper ved det opprinnelige RS.
RS kan uttrykke eller modifisere mentale modeller. Således er teorien om et RS kun er produkter av mentale modeller ikke holdbar.
Jeg skal ikke i disse sidene gjenta eller forsøke å gi et samlet bilde av den filosofiske debatten om mentale modeller og betydningsdannelse (man kan lese Cummins 1993 med atskillig moro), enda mindre den kognitive psykologiens eksperimentelle tradisjon. For å lette grenseoppgangen mllom RS og mentale modeller vil jeg begrense meg til noen observasjoner og synspunkter:
RS forutsetter fra uforming ("skriving" i utvidet forstand) til fortolkning ("lesning" i utvidet forstand) mentale modeller som danner en nødvendig indre prefigurasjon for RS.
Mentale modeller kan være så formløse og dynamiske at man vanskelig kan sette dem i sammenjheng med RS. Mentale modeller kan være så formelle elle form-faste at de står i et direkte korrespondanseforhold til fysisk utformede RS. Det siste kan imidlertid bare hevdes, aldri påvises i empirisk forstand. Denne begrensningen gjenspeiles i debatten om hvorvidt "forestillinger" er av billedlig (likhetsbasert), symbolsk (dvs. uten formmessig likhet med...) eller språklig natur (se Cummins sitert ovenfor for en gjennomgang av ulike innfallsvinkler på problemet, se også Johansson 1993 som relater begrepet metafor til menatle modeller og representasjon).
Mentale modeller status i forhold representasjonssystemer viser slektskap med tankens status i forhold til språk.Vygotskys drøfting av forholdet mellom ord og tanke[11] gir derfor interessante innfallsvinler på vår problemstilling. Spesielt omtalen om delvis språklige tankers forhold til språklige "ordytringer" kan relateres til mentale modellers forhold til RS.
Mentale modeller er blitt fremstilt av flere forfattere som "mentale kart", altså representasjonssystemer.[12] En slik fremstilling overser distinksjonen mellom indre nesten-formløse nesten-formgitte, hybride forestillinger og formgitte fremstilling i en virkelig verden.
Spesielt forholdet mellom på den ene siden begreper i språklig forstand og bildedannelser og på den andre siden symbolske, sågar arketypiske dannelser forblir uavklart.