Debatt:
Ved Professor Gerd Bjørhovde,
Universitetet i Tromsø,
Fagrådsleder, Sekretariatet for Kvinneforskning,
Norges Forskningsråd
Hvorfor ønsker Norges forskningsråd å kvitte seg med Sekretariatet for kvinneforskning?
I disse dager er en innstilling fra en hurtigarbeidende komité nedsatt av Barne- og familiedepartementet i februar i år, ute på høring hos relevante norske miljøer og brukergrupper, hos kvinneforskere og kvinneforskningsbrukere såvel som hos likestillingsarbeidere og kvinneorganisasjoner. Innstillingen har tittelen "Om reorganisering av Likestillingsrådet, herunder en sammenslåing av Likestillingsrådets sekretariat og Sekretariatet for kvinneforskning", og høringsfristen er satt til 1. september.
Innstillingen representerer en oppfølging av NOU 1995:15, "Et apparat for likestilling" (Hatland-utvalgets innstilling), som bl.a. foreslo at Likestillingsrådet skulle omorganiseres til et kompetansesenter for likestilling. Innstillingen som nå foreligger, går et skritt videre og foreslår at det opprettes et nytt Kompetansesenter for likestilling og kvinneforskning (KLOK), som i tillegg til å bygge på Likestillingsrådets sekretariat skal ta opp i seg deler av Sekretariatet for kvinneforsknings ressurser.
Undertegnede har vært medlem i komitéen som utarbeidet innstillingen, men har noen viktige reservasjoner mot forslaget, utformet som en merknad i fem punkter (s.64-65). Viktigst av disse er at Norges forskningsråd (NFR) ikke må få lov til å bruke denne innstillingen til å si fra seg sitt ansvar for kvinneforskningen. Etter min mening var NFRs representant i komitéen, strategidirektør Dag Kavlie, for samarbeidsvillig i forhold til sammenslåingsplanene, det vil si for innstilt på å gi fra seg SKFs ressurser, og for lite opptatt av å bevare kvinneforskningens muligheter innenfor forskningsrådet. Slik jeg ser det, kan et nytt kompetansesenter for likestilling og kvinneforskning bare leve opp til dette ambisiøse navn, med kortformen KLOK, hvis det sikres muligheter til fortsatt gode kontaktlinjer inn i forskningsverdenen, kontaktlinjer som bare kan opprettholdes hvis Sekretariatet for kvinneforskning fortsatt gis eksistensmuligheter.
I en årrekke har Sekretariatet for kvinneforskning i forskningsrådet spilt en meget aktiv og sentral rolle som kontaktskaper og koordinator for kvinneforskere og brukere av kvinneforskning i inn- og utland. Gjennom tidsskriftet Nytt om kvinneforskning (nå kalt Kvinneforskning) har Sekretariatet nådd et bredere publikum enn de fleste forskningsmiljøer, med sin vellykkede kombinasjon av popularisering og innhenting av ny kunnskap eller ny vri på gamle sannheter. Dette flaggskipet for Norges forskningsråd ser det ut til at de nå ønsker å gi fra seg, og jeg spør meg selv: Hvorfor?
Sekretariatet for kvinneforskning - et historisk tilbakeblikk Da NAVFs sekretariatet for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning ble opprettet av Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) i 1977, var det som en del av en bevisst og fremtidsrettet satsing på et nytt og viktig område for forskningen - kvinneforskning. Rådet for humanistisk forskning, som også var tidlig ute i feltet, valgte i utgangspunktet en annen satsing, nemlig på stipendprogrammer. Men alt fra 1981 ble sekretariatet gjort til et flerfaglig organ, NAVFs sekretariat for kvinneforskning (SKF). Etter en grundig ekstern evaluering ble så SKF gjort permanent og tverrfaglig i 1989 - og jeg vil gjerne understreke: Dette skjedde ved et stortingsvedtak.
Så kom den store omorganiseringsprosessen av den norske forskningsråds-strukturen i Grøholtutvalgets kjølvann: Alle de fem eksisterende forskningsrådene gikk inn i det nye Norges forskningsråd som ble opprettet fra 1.1.1993. Selv var jeg med både som SKFs siste styreleder og som den første lederen for det nye fagrådet som erstattet det gamle styret (- styrer passet ikke inn i den nye strukturen).
Vi var fulle av optimisme - en stund! - og hadde håp om at omorganiseringen av forskningsrådet skulle følges opp med en styrking av SKF. Vi var optimistiske også fordi vi hadde fått flere bevis for at kvinneforskningen hadde sterke støttespillere i det politiske miljøet, f.eks. i Stortinget. F.eks. ble "tverrgående perspektiver" som miljørettet forskning og kvinneperspektiver spesielt nevnt i Stortingsmelding nr. 43 (1991-92) som noe Hovedstyret i NFR hadde et spesielt ansvar for å påse at ble ivaretatt og fulgt opp av områdestyrene.
For tre år siden, i juni 1993, arrangerte SKF idédugnad for kvinneforskere og kvinnelige forskere fra hele landet rundt temaet kvinneforskningens muligheter og SKFs oppgaver i det nye forskningsrådet. Ideene var mange! Det kom en rekke forslag på nye tverrfaglige forskningsprogrammer. Vi så også for oss at sekretariatet måtte få en konsulent eller koordinator for hvert av de seks områdene i NFR, slik at kontakten med områdestyrer og forskningsmiljøer skulle bli best mulig og satsingen på kvinner og kvinneperspektiv bredest mulig.
Men hva skjedde? I stedet for at SKF ble tilført økte ressurser som følge av de sterkt økte oppgavene i det omorganiserte og sammenslåtte forskningsrådet, har sekretariatet gradvis blitt tappet for ressurser, slik at de i dag har minst 3 stillinger færre enn da de bare skulle betjene det gamle NAVF. Forskningslederstillingen er forsvunnet, det samme er konsulentstillingen for naturvitenskap/realfag og satsingen med en egen koordinatorstilling på NTH for å styrke rekrutteringen av kvinner til ingeniørfag. En ekstra sekretærressurs forsvant også. Fagrådet for SKF har kjempet og argumentert mot denne utviklingen, bl.a. ved direkte henvendelser til Hovedstyret i NFR og til departementer og stortingskomitéer. Sist høst gav det faktisk resultater også: Vi var flere som jublet da KUF-komitéen i sin innstilling til statsbudsjettet i en særskilt merknad påla NFR å tildele SKF to stillinger til styrking av kvinneforskingen.
Dette vedtaket er imidlertid fortsatt ikke effektuert. Pr. i dag har NFR tilført sekretariatet en styrking på 40 % av en stilling, det er alt. Men de siste månedene har også den kampen måttet legges til side, ikke minst på grunn av Barne- og familiedepartementets initiativ som ironisk nok - til tross for departementets prisverdige motiver om styrking av likestillingsapparatet - i virkeligheten kan komme til å vise seg å bli selve den siste spikeren i SKFs likkiste.
Dette må ikke få skje! Norske kvinneforskere ønsker det ikke, og jeg tror heller ikke norske likestillingsarbeidere ønsker at kvinneforskningens vilkår skal svekkes på denne måten. Det vi må gjøre - sammen - er å stille visse krav til Norges forskningsråd. Nå setter både vi kvinneforskere og Sekretariatet for kvinneforskning vårt håp til hovedstyret i Norges forskningsråd. Hovedstyret har tross alt flere ganger vist interesse for kvinneforskningen og vilje til fortsatt satsing på den, senest så nylig som i desember -95.
På denne måten vil Likestillingsrådet kunne bli både styrket og KLOK-ere, uten at det går på bekostning av den mer langsiktige og kompliserte satsingen innenfor forskningsverdenen som kvinneforskningen er helt avhengig av å være med i som fullverdig deltaker hvis den skal kunne fortsette å holde seg i front, og hvis den skal beholde både sin legitimitet og sin integritet.