Universitetssamarbeid mellom nord og sør:
- Universitetssamarbeid mellom nord og sør må bygge på utveksling av kunnskap. Vi vil ikke lenger bare motta - vi vil også bidra selv! Det sier dr. Francois-Xavier Etoa, General Secretary (universitetsdirektør) ved Universitetet i Ngaoundéré i Kamerun, som nettopp har skrevet under en fornyet samarbeidsavtale med Universitetet i Tromsø.
Kvinnelige studenter ved Universitetet i Ngaoundéré. En viktig del av Anthropos-samarbeidet er å arbeide for å få flere kvinner i det muslimske Nord-Kamerun til å ta en utdannelse. Foto: Siri Gerrard
Hvis ikke Anthropos-programmet hadde vært bygd på gjensidighet ville vi ikke ha vært med på dette samarbeidet, legger dr. Etoa til.
Ngaoundéré-Anthropos programmet startet i 1992. Etoa var nylig i Tromsø i forbindelse med fornyelsen av avtalen som nå gjelder fram til år 2000. Ngaoundéré og Tromsø har blant annet til felles at byene ligger nord i landet. I tillegg er begge berørt av urbefolkningsspørsmål. Utgangspunktet for samarbeidet er å få til kunnskapsutvikling på en slik måte at erfaringer og kunnskap fra urbefolkning og lokalbefolkning blir en naturlig del også av akademisk kunnskap.
Anthropos-samarbeidet kom i gang ett år før Universitetet i Ngaoundéré ble opprettet. Dr. Francois- Xavier Etoa peker på at samarbeid mellom afrikanske land og vestlige land har vært og ofte fortsatt er i ubalanse. Det er ikke samarbeid når utgangspunktet er at mottakerne er i sør og ekspertene og giverne er i nord, mener han.
- Samarbeid må være basert på utveksling av synspunkter og kunnskap, understreker Etoa. Han mener begge parter vil få størst utbytte gjennom et slikt samarbeid.
Lisbet Holtedahl mener samarbeidet har vært svært fruktbart, og hun har store forhåpninger til fortsettelsen.
Hun gleder seg spesielt over at kompetansestrømmen ikke bare går den ene veien. For eksempel har tre norske doktorgradsstudenter i historie kamerunesisk hovedveileder.
- Det er spennende å få til relasjoner hvor man får fram den faktiske ekspertise som fins i Kamerun, sier hun.
Universitetet i Ngaoundéré har for øyeblikket omkring 1200 studenter, 112 vitenskapelig ansatte og 200 administrativt ansatte. I dag er det fire universiteter i Kamerun, mens det for få år siden var bare ett. Og blant rundt 1200 vitenskapelig ansatte var det bare en eneste som kom fra Nord-Kamerun. Et viktig formål med Anthropos er å rekruttere folk fra nord.
-To personer har til nå tatt doktograd gjennom Anthropos, og snart kommer flere etter. Mer enn 30 har avlagt eksamen på masternivå, sier Etoa. Selv har han doktorgrad i mikrobiologi fra et universitet i Frankrike.
- Noe av det aller mest gledelige er at det er skapt en dialog mellom unge fra sør og nord som tidligere var helt utenkelig. Anthropos har gitt en faglig humanistisk-kulturell arena hvor tidligere erkefiender kan diskutere. For fire år siden kunne folk fra disse gruppene knapt være i samme lokale, sier Holtedahl.
Programmet finansieres gjennom NUFU-avtalen (Nasjonalt utvalg for utviklingsrelatert forskning og utdanning) mellom Universitetsrådet og Utenriksdepartementet. For 1992-1996 ble det bevilget fire og en halv millioner kroner. For de kommende fire årene har prosjektet fått ni millioner kroner til disposisjon. Ingen selvfølge - i desember i fjor vedtok NUFU at prosjektet skulle trappes ned og avvikles helt i år 2000, og det ble ikke bevilget mer penger. Etter kraftig mobilisering fra Universitetet i Tromsø behandlet NUFU søknaden fra Anthropos på nytt like før sommerferien, og utvalget bevilget da ni millioner kroner. Anthropos søkte om 14 millioner kroner for perioden 1996-2000.
- Nå må vi gå gjennom planene våre en gang til og se hva vi foreløpig må vente med. Det viktigste vil være å få i gang doktorskolen. For øyeblikket er det bare en eneste professor ved hele universitetet. Dessuten vil vi prioritere arbeidet med dokumentasjonssenteret. I likhet med vårt eget område har Nord-Kamerun en muntlig fortellertradisjon, og denne lokalkunnskapen er det viktig å gjøre tilgjengelig. En av våre kjepphester er nettopp å inkludere lokalkunnskap og lokale tradisjoner, sier Lisbet Holtedahl.