Norges fiskerihøgskole:
Ved Norges fiskerihøgskole er det seks prosent kvinner i faste vitenskapelige stillinger. Dersom tilsetningspraksisen de siste åtte årene ikke endres, tar det 100 år før kvinnene utgjør halvparten av arbeidsstokken. Fra 1988 til 1995 har NFH fått 19 nye stillingshjemler. De er alle enten besatt av menn, eller de står ledige.
Det sier en gruppe kvinner ved Norges fiskerihøgskole som har forfattet en uttalelse til høgskolens styre i forbindelse med årets budsjett.
Fra venstre: Førsteamanuensis Siri Gerrard, Margrethe Aanesen , amanuensis i sosialøkonomi og førsteamanuensis Inger-Britt Falk-Petersen, som alle arbeider ved Norges fiskerihøgskole. Foto: Aase Wynn
De peker på at ved NFH er det i alt 56 stillingshjemler hvorav 48 er besatt, permanent eller midlertidig. Bare tre kvinner sitter i faste stillinger. Signalene om at det kommer til å bli færre nye stillinger i årene framover gir liten grunn til optimisme når det gjelder økning i kvinneandelen.
- Det blir den mannlige normen som rår. I mitt fag, samfunnsvitenskap, har det med perspektiv å gjøre. Få menn inkluderer kategorien kjønn i sine undersøkelser. Kvinnene blir dermed usynlige, og bare halvparten av sannheta kommer fram. Både fiskeriforskninga og miljøet på skolen blir lett et gubbevelde, sier førsteamanuensis Siri Gerrard, en av kvinnene med lengst fartstid fra forskning og undervisning. Hun har lenge arbeidd med å forbedre mulighetene for kvinner i fiskeriene generelt og fiskeristudiene spesielt. Hun forteller at både opptakskravene og selve studiene var prega av menns oppfatning av hva kompetanse er.
Ennå på 70-tallet var mange ganske sikre på at kvinner brakte ulykke med seg hvis man slapp dem over ripa. De kvinnelige fiskerifagstudentene måtte jobbe hardt for å få den nødvendige praksisen.
- Kvinners kompetanseområder innen de fiskeriretta samfunnsvitenskapene har vært lite etterspurt og vanskelig å få gjennomslag for, for eksempel hushold, kvinners organisering, kvinner og ledelse, sosialisering og rekruttering, sier hun.
- Tidligere ble vi ansatt som amanuenser og fikk kvalifisere oss til forskere i jobben. Nå kreves doktorgrad eller tilsvarende av kvinnene (og mennene) for å kunne konkurrere om fast stilling. I dag, når det finnes kvalifiserte kvinner, er det færre nye stillinger, og de som finnes er allerede besatt av relativt unge menn.
At det finnes ordninger som moderat kjønnskvotering av kvinner og noen egne rekrutteringsprogram blir brukt som argument for at dyktige jenter alltid klarer å komme seg fram, og derfor ikke er like avhengige av interne midler fra instituttet, sier Margrethe Aanesen som er amanuensis i sosialøkonomi, et fagfelt med dårlig rekrutteringsgrunnlag blant kvinner. Et inntrykk er at jenter avbryter sitt doktorgradsarbeid oftere fordi de ikke finner mening med det de gjør, mens guttene fullfører uansett. I Tromsø finnes det for tida ingen kvinnelige stipendiater i dette faget.
- Vi som arbeider med biologi står ikke overfor samme problemstilling, sier førsteamanuensis Inger-Britt Falk-Petersen.
- Forskningsmessig er ikke kjønn et tema for oss. I biologi-seksjonene finnes det kvinner som har blitt innstilt som nummer en, men har ikke tatt jobben. Få stillinger blir imidlertid utlyst. Blant dem som ansettes i tilfeldige engasjement er det ikke mange kvinner. Rekrutteringen av jenter er god til marinbiologi og ferskvannsbiologi, til havbruk og fiskehelse, men ikke til fiskerikandidatstudiet og klassisk fiskeribiologi. Det må være spesielle mekanismer som gjør seg gjeldende i oppfatningen av det sistnevnte faget, som kanskje blir sett på som spesielt maskulint, blant annet fordi det innebærer stor grad av "tung" toktvirksomhet.
Siri Gerrard veileder for det meste jenter til hovedfag og doktorgrad. Hun tror det har å gjøre med at hun er kjent for sine feministiske interesser, også i faglig sammenheng. Inger-Britt Falk-Petersen, som arbeider med reproduksjonsbiologi og utviklingsbiologi hos marin fisk, har også mest kvinnelige hovedfagsstudenter, til tross for at mannlige og kvinnelige studenter i biologifagene ikke velger å fordype seg i hver sine felt.
- Jeg tror vi er inne i en ny fase med større politisk forståelse for likestillingspolitikk som gjør det mulig med utradisjonelle løsninger og akutte tiltak. Utfordringen er nå å gå fra holdningsplanet til handlingsplanet, sier Siri Gerrard.
- Jeg håper at initiativet vi har tatt med brev til høgskolestyret fører til diskusjon på de ulike avdelingene om hvor få kvinnelige ansatte det er ved NFH, sier Margrethe Aanesen.
Fiskeridepartementet har bevilget en toppstilling i faget markedsføring til Norges fiskerihøgskole.
- Hva gjør vi når stillinga lyses ut? Blir den øremerket for kvinner? Vil vi kvinner kunne vente oss tilsvarende "pakker" fra Fiskeridepartementet på de områder der kvinner står sterkest og fiskerisamfunnet etterspør kompetanse, undrer kvinnene ved NFH. Hva vil gutta si om det? Og hva vil kvinnene ved Norges fiskerihøgskole gjøre hvis de ikke får sitt ønske oppfylt - de som ikke er tålmodige nok til å vente på likestilling til år 2100?
- Da må vi finne nye strategier. En ting er sikkert. Vi gir oss aldri, sier forskerne.