Debatt om strategiplanlegging:
Professor Gerd Bjørhovde er leder i styret for Kvinnforsk
Som nytiltrådt styreleder ved Kvinnforsk (samt tidligere nestleder samt bakgrunn som mangeårig aktivist for kvinne- og kvinneforskningsmiljøet ved UiTø) vil jeg gjerne benytte denne anledningen til å komme med noen hjertesukk vedrørende situasjonen for sentrene.
1) Sentrenes målsettinger:
Sentrene er etablert for å profilere strategiske innsatsområder ved universitetet og har bl.a. følgende felles målsettinger:
- skal søke å øke kompetansen i og stimulere til forskning, samt styrke disse perspektivene innenfor de respektive fagområdene.
- skal bidra til økt rekruttering til feltet
- skal sikre formidling av forskning på feltet
- skal være et møtested og en ressurs for tilsatte og studenter.
2) Hvordan oppfylles disse målsettingene med den strukturen og organiseringen sentrene i dag har?
Organisering: For vel et år siden ble organiseringen av sentrene endret, slik at bare Samisk senter nå fortsatt ligger direkte under universitetsstyret, mens de tre andre er organisert som (i mange sammenhenger usynlige) enheter i Forskningsavdelingen.
Personalressurser: Sentrene er ledet av en administrativ leder/førstekonsulent og har ellers et fellessekretariat som består av en økonomikonsulent og en sekretær. De har styrer sammensatt av representanter fra forskjellige fakulteter/fagmiljøer og et budsjett med åpning for frikjøp av styreleder med inntil kr 50 000 pr. år.
Lokalisering: Alle de fire sentrene har lokaler i Glassmester Eriksen-bygget i Breivika. Det vil si at de ligger utenfor universitetsområdet og at besøkende må forsere den sterkt trafikerte Stakkevollveien for å komme dit. Videre, dersom de har tatt turen, er det dårlig med plass - det finnes ikke kontorer for gjesteforskere, prosjekttilsatte, boksamling el. lign. Det ene møterommet som finnes, er i stadig bruk både som møterom for de fire sentrene og som lunsjrom - det vil si at det ikke er rom for f.eks. mer spontane og uformelle møter. Gjesteforelesninger og andre aktiviteter må for det meste foregå på andre deler av universitetet.
Problemer: Sentrene føler seg ofte oversett og usynliggjort - noe som dels har med beliggenhet, dels med organiseringen og dels med ressurssituasjonen å gjøre.
3) Situasjonen sett fra Kvinnforsks side:
For Senter for kvinneforskning og kvinner i forskning er det - i tillegg til de ovenfor nevnte fellesproblemene med avsidesliggende beliggenhet, mangel på møteplass og usynliggjøring - spesielt mangelen på faglig ledelse som oppleves som problematisk.
Kvinnforsk inngår i et nasjonalt - og dessuten også nordisk og internasjonalt - nettverk av kvinneforskningssentra og -miljøer som til dels er meget godt organisert. Dette gjelder i aller høyeste grad på det nasjonale plan, der Senter for kvinneforskning ved Universitetet i Oslo rår over de største ressursene (de er i tillegg samlokalisert med Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning, som ble opprettet av Nordisk Råd høsten 95). I Trondheim og Bergen er ressursene mindre, men de har både administrativ og faglig leder - de har med andre ord mye større kapasitet til å komme med utspill og idéer, og Tromsø blir da til stadighet liggende i bakleksa. En ting er at vi har vanskeligere for å bidra med idéer, en annen ting er at vi knapt har ressurser til å fungere som en effektiv postadresse når man til stadighet skal forholde seg til forslag og initiativer av forskjellig art, f.eks. fungere som faglig høringsinstans.
Jeg vil i denne forbindelse vise til utredningen "Prosjekt likestilling", som ble laget av Nina Amble i løpet av en ni måneders engasjementsperiode i 1993-94 og ble fulgt opp med vedtak om bl a opprettelse av Senter for kvinneforskning og kvinner i forskning (formelt fra 1.1.95) i Universitetsstyret høsten 94. I Ambles utredning ble det klart understreket at man ikke måtte sultefore et senter, og minimum-stillingsbehovet ble anslått til 3,5 stillinger -- i dag har vi bare én! (riktignok med tillegg av fellesressursen til økonomi og sekretærhjelp, men fordi den skal deles på fire, blir den meget vanskelig å regne med. For når den trenges mest, er den kanskje i funksjon for et av de andre sentrene).
Jeg vil faktisk si det så sterkt som at uten en faglig leder vil Kvinnforsk rett og slett ikke klare å overleve! Vi kan godt diskutere hvordan den faglige ressursen skal organiseres - det vi som arbeidet med Prosjekt likestilling tenkte oss, var en ordning med mulighet for frikjøp av ansatte ved UiTø eller åremålstilsetting fra andre miljøer, bl.a. for å sikre rotasjon av faglig kompetanse og variert faglig innretning og innsats over en periode.
På SEMUT har man vært meget dyktige til å skaffe ekstern finansiering til en god del virksomhet, noe som selvfølgelig også har sikret tilførsel av faglige ressurser til senteret. Dette har vi på Kvinnforsk da også vært innstilt på å gjøre. Stor var derfor vår overraskelse da vi på en slik søknad til Norges forskningsråd - faktisk på oppfordring fra dem - ikke fikk universitetsledelsen sin støtte, dvs. underskrift. Vi ble avvist utifra brudd på saksbehandlingsprosedyrer, noe vi selvfølgelig kan ta selvkritikk for, men OG utifra prinsippet om at "Sentrene skal ikke ha faglig ledelse eller forskningsleder". Som understreket ovenfor: et slikt vedtak kan Kvinnforsk ikke overleve med.
Gerd Bjørhovde, styreleder Kvinnforsk