"Illojale" mot dada Mandela

- Kvinner som sprer radikal feminisme blir demonisert. Vi er "illojale" mot dada Mandela, vår kanoniserte patriark. Når som helst kan menn ringe på døra og blåse hodet av oss. Redde, unge kvinner blir tvunget inn i tradisjonelle mønster. Risikoen er stor for å bli latterliggjort, strippet, voldtatt og maltraktert for kvinner som ikke tilpasser seg den patriarkalske staten. Det sier Patricia Mc Fadden, sørafrikansk sosiolog, feminist og aktivist.

Patricia Mc Fadden

Av Aase Wynn

- Vi feminister blir sett på som illojale mot dada, som Mandela blir kalt, for det meste av kvinner. Mandela er bestefar og patriark, og ingen kan røre hans makt. Han er en gammeldags nasjonalist, en kanonisert mannsperson, men ikke fascist, slik som mange rundt han, sier Mc Fadden.

Først og fremst afrikansk

Patricia Mc Fadden er opprinnelig fra Swaziland, har nå bodd i Zimbabwe i en del år, men forventer når som helst å bli deportert på grunn av sitt feministiske politiske arbeid for afrikanske kvinners rettigheter. Den afrikanske kvinna med det europeiske navnet, arvet etter en skotsk farfar, har deltatt i mange frigjøringskamper i Sør-Afrika og i andre afrikanske land, og har vært aktiv i kvinnebevegelsen i 25 år. Hun er først og fremst en afrikaner som elsker Afrika, og nekter å begrense seg til en nasjonalistisk bevegelse prega av konservativ tankegang. Mc Fadden besøkte Kvinnforsk ved Universitetet i Tromsø i oktober . Hun var invitert til Norge av FOKUS, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål for å holde forelesninger om kvinners vilkår i det sørlige Afrika, og om sine erfaringer fra en lang kamp mot patriarkalske ideer og samfunn.

- Vi er en del av den internasjonale kvinnebevegelsen, og det er ganske mange av oss, sier hun. Det er ingen enkel oppgave å kjempe for kvinners rettigheter. Feministiske organisasjoner infiltreres av angivere, og blir fratatt all støtte hvis de ikke viser samme "ufarlige" adferd som tusenvis av ufarlige "non-governmental" hjelpeorganisasjoner med ei bred plattform.

Nye stemmer

Mange afrikanske feminister har forlatt forestillingen om "kvinner i utvikling", gamle utviklingsparadigmer som stenger kvinnene ute, til fordel for analyser som setter de afrikanske kvinnene i et globalt feministisk perspektiv, der også det personlige blir politikk. Kvinnenes tradisjonelle altruistiske roller, å være den som gir og gir, må vike plass for en aktiv kvinnerolle. Den gamle tenkemåten bygger på et skeivt forhold, der Nord sprer velferd i Sør. Nå ønsker afrikanske kvinner å heve sine stemmer for å redefinere hva problemet er, afrikanske kvinner som har vært utsatt for en lang linje av patroniserende stemmer - stemmer som har oppfordra til konformitet og ikke stilt spørsmål ved maktstrukturen.

Ensretta nasjonalisme

- Når kvinner setter i gang diskusjon om sine roller i samfunnet, blir det smertefullt. For staten er våre fedre, våre menn og våre brødre. Det gjelder sikkert 80 prosent av oss som er aktive i kvinnebevegelsen. Vi lever med en ubalanse, der vi kan være feminister ute, men blir mer eller mindre tvunget inn i en tradisjonell rolle hjemme. - I den nasjonalistiske ideologien er kvinner forventa å tilpasse seg den tradisjonelle rollen med hjem og familie. Nasjonalismen er ikke i stand til å romme forskjeller, og kan ikke akseptere ulike roller for kvinner med ulike synspunkt, alder og utdanningsnivå. Uten et feministisk perspektiv klarer vi ikke å løse dette problemet, sier Mc Fadden.

Jord og sjølråderett

Millioner av afrikanske kvinner kan bare skaffe seg adgang til jord og matproduksjon gjennom en mann. Alternativet er sult, hvis du ikke hører til de få som har styrken til å bryte alle konvensjoner, skaffe deg din egen jord, bli stempla som ei heks og må leve livet ditt i periferien av det etablerte samfunn. Nasjonalismens hegemoni undertrykker alle forskjeller og skaper ei stor spenning i samfunnet. Kvinner må få anledning til å være uenige - med menn og innbyrdes seg i mellom - uten å bli beskyldt for å slåss og for å mangle visjoner i et Afrika som er et eneste kaos, der menn dreper for fote.

Vold og homofobi

Kravet om ensrettethet gjelder også seksualitet. Homoseksuelle stemples som antiafrikanske og antikristne, mens heteroseksualitet er den statlige seksualitet for skikkelige innbyggere i Zimbabwe. Homofobien er sterk og sementerer intoleransen i nasjonen, sier Patricia Mc Fadden. Hun peker også på at vold i hjemmet ødelegger familiene. Ikke bare i arbeiderklassen, men dette er også et problem for middelklassen, der kvinner blir mishandla hvis de utfordrer sine menn. I det patriarkalske samfunnssystemet er ikke kvinnene beskytta av sivilretten mot overgrep innenfor hjemmets fire vegger. Det er viktigere å beskytte familien. Lover som gjelder sedvane og ritualer er vanskelige å forandre, fordi de berører kulturens tabuområder.

Kvinner frigjør

Radikale feministorganisasjoner blir betraktet som en samling med bråkmakere som motarbeider familien. Feministene tar nemlig opp tema som for eksempel "eating practices" og kritiserer skikker som stenger kvinnene ute fra beslutningsprosessene, men legger arbeidsbyrdene på dem. En "god" afrikansk kvinne forblir bærer av denne kulturen. De som utfordrer rollen blir kalt uafrikanske. Feministene kritiserer disse tabuene og stiller spørsmål om hva som er afrikansk kultur - er det for eksempel kultur å skjære løs på kroppen til en tre år gammel jente? Nei, mener de, å maltraktere kjønnsorganene til småjenter er like lite kultur som å sulte sine kropper til døde, slik som jenter og unge kvinner blir drevet til i den hvite rike verden. Sosialantropologer kommer utenfra og betrakter omskjæring med kulturrelativistisk perspektiv. Omskjæring har i Mosambique vært studert av skandinaver som mener det er en akseptabel praksis.

- Det er en meget patroniserende, mannsdominert og konservativ holdning, sier Mc Fadden.

Samtidig må de maltrakterte kvinnene ikke "forståes ihjel" av hvite vestlige forståsegpåere, men selv få eie tapet av sine kjønnsorganer, et tap som er så stort at du blir vanvittig hvis du ikke får skrike ut din fysiske og psykiske smerte.

Noen forskere fra den vestlige verden søker til Afrika for riktig å kunne kose seg med en "oldfashioned feeling". .

- Hvorfor skal jeg gå 20 kilometer etter vann for å skaffe dem den følelsen? Jeg vil også ha det komfortabelt, med vann og elektrisitet i huset mitt. Utvikling handler også om Nord. Om hvem som eier kunnskapene, og om hvem som eier tapet av kunnskap og fravær av skrevet språk, som er en konsekvens av rasistsamfunnet.

- Noen samfunnstrekk i Afrika er låst i fortida, men blir nå satt fri av kvinner. For det er bare menn som tjener på leve i en føydalistisk, patriarkalsk kultur - en kultur som defineres som afrikansk fordi andre har forlatt den. For meg er kontinuitet viktigst - å sikre ei bærekraftig utvikling framover, ikke å henge igjen i fortida, sier Mc Fadden.

- Komplott mot Winnie Mandela

Ingress: - Winnie Madikizela-Mandela er farligere for de hvite enn hennes gamle eksmann. Hun hadde høye politiske mål. Derfor er det gjennomført et komplott mot henne. Hun møtes med dobbeltmoral fordi hun er kvinne, helt annerledes enn andre ANC-ledere i Sør-Afrika som har deltatt i krigen og er satt fri selv om de har tilstått at de har drept mange mennesker, sier Patricia Mc Fadden.

Mannlige ANC-ledere som har levd i eksil i utlandet som bigamister eller har fått barn utenfor ekteskapet er ikke blitt kritisert. Winnie Mandelas mann satt i fengsel i flere og tjue år. Hun tillot seg å ha et seksualliv, og ble smugfotografert og uthengt for sin "umoral".

Patricia Mc Fadden mener at Winnie Madikizela Mandela blir behandla med en forferdelig dobbeltmoral som bare rammer kvinner. Men folk i Sør-Afrika slår allikevel ring rundt henne, for de gjennomskuer propagandaen.

- Mandela er en snill, gammel mann. Han har gjennomført få reformer, og ennå hersker det et stort raseskille som favoriserer de hvite. Winnie Mandela ønsker ikke å stå bak sin eksmann, hun ønsker politisk makt for sin egen del. Derfor blir hun beskrevet som ei i heks i bøker og på tv, sier Patricia Mc Fadden, som har inntrykk av at den norske allmennhet har slukt historiene om Winnie Mandela rått.

- Katiza Cebekhhulu, mannen som nå vitner for "The Truth and Reeconciliantion Commission" om at Winnie Mandela ga ordre om drapet på 14-årige Moketsi "Stompie" Seipeis, var i det sørafrikanske hemmelige politiets tjeneste, sier Mc Fadden.

[Eldre nummer] [Søk][UiTø's hjemmeside][Informasjon]

14. november 1997 / Tromsøflaketredaksjonen