Debatt:

Hvorfor har vi sentrene ved UiTø?

Alf Håkon Hoel

Gerd Bjørhovde reiser i Tromsøflaket nr. 17 1997 en viktig debatt: de fire sentrenes rolle og plassering innenfor universitetet, samt universitetsledelsens holdning til spørsmålet. Røyksignalene fra Glassmester Eriksenbygget tyder på at dagens senterorganisering har sine problemer. Men dette kan ikke bare debatteres fra det enkelte senters ståsted. Her må også et overordnet perspektiv legges an.

Hva vil vi med sentraene?

Da en i 1988 opprettet Roald Amundsen senteret for arktisk forskning, var motivet å synliggjøre og styrke nordområdeforskningen ved universitetet gjennom informasjon og samordning av aktiviteter. Tilsvarende beveggrunner har ligget bak også Samisk senter, SEMUT og Senter for kvinneforskning. I tillegg har en ønsket å vise overfor omverdenen at disse temaene prioriterer universitetet spesielt. Det har vært bred enighet om at sentrene (med delvis unntak for samisk senter) skal være informerende og koordinerende i forhold til fagmiljøene, men ikke drive egen faglig virksomhet. Ettersom de fleste fagmiljøene her er forholdsvis små, vil en styrke disse fremfor å bygge ut faglige staber ved sentrene. Sentrenes styrer er forutsatt å besitte den faglige kompetansen for virksomheten.

Hvilken organisering?

Er opprettelsen av et senter et hensiktmessig organisatorisk tiltak i forhold til koordinering, informasjon og ekstern profilering? Svaret er ikke et entydig ja. Fordelen er at en løfter et saksfelt frem og profilerer det både eksternt og internt, og at en får et informasjonsmessig knutepunkt for temaområdet. F.eks. vet alle som henvender seg til UiTø om utviklingsspørsmål at SEMUT er adressen. Det er også nyttig at personer med ulik faglig bakgrunn bringes sammen, som f.eks. innenfor Nordområdeseminaret. Slikt stimulerer til samarbeid på tvers av instituttgrenser og skaper korpsånd. Endelig har sentrene en strategisk misjon ved at de disponerer pengemidler som skal brukes til å styrke universitetets faglige profil og virksomhet innenfor sentrenes ansvarsområder.

Ulempen ved å organisere løsningen av slike oppgaver i et senter er at det er dyrt. For et lite universitet som vårt innebærer det konkurranse med fagmiljøene som får mindre enn de ellers ville fått, og det er langt mer kostbart, relativt sett, enn ved et større universitet. ‰ organisere faglig virksomhet ut av grunnenhetene (instituttene) og over i sentra kan derfor vanskelig forsvares. Sentrenes oppgave må være å støtte fagmiljøene, ikke å konkurrere med dem om budsjettmidler og arbeidskraft.

En negativ universitetsledelse?

De fire sentrene betjener gode formål som universitetssamfunnet har sluttet seg til. Det er ikke vanskelig å begrunne eksistensberettigelsen av dem - hver for seg. Men er et etter måten lite universitet som vårt tjent med å ha hele fire sentre? Her har universitetets politikk vært uklar. På den ene side profilerer en seg på områder UiTø har stor tyngde og kompetanse. På den annen løfter en også frem felt der den samlede virksomheten er beskjeden (men som ikke desto mindre fortjener oppmerksomhet). Resultatet er fire sentre, som klager over knappe budsjetter, neglisjering, dårlig plass, etc., etc.

Men universitetet bruker faktisk store ressurser på sentrene. Driftsutgiftene for de fire ligger i størrelsesordenen fem millioner kroner. En har også store utgifter forbundet med husleie m.v. At vitenskapelig ansatte nedlegger arbeidstid i administrativt arbeid ved sentrene har også en pris. Det kan videre nevnes at sentrene nylig har fått tilført ytterligere 1,5 stilling for administrative formål, samtidig som universitetet ikke lenger får tilført stillinger over statsbudsjettet. På denne bakgrunnen er det vanskelig å skjønne annet enn at universitetets holdning til sentrene er generøs. Sett i et større perspektiv er spørsmålet ikke om universitetsledelsen er lunken, men snarere om den har vært for velvillig i forhold til ulike ønsker om senteretableringer. Problemstillingen nå er ikke om det satses, men om det satses riktig.

En ny organisering av sentervirksomheten?

Gitt de betydelige ressursene universitetet setter inn i sentervirksomheten, er det viktig at disse ressursene utnyttes godt. Misnøyen fra sentrenes side tyder på at så ikke er tilfelle, og derfor bør organiseringen av dem vurderes på nytt. Evalueringen som ble gjennomført i 1995 brakte lite, bortsett fra at Roald Amundsen senteret, SEMUT og Senter for kvinneforskning ble lagt under Forskningsdirektøren. I praksis har dette neppe gjort særlig forskjell i forhold til det å være direkte underlagt universitetsstyret, men innad i sentrene er særlig dette forholdet problematisert. Men det er ikke gitt at det bare er tilknytningen til Forskningsavdelingen som er problemet. Ytre forhold som politiske konjunkturer kan spille inn - f.eks. strømmer ikke Barentsmidlene i like strie strømmer som før. En bør også gå i seg selv og spørre om interne forhold i sentrene spiller inn - skorter det på kreativitet og virketrang? Prioriterer en feil mht. til arbeidsoppgaver?

Dette er kompliserte spørsmål som fortjener en bredere vurdering. Antydningsvis kan et slikt arbeid ta utgangspunkt i følgende modeller: Fristilling av sentrene. Her vil sentrene få større autonomi og mer selvstendig ansvar. Bl.a. vil faglige stillinger kunne opprettes, om en ønsker det. Men en slik løsning må selvsagt også innebære et større selvstendig øknomisk ansvar for sentrene. Integrasjon med sentralforvaltningen. Dette konseptet innebærer å bringe sentrene inn i Hovedgården sammen med sentralforvaltningen. Sentrene blir tett integrert med informasjons, forsknings- og utdanningsavdelingene.

Konsentrasjonsmodellen - Roald Amundsen senteret og Samisk senter slås sammen til et senter for nordområdeproblemer (SNOP) og SEMUT og Senter for Kvinneforskning fusjoneres til et senter for Kvinne- og utviklingsforskning (KUF).

Alf Håkon Hoel
NFH

[Eldre nummer] [Søk][UiTø's hjemmeside][Informasjon]

26. november 1997 / Tromsøflaketredaksjonen