Debatt:
Asgeir Brekke
I debatten om hvilken rolle sentrene ved Universitetet i Tromsø skal spille er det viktig å fastholde grunnen til at sentrene er opprettet: Sentrene er Universitetsstyrets virkemidler for å ivareta fire ulike innsatsområder: arktisk forskning, miljø og utvikling, samiske studier og kvinneforskning/kvinner i forskning. I tidligere innlegg i Tromsøflaket - Bjørhovde i nr. 17, Hoel i nr. 19 og 20 - argumenteres det for henholdsvis styrking og omorganisering av sentrene. Mitt innlegg tar sikte på å utfylle situasjonsbeskrivelsen av disse, samt at det pekes på noen argumenter for styrking av sentrene.
Sentrene ble opprettet i perioden 1988 (Amundsensenteret) til 1995 (Kvinnforsk). Sentrenes oppgaver inkluderer internt og eksternt profileringsarbeid, økonomisk styrking av områdene, og å stimulere til faglig aktivitet og kontakt på tvers av faggrenser. I starten var alle sentrene organisert som enheter direkte under Universitetsstyret, noe som reflekterte at de var Universitetsstyrets redskaper for strategisk satsning. Etter en reorganisering i 1996 ble de underlagt Forskningsavdelingen, da med unntak av Samisk senter.
Den nye ordningen bærer preg av å være en kompromissløsning. Noen ønsker større uavhengighet for sentrene, mens andre ønsker at universitetets administrasjon skal ha større styring med sentrenes virksomhet. Resultatet er en organisasjonsstruktur der det hersker uklarhet omkring ansvarsfordelingen mellom sentre og sentraladministrasjon, noe som gir grobunn for frustrasjoner. Det at sentrene har fått innskrenket sin handlefrihet og er blitt mere usynlige synes også paradoksalt for enheter som nettopp har et profileringsansvar. Det er altså lite som tyder på at reorganiseringen har brakt noen positive resultater i forhold til satsningsområdene.
For Amundsensenterets vedkommende framtrer den nye organisatoriske situasjonen kanskje særlig paradoksal. Universitetsstyret vedtok for ikke lenge siden å utvide senterets styre med to representanter. Ei styrking av styret representerer ei styrking av senterets forankring i fagmiljøene, og leder dermed mot en mer uavhengig posisjon for senteret. Dette står i kontrast til resultatet av reorganiseringen som medførte mindre handlefrihet.
Også økonomisk sett er signalene fra Universitetsstyret tvetydige. Amundsensenteret har nå kun én stilling finansiert av Universitetet i Tromsø, mot to tidligere. Denne reduksjonen er forsvart utfra at man samtidig har opprettet et fellessekretariat for alle sentrene. Dette sekretariatet består imidlertid av kun to stillinger som altså deles med tre andre sentre. I tillegg har senteret fått redusert sitt driftsbudsjett. Samtidig har så Amundsensenteret nylig fått utvidet sitt mandat til å inkludere et ansvar i forhold til Barentsregionen. Når man utvider mandatet men kutter ressursene kan det være grunnlag for å reise spørsmål ved troverdigheten av Universitetets innsatsområder.
Skal man diskutere sentrenes berettigelse utfra et finansielt synspunkt, hvilket man bør, må man se, ikke bare på hva sentrene koster, men også på de midler sentrene bringer inn til Universitetet. Det er en realitet at sentrene skaffer til veie betydelige midler til forskning, studentutveksling og andre prosjekter. Flere av de personer som per i dag arbeider ved sentrene er også eksternt finansierte. For Amundsensenterets vedkommende gjelder dette to av de tre ansatte. Selv innen felter der det nasjonalt finnes betydelige midler, er det sjelden tilfelle at Universitetet får del i disse uten at det tas initiativer for å få dette til. Mye arbeid som utføres ved sentrene kan dessuten, i likhet med mangt ved Universitetet, ikke uten videre kvantifiseres. Herunder kommer det å informere, fremme tverrfaglighet, stimulere til faglig aktivitet og å arbeide for å sikre Universitetet innflytelse i prosesser nasjonalt og internasjonalt. Summerer man opp også inntektssiden av sentrene, er det ikke lengre åpenbart om sentrene totalt sett er en utgiftspost for Universitetet.
Ved sentrene finner man en spisskompetanse når det gjelder det å arbeide mot eksterne aktører, ikke minst i forhold til å skaffe midler. I praksis opplever man imidlertid i alt for stor grad at den kompetanse som bygges opp går tapt. Dette skjer fordi man i stor utstrekning må basere seg på eksternt finansierte saksbehandlere for å ivareta selv de mest sentrale arbeidsoppgavene. Disse arbeider vanligvis ved sentrene kun i kortere perioder, og når de slutter blir også kompetansen borte. Da sentrene ble enheter innen Forskningsavdel ingen var argumentasjonen blant annet at man skulle oppnå ei gjensidig styrking av aktiviteten ved både Forskningsavdelingen og sentrene. I praksis har imidlertid denne effekten uteblitt, bl.a. pga. stor geografisk avstand mellom sentrene og avdelingen. Liten gjensidig kunnskap om hva man arbeider med fører så til manglende interesse for det arbeid som utføres i de respektive enheter. Sentrenes ustrategiske lokalisering gjør dem dessuten langt mindre tilgjengelige for fagmiljøene. Opprettelsen av sentrene representerer en erkjennelse av at Universitetet har behov for spisskompetanse for å ivareta sine strategiske innsatsområder. Den spisskompetanse som opparbeides ved sentrene er imidlertid for dårlig utnyttet slik ressurssituasjonen er i dag.
Et viktig argument for å ivareta innsatsområdene gjennom å prioritere sentrene er at disse arbeider på tvers av Universitetets ulike fagområder. Per i dag er imidlertid sentrene de primære instanser på et institusjonelt nivå ved UiTø når det gjelder å ivareta en slik flerfaglighet. Dersom spisskompetansen i forhold til strategisk arbeid ikke skal begrenses til bestemte fagområder synes det vanskelig å komme utenom senterstrukturen.
Den misnøye som har kommet fram fra sentrenes side kan ses som uttrykk for at sentrene opplever det som vanskelig å ivareta de innsatsområder de har fått ansvar for på en tilfredsstillende måte med dagens ressurssituasjon. Disse signaler bør tas på alvor i strategidebatten ved UiTø. Det er essensielt at hvert enkelt senter har en besetning som gjør at de på en adekvat måte kan bidra til synliggjøring og styrking av de innsatsområder Universitetsstyret har vedtatt. Lokalisering i større nærhet til både administrasjon og fakulteter vil tilsvarende bidra i positiv retning. Dersom man ønsker at Universitetets satsningsområder skal være mer enn tomme ord, må man være villig også til å gjøre ressursmessige og organisatoriske prioriteringer som tilgodeser arbeidet med disse områdene.
Til sist oppfordres fagmiljøene til å komme sterkere på banen i debatten om innsatsområdene. Det er tross alt her den faglige aktiviteten som skal stimuleres gjennom sentrenes aktiviteter finner sted.