Kommentar til Henriette Thune

I sitt debatt-innlegg «Nødhjelp til professorspirer?» i nr. 15 1999 tar cand. philol. Henriette Thune mine utsagn på 1. septemberhøytiden til inntekt for sitt syn på det nye tiltak for kvinner som sikter mot en professortittel. Jeg har behov for å markere at jeg ikke ønsker å fremstå som hennes støttespiller. Hun har forskjøvet vekten i mine ord som vesentlig gikk ut på å skildre den kolossale forskjell i den nederlandske kulturen i mitt studiemiljø og den norske generelt egalitære kulturen. «I Norge har likestillingskampen hatt gode vilkår», betød altså i denne sammenhengen «langt bedre enn i Nederland». At Norge i dag er lite smittet av kvinnediskriminering er noe jeg ikke har sagt eller ment. Jeg vil altså ikke brukes i den kampanjen Henriette Thune her tenker å lansere.

De toner hun ytrer er heller ikke nye, de er velkjente og har vært der alltid, også i de dagene, da en kvinnelig søker (i privatbrev fra et komitémedlem) fikk vite at hennes vitenskapelige arbeid var blitt beskrevet i gråere termer, skjønt hun jo «var klart best kvalifisert», fordi en mann som trengte stilling var blant søkerne (1982), eller da det i et foredrag i Vitenskapsteoretisk forum ble slått fast at kvinner ikke har sin plass på Universitetet fordi menn trenger denne arenaen til å leve ut sin aggressive natur (samme år), eller da ex.phil.-lærerne tviholdt på at likestillingstemaer ikke hørte til de generelle filosofiske spørsmål.

Jeg hevdet eller hevder ikke at det ikke har skjedd en gledelig utvikling, og slik takket jeg jo Universitetet som har gitt meg mulighetene til å være med og gjøre noe med denne akademiske verden, som i motsetning til den mer dagligdagse verden er gjennomsyret av et «system, bygget på ubevisste holdninger», slik Henriette Thune påpeker. Tidene er forbi da en på lederplass i et renommert norsk tidsskrift, under tittelen «Kjønn», kunne bevise at «kvinner mangler kreativ intelligens», med henvisning til Leonardo da Vinci, Shakepeare, Bach (1980). Da Svein Sjøberg i sin doktorgradsavhandling bøyet seg over hvordan jenter farer i realfagsundervisningen. Skjønt er denne problematikken foreldet? Er jenter fullstendig «oppegående» og i stand til å klare seg selv innenfor dette «systemet»?

Vet min motdebattant hva «systemet» er for noe? Henriette Thune kaller meg «voksen». Jeg tror ikke jeg kan bruke samme uttrykk i betydningen «erfaren» på henne. For hun som fersk cand.philol. kan ikke ha en erfaren mening om hva som rører seg i professorskiktet, i de kretser der «systemet» fortsatt har gunstige vilkår, der penger, makt og prestisje er ettertraktede goder som forsvares med atskillig energi, i hvert fall i den regionen jeg arbeider i. Tror Henriette Thune ennå at det kun er de ideelle vitenskapelige målsettinger og begavelsens egenvekt som avgjør disse kampene? At kvinner, som på lekeplassen ikke har lært å slåss, statistisk sett er rustet nok til slike omganger? Eller lever hun ennå i et adskillig mer avslappet og uskyldig skikt, og har dermed ikke opplevd hvordan kvinner marginaliseres, avskjæres fra informasjon, ressurser, fullmakter, eller tillit, eller avskrives i utgangspunktet? Jeg velger disse termer med omhu, og hver enkel henviser til et (ferskt) konkret tilfelle, meg selv inkludert. Ser jeg syner? Hvorfor kommer de kvinner jeg sikter til, og takker meg for å ha gjort noe med deres situasjon, i den maktposisjon jeg nå befinner meg i?

Kort sagt, jeg anbefaler min motdebattant å stige i gradene og undersøke om det minefeltet jeg har havnet i på vår maktvidda er virkelig eller ikke. Før hun med uerfaren suverenitet uttaler seg om noe som «70-tallsfeminister» (og ikke-feminister) har samlet av bitre erfaringer, og før hun dømmer fornuftige tiltak for å motvirke «systemet». Lykke til med karrieren!

Og: Lykke til, Tone Holmen!

Av Synnøve des Bouvrie (professor) bestyrer for Det norske institutt i Athen