Kommentar til debattinnlegg av Synnøve des Bouvrie i Tromsøflaket nr. 18 1999

I Tromsøflaket nr. 18 reagerte Synnøve des Bouvrie – i tråd med sin egen generasjon – på mitt forsøk på å få i gang en overmoden debatt om likestillingens virkemidler nå og framover. At des Bouvrie har misoppfattet de fleste poengene i mitt innlegg er én ting. At hun ut ifra dette forsøker å skrive meg inn i en slags kvinnefiendtlig, undertrykkende tradisjon – noe som faller på sin egen urimelighet – er en annen. Des Bouvries innlegg er et for mitt vedkommende mer enn jeg kunne ha drømt om. Det illustrerer til fulle hvordan ønsket eller forventningen om å finne anti-feminisme under min overskrift «Nødhjelp til professorspirer» i des Bouvries øyne har realisert et spekter av holdninger det ikke gis uttrykk for i teksten.

For å begynne med slutten: Jeg har aldri dømt hverken Tone Holmens professorprogram eller noe annet «fornuftig tiltak for å motvirke ‘systemet’». Snarere tvert imot benytter jeg professorprogrammet som utgangspunkt for en diskusjon om hvorvidt dette er av den type tiltak vi bør satse på for å få moment videre i likestillingskampen. Jeg tar aldri noe endelig standpunkt hverken for eller i mot professorprogrammet, men nøyer meg med å slå fast at det blir spennende å se hvor dette fører hen. Des Bouvries påstand om at jeg forsøker å bruke henne for å lansere en eller annen slags «kampanje» med utgangspunkt i at «Norge er lite smittet av kvinnediskriminering» er derfor helt feilaktig. I likhet med des Bouvrie selv, har jeg aldri hverken sagt eller ment noe slikt. Som den våkne leser vil erindre, slo jeg i mitt forrige innlegg tvert imot fast at Norge fortsatt befinner seg på et stadium hvor vi må jobbe for å bli kvitt holdninger som preger flere generasjoner. MEN; sammenligner vi oss med andre land, det være seg Nederland, Frankrike eller fjernere strøk er det ikke tvil; Kvinnekampen har nådd mye lengre her enn andre steder. Min bastanthet i påstanden om at likestillingskampen (i Norge) har fått resultater, skriver seg fra vissheten om at de kvinnefiendtlige holdninger des Bouvrie henviser til på ingen måte dominerer min egen generasjon – og det er såvidt meg bekjent vi som skal inneha de famøse posisjonene og professoratene om en 30 års tid...

Hvor des Bouvrie har oppfattet at jeg gir meg ut for å ha noen som helst erfaring om hva som rører seg i professorskiktet vet jeg ikke. Jeg forbeholder meg imidlertid, i likhet med des Bouvrie, retten til å bygge min argumentasjon også på andres ytringer om «systemet» – deriblant også kvinner med lang fartstid fra professorskiktet. De er overhodet ikke alle hennes meningsfeller. Snarere tvert om har de (i betydelig større grad enn meg) følt seg stigmatisert og utestengt av en kvinnekultur som ikke respekterer at enkelte ikke ønsker å engasjere seg i noe så viktig som likestillingskampen med det de oppfatter som fremmede virkemidler.

At kvinner har opplevd å «marginaliseres, avskjæres fra informasjon, ressurser, fullmakter, eller tillit, eller avskrives i utgangspunktet» tror jeg gjerne. At det fortsatt skjer er jeg like overbevist om. Det er faktisk i ferd med å skje i skrivende øyeblikk. Jeg har lenge ment å kunne tilføre likestillingskampen noe, men ønskes ikke velkommen. Jeg marginaliseres, avskjæres fra tillit og avskrives i utgangspunktet – ikke fordi jeg har andre mål enn det etablerte likestillingsmiljøet, men fordi jeg ikke ukritisk aksepterer deres virkemidler. Dette dreier seg ikke om noen kjønnsbestemt undertrykkelse – det dreier seg om hvem som sitter i de etablerte (makt-)posisjonene og de som ikke kjøper deres virkelighetsoppfatning uten å stille spørsmål ved den. Mange unge, menn og kvinner, holder (viselig?) munnen lukket om at de er uenige med «gammelfeministene», vel vitende om at det er stor sannsynlighet for at minst én av dem sitter i komitéen som skal avgjøre hvem som får stillingen nettopp de har søkt på. Jeg har mer tiltro til min motdebattant enn at jeg tror dette er en situasjon hun har ønsket seg.

Det er sant at jeg ikke har førstehåndskjennskap til den forrige generasjons «bitre erfaringer» i «systemet». Med mine 27 år har jeg heller hverken ønsker eller pretensjoner om å underslå de skremmende eksempler Synnøve des Bouvrie viser til, og jeg er overbevist om at 60-,70- og 80-tallsfeministenes kamp der og da var utslagsgivende og helt nødvendig, like mye som deres virkemidler var effektive. Dette nyter vi godt av i dag – og sant nok: vi vet antagelig ikke hvor godt vi har det. Men tross i hvor nær begynnelsen av 80-tallet kan synes, så lever vi faktisk 20 år senere. Det er denne virkeligheten vi må forholde oss til når vi skal bestemme hvilke virkemidler vi skal bruke videre for å oppnå likestilling, såvel for kvinner som for menn.

Jeg vet at det er mange som deler min oppfatning, og jeg tror at vi i hovedsak har de samme målene som forrige generasjons feminister. At nytenkninger rundt temaene likestilling og kvinnekamp avfeies er et lite trivelig eksempel på at likestillingstemaer fortsatt ikke får ha en plass blant generelle filosofiske spørsmål – vi bes simpelthen om å akseptere ferdig uttenkte sannheter. I den grad den eldre generasjon kvinnesaksforkjempere ønsker å viderebringe sine erfaringer er det grunnleggende at de tør å gå i dialog med yngre krefter. På tross av hva denne generasjonen måtte ønske og tro er det jo nettopp disse kreftene som skal drive kampen videre. En slik dialog ville utvilsomt være nyttig for oss alle, men kanskje viktigere gavne likestillingskampen som et hele.

De beste lykkeønskninger til Tone Holmen også fra denne leiren!

Av Henriette Thune, cand.philol. (for tiden konsulent ved Informasjonsavdelingen, UiTø)