Bedømmelse, dom eller veiledning?

Motivet bak denne ytringa er å peike på et viktig og nesten gratis tiltak for bedring av arbeidsmiljøet. Dette kan vi få til ved å endre inngrodd praksis i bedømmelse av faglig kompetanse. Det er ingen spesiell anledning som har utløst dette hos meg, det er snarere ei oppfatning som har kommet gradvis.

Det første som har slått meg er at praksis varierer på tross av at vi har et felles reglement. Variasjonen ligger i det vi kan kalle genre. Bedømmelseskomiteenes oppdrag er å måle kompetanse etter et oppgitt sett av kriterier, gitt i et generelt regelverk og i en spesiell stillingsbeskrivelse. Er det snakk om individuelle opprykksvurderinger, er det bare de generelle retningslinjene som gjelder. Det er disiplinenes konvensjoner som sier hvor nivået på professorkompetanse og førsteamanuensiskompetanse ligger. Det lar seg ikke påvise objektivt, men jeg er ikke i tvil om at disse konvensjonene varierer og jeg antar at det ikke er noen stor skade i det.

Mitt fokus er genrene som anvendes ved utforming av bedømmelseskomiteenes innstillinger. Her er som nevnt variasjonen stor. Jeg har sett innstillinger som kunne vært skrevet av en saksbehandler dersom vedkommende hadde ei rangert liste over faglige tidsskrifter. I motsatt ende husker jeg innstillinger som i seg sjøl kunne vært publiseringsverdige forskningshistoriske arbeider. En annen akse av variasjon finner vi ved at noen innstillinger i hovedsak lister opp svakheter i søkernes arbeider og til og med kommer med negative karakteristikker ved søkerne som personer mens andre i all hovedsak tar for seg de sterke sider ved søkernes innsats.

Det er i og for seg gode argumenter for de ulike variantene. Det kritiske lyset er viktig i den akademiske verden. Ved noen vegkryss har vi alle godt av å få rettet skarpt søkelys mot det vi har brukt tid og penger til å arbeide med. Det ligger også i sakens natur at vi alle kan trenge retningsgivende råd fra et panel av erfarne forskere som har lest nøye gjennom våre publikasjoner. I alle fall vil det være slik i en ideell verden. Noen vil meine at det må være slik i et konkurransesamfunn som vårt. Kritikk er et viktig arbeidsredskap i søken mot ny innsikt og viten.

Det er imidlertid slik at vi gang på gang erfarer at søkere tar en slik kritikk som en dom over sin person og at de føler at komiteenes merknader er urettferdig eller misforstått. Kritikken får på denne måten ikke den antatte positive virkning. Ikke sjelden er det slik at forskere som har fått hard medfart gjennomgår alvorlige kriser og blir inaktive for lang tid. Bakgrunnen for slike reaksjoner er sikkert komplisert. Jeg tror en faktor kan være at hverdagen i mange fagmiljøer ikke er slik vi kunne ønske. Det mangler kanskje på åpen kommunikasjon og samarbeid? Tilbakemeldingene mellom kolleger er kanskje stort sett negative om de i det heile tatt kommer? Taushet og ignorering er kanskje den framherskende tonen både her og der? Da kan det være hardt å bære at når man for en gangs skyld blir tatt på alvor av noen som må lese det som er skrevet gjennom lang tid, så blir man avkledd, utsatt for hån og fratatt all ære.

Kan det være slik at gode forskere holder seg tilbake fra å søke stillinger eller kompetanseopprykk nettopp fordi de frykter en slik offentlig avkledning av seg sjøl som forsker? I lang tid har universitetsstyret og andre styringsorgan påpekt at kjønnsbalansen i toppstillinger er skeiv. Derfor er det oftest menn som dominerer i bedømmelseskomiteene. Jeg kan ikke påstå at kvinner får hardere medfart enn menn i bedømmelser. Jeg kan heller ikke påstå at kvinner hemmes av redselen for slik bedømmelse i sterkere grad enn menn, men jeg føler grunn til å reise spørsmålet? Mange har rettet oppmerksomheten mot språkbruken i bedømmelsene og sett at den kan være kjønnsdiskriminerende. Jeg meiner at dette bare er en liten del av bildet og tror at vår bedømmelsespraksis kan være negativ for arbeidsmiljøet generelt sett.

Jeg finner også grunn til å spørre om ikke UiTø generelt sett vil være tjent med å be bedømmelseskomiteene finne den best egnete søkeren, ikke den minst uegnete? Spørsmålet kan synes som ei retorisk spissformulering, men det er et alvorlig spørsmål om holdning. Mi meining er at vi ved å være bevisst i utforming av genre for bedømmelser kan oppnå mange positive effekter.

Hos søkerne:
• Ei sterkere virkning av de alvorlig meinte kritiske råd når de blir gitt på bakgrunn av en generelt velvillig omtale av faglig innsats.
• Mindre grad av vegring for å framstille seg til vurdering enten ved å søke stilling eller opprykk.

For universitetet:
• Et bedre arbeidsmiljø
• At målet om bedre kjønnsbalanse kan komme nærmere
• Et mulig konkurransefortrinn i konkurransen om gode folk.

Dette kan vi gjøre uten å rokke ved de konvensjonsbestemte tersklene for kompetanse. Det eineste som kreves er at styret gir klarere direktiver for hvordan bedømmelseskomiteenes innstillinger skal utformes. Fakultetene må så ha mot til å returnere innstillinger som ikke møter kravet.

En kollega jeg har drøftet dette med, har formulert følgende beskjedne motto: Det må være et viktig hensyn for oss at de som søker stilling her skal kunne gå oppreist og føle menneskeverd etter å ha fått dommen. Jeg støtter dette, men jeg har i tillegg en ambisjon om at vi skal bruke kompetansevurderingene til å bygge et bedre universitet.

Reidar Bertelsen,
professor, Institutt for arkeologi, UiTø