Mentorprosjektet halvveis

Mentorprosjektet ved UiTø er nå så godt som halvveis. 15 mentor-adept-par har siden januar møttes regelmessig til dialog, i tillegg til felles opplæringsprogram. Noralv Bjørnå, prorektor og professor i fysikk, og Brit Solli, førsteamanuensis i arkeologi, sier de begge har nytte av å delta i prosjektet.

Med bakgrunn i universitetets mål om å få flere kvinner i professorstillinger vedtok universitetsstyret at det skal startes et mentorprosjekt for kvinner i faste førsteamanuensis/
amanuensis-stillinger som ønsker en karriereutvikling. De 15 kvinnene som fikk sin søknad om deltagelse antatt, fikk velge blant om lag dobbelt så mange mentorer fra en egen mentorbank. Blant de utvalgte er det 12 menn og tre kvinner, alle er professorer.
  – Vi ble bedt om å fylle ut en forenkla CV i forbindelse med at vi sa oss villige til å være mentorer, forteller Noralv Bjørnå. Det var to ting som gjorde at han sa ja til å delta:
  – For det første kjente jeg en pliktfølelse, i og med at jeg sitter i ledelsen mente jeg det var riktig å være med og støtte og følge opp et prosjekt jeg sjøl har vært med på å vedta i Universitetsstyret. Dessuten har jeg interesse for saken; å få opp kvinneandelen i professorsjiktet. Jeg er derfor nysgjerrig på denne typen prosjekt, sier prorektoren.
  – Det som er mest interessant for meg er hva vi får ut av dette. Hvis resultatet ikke blir brukbart, er jeg ikke fornøyd, sier Bjørnå, som synes det har vært lærerikt å høre om de barrierene kvinner møter og har møtt i det akademiske miljøet.

Mentor fra annet fagfelt
Mentorene skal komme fra et annet fakultet enn adeptene, blant annet for å få avstand til økonomi og bevilgninger, og for å gjøre det lettere å samtale om mer vanskelige tema. – Fysikk vet jeg ingenting om, bortsett fra at det i likhet med arkeologi er et eksperimentelt fag. Jeg spurte Reidar (Bertelsen, red.anm.) om Noralv var en grei kar, og dessuten så jeg at han er en person som har interesse for hele universitetet, og ikke bare vil forske på eget felt. Jeg tenkte at jeg gjennom han kunne lære noe mer om universitetssystemet, sier Brit Solli.
  – Jeg er blitt klar over at jeg innenfor mitt fagfelt har hatt mentorer i om lag 15 år. Jeg har hatt folk, gode kolleger og venner, som man kan si har fungert som mentorer på et vis, og de de er etter hvert blitt innflytelsesrike personer i norsk arkeologi. For øvrig tror jeg norsk arkeologi er en god kvinnearbeidsplass, mener Solli.
   Brit Solli ønsker å bli professor fordi hun mener hun gjør det samme som en professor, men får 100 000 kroner mindre i lønn.
  – Jeg underviser på alle nivå, veileder på alle nivå, inkludert doktorgradsnivå, og jeg tar mine verv i NFR og deltar på internasjonale konferanser. Det er bare en ting jeg ikke kan gjøre, det er å sitte i bedømmelseskomitéene som bedømmer professorer, sier Solli. Hun mener dessuten at navnet amanuensis er misvisende:
   Det konnoterer assistent, og det er vi ikke lenger, understreker hun.