Æresdoktorater – hva til?

I siste nummer av Tromsøflaket (nr. 8 2001) skriver rektor Tove Bull at Universitetet i Tromsø bør fortsette å utnevne politiske aktører til æresdoktorer. Som begrunnelse viser hun blant annet til de mange begeistrede tilbakemeldinger hun har fått elektronisk og i media etter at Vanunu ble nominert. Rektor synes vi bør være stolte av dette. Selv føler jeg det ikke slik. Min oppfatning er at vi heller bør ære folk som faglig eller på annen måte har betydd noe for universitetet.
 Det har vært hevdet som forsvar for nåværende praksis at vi er en samfunnsinstitusjon. Det siste er lett å være enig i. Men det følger ikke av dette at det er helt legitimt av universitetsstyret å benytte ordningen med æresdoktor til for eksempel å demonstrere mot Israel (jf. Randi Rønning Balsviks artikkel i Tromsøflaket, Nordlys og Dagbladet).
 Det er prisverdig at ledelsen og de ansatte har et sterkt politisk engasjement. Men jeg tviler på om universitetet er det riktige sted å leve dette ut. De ledere vi velger bør etter mitt syn vise varsomhet når det gjelder å fremme saker og gi uttalelser i den allmenne debatt, det være seg i innenriks- eller utenrikspolitikken. De bør unngå å binde universitetet til en bestemt politisk profil. Jeg er også blant de mange ved universitetet som føler frustrasjon og avsky over israelernes framferd overfor palestinerne. Det ville likevel ikke falle meg inn å bruke min posisjon som instituttleder til å hevde synspunkter i denne konflikten, og jeg ville finne det unaturlig at instituttstyret skulle fatte avskyresolusjon overfor regimer vi ikke liker. Jeg kan ærlig talt ikke se at rektor og styret ved Universitetet i Tromsø her befinner seg i en prinsipielt annen situasjon.
 Rektor Bull er helt med på at universitetsstyret med sine politisk motiverte utnevnelser bryter reglementet for tildeling av æresdoktorat. Dette mener hun imidlertid enkelt kan løses ved å endre reglementet. Men så enkelt er det vel ikke? Er hun sikker på at hun har støtte i universitetssamfunnet for et slikt skritt? Styret og rektor vil ellers kunne komme til å gi seg selv et mandat de ikke har, og som de etter min oppfatning heller ikke bør få. Vi har valgt dem for det de står for i universitets- og forskningspolitikken, og de bør bedømmes ut fra hva de får til på dette området.
 Personlig vil jeg helst slippe å måtte ta stilling til hva våre tillitsvalgte mener om de mange konfliktspørsmål som er oppe i tiden. Hva den kommende rektor måtte mene om f.eks. selvbestemt abort, dødsstraff i USA eller konflikten på Afrikas Horn (der en også kan vise til menneskerettigheter – jf. Bull i nevnte innlegg i Tromsøflaket ), bør være irrelevant i forhold til de posisjoner og oppgaver vi velger han eller hun for. Men dette gjelder ikke om styrets praksis med politiske demonstrasjoner skal fortsette. Da trenger vi å bli informert på forhånd.

Svein Jentoft, professor,
Institutt for planlegging og
lokalsamfunnsforskning