Æresdoktorat – nok en gang

De har selvfølgelig helt rett de som hevder at utnevnelsen av æresdoktorer sier noe om hvordan vi som universitet ønsker å framstå overfor omverdenen. Jeg mener det også indikerer en oppfatning av hva et universitet egentlig er, og hva som er dets oppgave. Derfor er debatten om hvem som bør æres, viktig.

Det kan ikke være tvil om at de mange politisk motiverte æresutnevnelsene de senere årene har bidratt til å befeste vårt rykte som «Det røde universitet». Mange føler seg utvilsomt komfortable med en slik betegnelse. Vi må imidlertid formode at en del av de ansatte ikke gjør det. Selv irriterer jeg meg grønn over at vi ikke kom Universitetet i Bergen i forkjøpet og erklærte oss som «Det blå universitet». Fargen symboliserer her en fagpolitisk identitet. For UiB betyr denne betegnelsen at de vil ha blikket vendt mot havet, at de både har forutsetninger og ambisiøse mål innen marin forskning. Den signaliserer at de ønsker å kjempe om de mange forskningsmillionene som vil rulle innenfor dette området i årene framover. Når vår ledelse ikke har gjort som deres motpart ved Universitetet i Bergen, nemlig å gå aktivt ut og hevde våre strategiske interesser innenfor dette viktige forskningsfeltet, så må det skyldes at den har oppmerksomheten vendt i en annen retning.

Rektor Tove Bull er opptatt av at Universitetet i Tromsø skal markere klare holdninger til menneskelige rettigheter. Dette høster hun også stor applaus for, blant annet på lederplass i Nordlys. Derfor ble folk som Tutu, Menchu og Vanunu gitt vår høyeste æresbevisning. Også jeg synes det er viktig at Universitetet i Tromsø markerer seg på dette området – det skulle bare mangle. Men det bør skje på den måten som er naturlig for et universitet, nemlig gjennom forskning og undervisning, ikke gjennom politiske demonstrasjoner. Tove Bulls lunkne holdning til Ole Mjøs’ kongstanke om etablering av et fredsstudium (jfr. hennes innlegg i siste nummer av Tromsøflaket), er derfor underlig.

Jeg har fått henvendelser etter mitt forrige innlegg i Tromsøflaket fra ansatte som sier de føler ubehag ved universitetsstyrets politiske profilering. En person mente at viraken rundt Vanunu for ham hadde smak av anti-semittisme. Slik er utnevnelsen helt sikkert ikke ment, men en kan ikke ta fra folk denne opplevelsen dersom de har den. Universitetsstyret må gjerne ha de beste intensjoner, men er ikke fritatt ansvar for de inntrykk som etterlates. Hva skal de som føler et slikt ubehag gjøre? De kan benytte sin ytringsfrihet og protestere – som jeg har gjort. Men de er likevel tvunget til å følge med på ferden, fordi de kan ikke forventes å skulle si opp jobben. Universitetet er som organisasjon ikke som et politisk parti. Dersom en som medlem i et parti blir uenig med ledelsens politikk, kan en i tillegg til å protestere ved å bruke sin røst, også si opp sitt medlemskap, melde seg inn i et annet parti eller etablere et eget. Den tilsvarende muligheten har vi som ansatte ved universitetet i praksis ikke. Derfor bør universitetsledelsen vise den største varsomhet med å markere politiske standpunkter.

En fellesnevner for flertallet av de politiske aktørene som er blitt æresdoktorer ved Universitetet i Tromsø er at de i tillegg til å være engasjert i menneskerettigheter, også har framvist et betydelig sivilt mot. Den siste egenskapen blir høyt priset av Tove Bull i siste nummer av Tromsøflaket. Nærmere Tromsø finnes det to personer som virkelig kunne fortjent å bli æret, dersom vi følger ledelsens resonnement. Børre Knudsen og Ludvik Nessa bør da være neste par ut. Som Vanunu har de måttet gå i fengsel for sin overbevisning. Når jeg antar at de ikke står på styrets venteliste, så er det fordi deres engasjement for menneskerettigheter og sivile mot er politisk ukorrekt. Det gir imidlertid grunn til ettertanke.

Svein Jentoft,
professor,
Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning