Trenger vi stadig et senter for kvinne- og kjønnsforskning?

Sentrene ved UiTø har vært under stadige evalueringer siden de ble etablert. Formen de har fått, uten faglig personale og reelle muligheter til å drive forskningsaktiviteter gjør at de på sett og vis faller mellom flere stoler. Mange ved UiTø artikulerer også prinsipiell skepsis mot ’sentre’, sist ble dette klart uttrykt ved høstens rektorvalg. Vi som har vår tilknytning til Kvinnforsk, senter for kvinneforskning og kvinner i forskning, føler savnet av faglig personale på kroppen hver eneste dag. Vi får flere og flere henvendelser og oppgaver, stadige ønsker om faglige initiativ, forsknings- og nettverksinitieringer fra inn og utland. Vi har et meget aktivt styre som legger stor vekt på å holde et høyt faglig nivå og fokusere på nettopp det: fag, men vi kommer ofte til kort til tross for stor frivillig innsats fra mange. Det er den ene siden. Den andre er selve fagfeltet, kvinne- og kjønnsforskning. Trenger vi et eget senter for det? Er ikke kunnskap om kjønn, kjønnsrelasjoner, kjønnet språk osv. pr i dag innlemmet i alle fagfelt? Og er det ikke slik at unge mennesker mener det blir for mye snakk om kjønn, og at likestilling er oppnådd? Den såkalte ’mainstreaming’-strategien, å integrere den etter hvert nokså omfattende kunnskapen om kjønn i fagene har ikke helt lyktes. Styret i Kvinnforsk har kikket noen fagområder i kortene og vi har oppdaget at det er temmelig langt igjen. I mange fagområder er alt som før. Det er stadig, i 2001, mulig ved UiTø å legge fram forskning fra Båtsfjord eller om EU-byråkratiet uten i det hele tatt å reflektere hva kjønn kan bety. Det tverrvitenskapelige fagfeltet, kvinne og kjønnsforskning, er blitt stort på verdensbasis. Og det endrer seg kontinuerlig. Mange er nå for eksempel blitt opptatt av å studere nye måter å uttrykke mannlighet og kvinnelighet på, og peker på hvordan eksempelvis en type mannlig hegemoni er den man finner i institusjoner som universitetene. Eller en ser på hvordan også vitenskapelig språk er kjønnet. Dette er forskning som krever at en stiller kritiske spørsmål til mange av de etablerte analytiske og teoretiske tilnærmingene, noe som ikke er like populært i alle leire. Man skal ikke tukle med ’vitenskapen’. Så lenge slik tverrfaglig virksomhet skal foregå innenfor de etablerte universitetsfagene, kan det gå bra. Men det viser seg igjen og igjen at det stadig stilles spørsmålstegn ved legitimiteten ved denne forskningen, den bryter muligens med fagets paradigmer, og kan avvises. Det kan være det som i siste instans kan slå ut når kvinnelige akademikere treffer ’glasstaket’.

Etableringen av egne sentre for kvinne- og kjønnsforsking ved universitetene i hele verden har vært viktige, ikke minst fordi de har gitt rom og autonomi til selve fagfeltet. Innenfor de egne institusjonene gjelder de samme kvalifikasjonsreglene som i akademia for øvrig med vanlige vitenskapelige krav. Med institusjonaliseringen av fagfeltet kvinne- og kjønnsforskning kan de vitenskapelige arbeidene vurderes på egne premisser og ikke som bindestreks- eller sideordnete aktiviteter til den ’virkelige’ (og viktige) forskningen. Derfor er det stadig like avgjørende med den doble strategien, både integrering i tradisjonelle fagfelt, og egne autonome forskningsinstitusjoner. Vi tror og håper at UiTø er klar over betydningen av å ta vare på og utvikle kvinne- og kjønnsforskningen, og at den får sin rettmessige plass både i de enkelte fag og som egen fagenhet ved Kvinnforsk.



Halldis Valestrand er styreleder for Kvinnforsk ved UiTø.