Verdier og kommunikasjon

Trenger Universitetet i Tromsø en strategi for å kommunisere med omverdenen? Hvilke felles verdier finnes ved Universitetet? – Det er bedre å ha en strategi enn å stole på tilfeldigheter, sier Eva Sjøttem, – Vi må kommunisere verdier som kan være nyttige for samfunnet, sier Per Christiansen.

Både jusprofessor Per Christiansen og førsteamanuensis i biologi, Eva Sjøttem har vært med i en gruppe som har kommet med innspill til Universitetets kommende kommunikasjonsstrategi, den første i institusjonens 30-årige historie.

Per Christiansen:
Det er fornuftig å tenke gjennom hva man vil si om seg selv til omverdenen. En slik bevisstgjøring kan lede til en strategi. En del tyder på at samfunnet rundt oss, kanskje spesielt unge mennesker, har uklare forestillinger om hva vi gjør på Universitetet i Tromsø. Vi som arbeider her er heller ikke godt nok informert om hva andre ansatte holder på med.

Eva Sjøttem:
Jeg er enig i at vi trenger en kommunikasjonsstrategi, både for å kommunisere med hverandre og med omverdenen. Det er viktig å nå fram til alle målgrupper, ikke minst studenter. Vi trenger en kommunikasjonsstrategi også fordi vi lever i et samfunn der det er svært viktig å formidle kunnskap.

Tromsøflaket:
Finnes det felles verdier ved Universitetet i Tromsø som det er mulig å bygge på?

Per Christiansen:
En strategi må bygge på felles verdier som vi mener er verdt å kommunisere og som vi kan være stolte av, verdier som kan være nyttige for samfunnet og som oppfattes slik av andre. Ordet nyttig bør tolkes i vid forstand.

Eva Sjøttem:
Universitetet i Tromsø gjør for eksempel nytte ved å utdanne landsdelens ungdom.

Per Christiansen:
Hva er det vi bør kommunisere fra Universitetet i Tromsø? Jeg tror hver medarbeider og hvert fagmiljø bør spørre seg selv om hva deres bidrag kan være. Svarene, som sikkert vil variere, bør være et grunnlag for universitetets kommunikasjon med samfunnet. Vi må forklare hva vi holder på med, begrunne vår eksistens så å si, skape noen konkrete tanker om vår funksjon.
   For mitt vedkommende bør jeg reflektere over hvordan Det juridiske fakultet kan være nyttig for omverden. Jeg synes at internasjonalisering, tverrfaglighet og kommersialisering er tre perspektiver med spenn fra langsiktig samfunnsnytte til «butikk». Vi lever i en verden som stadig blir mindre. Derfor er internasjonalisering åpenbart et viktig stikkord i vår kommunikasjon med samfunnet. Kommersialisering bør ikke oppfattes som et negativt begrep i den akademiske verden. Jurister kan ikke lage verdifulle stoffer av rekeskall, men vi kan hjelpe til med å omdanne en idé til forretning, for eksempel etablere selskaper, gjøre registreringer i Brønnøysundregistret, ta patent på idéer og føre avtaler om salg trygt i havn. Finansiering, skatt og avgift hører også med. Ettersom samfunnet blir mer komplekst og får en større grad av spesialiseringer, øker dessuten behovet for tverrfaglighet. Aktuelle eksempler på dette er det nyoppretta fredssentret og SV-fakultetets planer om en mastergrad i offentlig rett. Snøhvit kan være et annet stikkord. Etter folkeretten har andre staters skip rett til å seile langs kysten vår. Med tanke på en sårbar natur, kreves det kanskje særskilte tiltak for å hindre katastrofer? Her bør for eksempel juridisk fakultet kunne være en bidragsyter.

Eva Sjøttem:
Det er også en stor oppgave å undersøke mulige skadevirkninger på miljø og fisk i forbindelse med Snøhvit-utbygginga. Beliggenheten til Norges fiskerihøgskole, Fiskeriforskning og Forskningsparken gir oss en glimrende mulighet til samarbeid og tverrfaglig forskning.

Per Christiansen:
Vi må tenke gjennom våre målsettinger også på området utdanning. Arbeidet med kvalitetsreformen gir oss en klar foranledning til dette. For jus kan man kanskje si at vårt mål er å lage gode advokater av middels studenter? De gode studentene bør bli forskere, lærere og dommere, mens studenter som ikke finner seg til rette på jus har mulighet til å kombinere jusen med andre fag, ettersom det er bruk for en juridisk tenkemåte i mange yrker.

Tromsøflaket:
Har dere noen motforestillinger mot å lage en kommunikasjonsstrategi for Universitetet i Tromsø?

Eva Sjøttem:
Jeg har motforestillinger mot tilfeldige oppslag i media. Det er bedre å ha en strategi enn å stole på tilfeldigheter. Enkelte oppslag om medisin og helse har vært egnet til å skape falske forhåpninger. Kanskje ville det være en fordel om forskere kunne skrive mer planmessig, kanskje gjennom en egen spalte i lokalavisene?

Per Christiansen:
Motforestillinger er nok allerede godt forankret i miljøet. For min egen del vil jeg derfor ikke bruke så mye tid på det. Når det gjelder formidling mer generelt, bør forskere tenke gjennom om kanskje journalister har en kompetanse som forskeren mangler? Hvis man forutsetter full kontroll i sin formidling, må man overveie som den sikreste strategi å holde munn. Men det blir etter min mening ikke noen god kommunikasjonsstrategi…

Eva Sjøttem:
Stadig flere studenter utdannes ved Universitetet i Tromsø og går ut i arbeidslivet. Derfor blir det viktigere å gjøre Universitetet kjent på en planmessig måte.

Per Christiansen:
En møteplass på universitetsområdet, et «sosialt vannhull», en akademisk klubb som er åpen to-tre dager i uka, gjerne med fulle rettigheter og noen gode, utenlandske aviser for å skape et miljø der folk kan møtes på tvers av faggrensene, kunne kanskje være en tanke?

Per Christiansen:
Næringslivet er preget av stadig endring. Selskaper etableres og utvikles. Dårlige selskaper utelukkes fra markedet gjennom konkurs eller kjøpes opp til en lav pris, mens gode selskaper kjøper opp andre eller kjøpes opp til en høy pris. Selskapenes liv fra «fødsel til død» blir kortere og de økonomiske referanserammer endres, særlig gjennom utvidelser av markedet. Denne landsdelen vil ikke skjermes for disse endringer. Det er regionen Nord-Norge som står i sentrum for eksempel når hurtigruteselskapene nå slår seg sammen. Jeg spør meg selv om Universitetet burde speile slike endringer ved å ta navnet Universitetet i Nord-Norge. Internt vil samfunnsendringer kunne føre til omprioriteringer. Det er urealistisk å diskutere om vi er for eller mot endring. Endring kan være vanskelig for mange, men gir samtidig muligheter til å oppnå forbedringer.

Eva Sjøttem:
Det er et viktig tiltak å samle forskningen ved Universitetet i Tromsø i større bolker slik at enhetene ikke blir for små. Hvis man skal komme noen vei, må man publisere for å få eksterne midler. Derfor er det viktig å legge fram prosjektplaner som blir evaluert, ikke bare skue tilbake gjennom årsmeldinger.

Per Christiansen:
Vi bør kanskje nå si at Universitetet ikke lenger er under oppbygging. Selv om noen her skulle mene det, bør vi være forberedt på at andre, for eksempel departementet, ikke ser det slik – det må jo komme til et punkt hvor barndommen og ungdomstiden er over? Vi bør ikke være lei oss for det, men heller konsentrere oss om å gjøre studiene så attraktivet at studenter fra andre steder i landet velger Tromsø. Ved Det juridiske fakultet er det en stor andel studenter fra andre deler av landet.

Eva Sjøttem:
Det mangler heller ikke søkere fra andre landsdeler til vårt sivilingeniørstudium og til medisin ved Det medisinske fakultet. Ellers bør Universitetet i Tromsø satse på studier om urfolk, fiske og miljø i nord, områder som peker seg ut på grunn av vår beliggenhet.