Oppsummering av konferansen Indigenous Politics: Aspects of Power and Democracy

Foredragene på konferansen bød på mange spennende perspektiver og argumenter. De beveget seg på mange nivåer - fra det globale nivå og helt ned til det lokale. Mange av foredragene handlet om internasjonale rettsregler og institusjoner, de diskuterte sentrale begreper som både har en rettslig og politisk dimensjon. Hva skal vi for eksempel forstå med begrepet selvråderett? Bør en snakke om urfolk i entall eller flertall? Skal urfolks rettigheter sikres på individuelt eller kollektivt grunnlag? Slike spørsmål har ennå ikke fått sin endelige avklaring hverken i det internasjonale eller nasjonale styringsapparatet. De er da også kontroversielle, som flere var inne på. Forholdet til nasjonalstaten var rimeligvis vært et tema. Blant annet brukte de tre sametingspresidentene mye av sine foredrag på å drøfte dette – og der argumentet var at mye gjenstår før relasjonen og samhandlingen mellom stat og sameting har funnet sin form. Knapt noen av innleggende unnlot å vie sametinget oppmerksomhet. Sametinget er, som Per Selle var inne på, en viktig nyskapning som allerede har, og i framtiden vil komme til å forandre mangt og meget i det samiske samfunnet. Mange snakket om hvilken myndighet dette nye organet bør ha i styringskjeden. Dette berører selvsagt ikke bare arbeidsfordelingen mellom staten og sametinget som de fleste fokuserte på, men også forholdet til samiske næringer og til det samiske sivilsamfunnet.

Det er naturlig å undersøke hvordan sametinget fungerer som politisk arena. Virker det inkluderende eller ekskluderende for interesser og kunnskaper som bør være representert? Et annet spørsmål er om sametinget har de ressurser og oppgaver det trenger for å ha meningsfull rolle i det samiske samfunnet. Svaret, ifølge flere av foredragsholderne, synes å være et klart nei. Begge disse spørsmålene er nært knyttet til et tredje som mange også berørte, nemlig sametingets legitimitet. Om sametinget har liten eller stor legitimitet vil ha mye å si for hvordan det fungerer. Et ting som ikke har legitimitet blant samene selv, vil heller ikke ha det i den norske befolkningen. Sametinget kan ikke som det norske stortinget dra veksler på en tradisjonell autoritet – om vi skal knytte an til Max Webers ideer om legitimitetens grunnlag. Til det er sameting for ungt. Men skal vi tro Weber, så vil en kunne forvente at legitimiteten vil styrkes på sikt. For en økende andel samer vil sametinget være noe som har eksistert så lenge de har levd. Det formelle mandat sametinget har fått er med på å bestemme legitimiteten, men det spiller også en viktig rolle hvordan sametinget fungerer i forhold til sitt velgergrunnlag, i forhold til det sivile samfunn, og i forhold til de samiske næringene. Hvordan kommuniserer sametinget med disse sektorene? Sametingspresident Sven Roald Nystø mente at relasjonene ned i det samiske sivilsamfunnet må vies større oppmerksomhet i tiden framover. Til nå har mye av innsatsen gått med til å avklare forholdet til staten. Det er behov for større offentlighet enn den sametinget representerer, hevdet Nils Oskal.

For egen del vil jeg si at om en er opptatt av makt, demokrati og legitimitet, så må en også rette fokus på hvordan det samiske sivilsamfunnet fungerer i seg selv – altså uavhengig av Sametinget. Hva er det samiske sivilsamfunnet, var det en som spurte. Hvilke interesser er godt organisert, hvilke er dårlig organisert? Organisering betyr jo mye som vi vet, for evnen til å vinne fram i politikken, for muligheten til å bli hørt. Tocqueville var den første til å påpeke at et velfungerende sivilsamfunn er en nødvendig forutsetning for et levende demokrati. I det sivile samfunnet bygges sosial kapital, herunder også dyder, som er helt avgjørende for demokratiet. Dersom det er riktig som Weber mente, at legitimiteten sitter ”in the eye of the beholder”, må sametinget evne å se seg selv fra sivilsamfunnets side og ikke bare omvendt. Bjørn Bjerkli mente at vi har lite faglige kunnskaper om det samiske sivilsamfunnet, og at forskningen bør søke å rette på dette i tiden framover. Det er da nødvendig å diskutere hva som er viktige og forskbare problemstillinger. Skjer det for eksempel en tilsvarende forvitring av det sivile samfunn som den professor Yngvar Løchen var opptatt av når det gjelder det norske samfunnet? I så fall gir det intet godt grunnlag for det nye samiske demokratiet? Britt Kramvigs innlegg gir her inntak til interessante hypoteser.

Akkurat som en bør rette fokus direkte mot det sivile samfunn når en diskuterer makt og demokrati, så bør en rette søkelyset mot de samiske næringene og de økonomiske prosessene. Hvilke interesser dominerer? Hva forklarer endringene næringsorganiseringen? Hvilke hensyn blir ivaretatt, f.eks. i ressursforvaltningen? Slike problemstillinger ble nesten ikke drøftet denne konferansen. Unntaket var Robert Paine som reiste spørsmålet om hva slags reindrift en skal ha i framtiden. Dette er opplagt et viktig spørsmål, som det ville være naturlig at Sametinget diskuterte. Det ville ha hjulpet om sametinget hadde hatt myndighet i forhold til reindriften, noe det i dag ikke har. Men heller ikke da er det sikkert at sametinget kunne gjøre mye fra eller til. Hva slags næring reindriften er og skal være, bestemmes til syvende og sist av reindriften selv. En maktanalyse må derfor vektlegge hvordan de samiske næringene virker internt, hvilken egendynamikk som gjør seg gjeldende. Den må kartlegge hvilke interesser som vinner fram på vidda, i markedet, og i politikken. Forholdet mellom samiske næringer og det sivile samiske samfunnet byr også på interessante maktanalyser som glimret med sitt fravær på konferansen. Skal sametinget inn i reindriften vil de nettopp gripe inn i relasjonen mellom det næring og sivilsamfunn. Sametingets legitimitet skapes ikke bare i forhold til det sivile samfunnet, men også i forhold til de samiske næringene. Her er jo situasjonen, om jeg har tolket den rett, at reindriftsnæringen virker å være svært komfortabel innenfor det landbrukspolitiske segmentet – som er et segment der sametinget ikke deltar. Entusiasmen for at sametinget skal inn i reindriftspolitikken synes å være mye større i tinget enn i næringen. Sametinget vil inn, men NRL – reindriftsutøvernes interesseorganisasjon - stritter i mot. Det kan være mange grunner til at næringen er betenkt, men en grunn er nok at en er opptatt av å bevare det såkalte ”indre selvstyre”, som er godt innarbeidet i reindriften.

Vi fikk under konferanse fått presentert gode analyser og mange konkrete forslag om hva som må til for å styrke det samiske demokratiet: Rettighetsspørsmålet må avklares. Makt må føres ned fra statlig nivå. Sametinget som institusjon må bli mer representativ. Relasjoner til de samiske næringene og det samiske sivilsamfunnet må bygges ut. Jeg skulle imidlertid ønske at vi hadde fått en mer systematisk diskusjon ikke bare av svarene, men også spørsmålene. Hva er de gode spørsmålene som bør stilles om vi er opptatt av makt og demokrati i sameland, og som vi bør gå videre på? Jeg hadde foretrukket at foredragsholderne hadde anstrengt seg mer for å hjelpe oss videre her. Jeg synes imidlertid Ande Somby var inne på noe vesentlig da han i en kommentar til et av innleggene åpnet med å spørre: ”Hvordan ser maktstrømmer ut? Og hvordan strømmer de gjennom institusjonene?” Er det for eksempel med makten som med vannet som strømmer: Det finner alltid en annen vei om det støter på hindringer. Flere var inne på dette når det gjelder kvinners innflytelse i sametinget. En må gå ut fra at det også vil kunne skje på andre interessefelt. Hvor makten strømmer hen når den treffer på de demninger som institusjoner representerer, er et forskbart spørsmål. Det kan nok være ubekvemt å skulle rette søkelyset innover i det samiske samfunnet, å stille spørsmål som ikke gjelder ”dem og oss”, men bare ”oss”. En kan likevel ikke skyve slike temaer under teppet. Eksempler er kvinners svake representasjon i sametinget som Vigdis Stordahl var opptatt av i sitt innlegg, og forholdet mellom sjøsamer og innlandssamer som Svanhild Andersen berørte. En samfunnsforskning som ikke går inn i slike spørsmål, blir tannløs. Et sameting som skygger unna blir i lengden irrelevant for dem de angår.

Professor Svein Jentoft, Institutt for planlegging og lokalsamfunnsforskning