Månedens plante: Rødildtorn (Pyracantha coccinea)

Ole Billing Hansen

Om høsten eksploderer naturen i sterke farger, enten det er høstfargede blader eller fargesterke, modne frukter. For de fleste planteslag er fargeprakten heller kortvarig. Men rødildtorn beholder de oransje eller røde fruktene fra september og utover vinteren. Dessverre er dette et heller sart planteslag, og planting bør begrenses til milde kyststrøk.

Rødildtorn setter rikelig med fargerike frukter som blir sittende på utover høsten. Foto: Ole Billing Hansen

Alltidgrønn tornebusk
Ildtorn-slekten omfatter syv arter av alltidgrønne busker som finnes viltvoksende i Sørøst-Europa til Kina. Plantene har greintorner med blader. Bladene sitter skruestilt eller i knippe. De er helrandet til tannet eller rundtannet, men aldri lappet. Ørebladene er små og faller tidlig av. De hvite blomstene er 0,5-1 cm brede og sitter mange sammen i halvskjerm på skudd med blader. Begeret er varig og kronbladene er avrundet. Hver blomst har om lag 20 pollenblader med gule pollenknapper, 5 grifler og 5 fruktblader. Fruktene er små, runde, epleliknende og oransje til røde.

Blomstene hos ildtorn er små og hvite, men det er gjerne mange på hver plante. Foto: Jeanette Brun

Et vell av blomster og frukter
Rødildtorn finnes viltvoksende fra Italia til Lilleasia der den danner en tett, vanligvis 2-3 meter høy, men opptil fem meter høy busk. Ny skuddvekst begynner midt i mai. Skuddene er grått dunhåret i begynnelsen av vekstsesongen. Bladene er opptil 4 cm lange, elliptiske til lansettformet, tannet og størst på vegetative skudd. De er skinnende mørkt grønne på oversiden, lysere på undersiden og noe håret ved grunnen som unge. Blomstringen begynner i Ås i månedskiftet mai-juni og varer i fem-seks uker. Hver blomst er fem-tallig og bare om lag 8 mm bred, men de hvite blomstene sitter mange sammen i 3-6 cm brede halvskjermer på korte skudd. De små, epleliknende fruktene utgjør den største prydverdien. Hver frukt er om lag 5 mm lang, rund og rød hos arten, men fra guloransje til lysende rød hos kultivarene. Fruktsettingen er ofte svært rik. Foruten avvikende fruktfarge kan også kultivarene ha mer opprett eller kompakt vekst, eller brokete blader. Mange kultivarer har oppstått ved hybridisering med andre arter.

Kultivarer av rødildtorn har fruktfarger fra guloransje til lysende rød. Foto: Jeanette Brun

Mange ”epleslektninger”
Rødildtorn omtales første gang som dyrket i Europa i 1629. Det botaniske navnet Pyracantha kommer fra gresk pyr – ild, som viser til sterkt rød fruktfarge og akanthos – torn. ”Coccinea” betyr skarlagensrød. De norske slekts- og artsnavnene er dermed nærmest direkte oversatt. ”Paricanthas” ble dyrket som prydplante i England, og fruktene ble høstet til marmelade. Arten har opp gjennom historien vært ført til Mespilus (matmispel), Crataegus (hagtorn) og Cotoneaster (mispel), noe som gjør det vanskelig å si når arten ble tatt i bruk her i landet. Selve arten blir sjelden plantet i dag, men det finnes en rekke kultivarer.

Skjermet plantested
Her i landet nyttes rødildtorn som et noe eksotisk innslag i hagen, gjerne mot vegg eller annen skjerm som gir beskyttelse. I mildere strøk i Europa regnes arten som en god hekk- og skjermingsplante. Den skal være sterk mot forurensning og eksponering. Arten dyrkes særlig på grunn av den rike blomstringen, det alltidgrønne bladverket og særlig de svært dekorative fruktene på seinhøsten og utover vinteren. Greiner med frukt kan tas inn til dekorasjon, men fruktene blir ofte spist av trekkfugler på forvinteren.

Kravfull og sart
Ildtorn bør plantes på godt drenert jord, fullt soleksponert eller i halvskygge. Plantet ved vegg bør den skjermes mot sviende vårsol. Plantene kan få sterke angrep av epleskurv. De tåler nokså kraftig tilbakeskjæring, men hos oss er utfordringen som oftest heller å sikre god overvintring. Arten kan frøformeres, men siden det stort sett er kultivarer som blir plantet i dag, er det vanlig å bruke urteaktige stiklinger på forsommeren eller store, halvmodne stiklinger på ettersommeren. Ildtorn regnes ikke som særlig vinterherdig og er best egnet i kyststrøk. I kalde vintere kan plantene miste mye av bladverket og fryse sterkt tilbake, men som regel bryter de godt igjen fra friske knopper.

I universitetsparken finner vi et godt eksemplar av kultivaren P. c. ’Orange Glow’ ved den vestvendte veggen av Cirkus.
Her finner du månedens plante Håvard Tveite, Institutt for matematiske realfag og teknologi




Oppdatert: 07.11.06
Utskriftsvennlig versjon : Arkiv : Tips en venn