SAMMENDRAG

Eija Bakken

Jorderosjon har i Middelhavsområdene i hovedsak blitt forklart ut fra klima og vegetasjonsdekke. Dette skyldes at vegetasjonen påvirker både mengde og hyppighet av overflateavrenning og jorderosjon. I de bakkete og halv tørre områdene i østre deler av Middelhavsområdet, er det ikke uvanlig med intensive regnepisoder som forårsaker betydelig overflateavrenning og erosjon. I disse områdene har bønder benyttet et system av steinsatte terrasser for å motvirke jorderosjon og samtidig ta vare på og lagre mer vann i jorda for å sikre gode og stabile avlinger.

Målet med disse undersøkelsene var å kvantifisere overflateavrenning og jorderosjon i områder med og uten terrassering. Virkningen av terrassering på plantevekst og sosioøkonomiske forhold ble også undersøkt. Fordi det manglet grunnleggende data om risiko for jorderosjon i dette området, ble et datasett fra et toårig feltforsøk brukt for å estimere risiko for erosjon på både mikro- (rute) og makroskala (nedbørsfelt) ved bruk av Revised Universal Soil Loss Equation (RUSLE) samt Geographic Information System (GIS).

Et feltforsøk ble anlagt for å undersøke hvordan steinsatte terrasser påvirket erosjon og jordas evne til å forsyne plantene med vann sammenlignet med ikke terrasserte områder. Vikningen av et plantedekke (hvete) på erosjon ble også undersøkt. Feltforsøkene ble utført i vintersesongene 2001 og 2002. Jorda er klassifisert i henhold til USDA som en Lithic Xerothent loamy, mixed, thermic med vekt på henholdsvis Termic og Xeric jordtemperatur- og jordfuktighetsregimer.

Resultatene viste at erosjonsprosessen i hovedsak var transportbegrenset, bare 6,5 % av erosjonsepisodene var løsrivingsbegrenset. Ved nedbørsepisoder med mer enn 60 mm nedbør og med I30 høyere enn 12 mm h^-1 endret erosjonsprosessen seg fra å være transportbegrenset til å være løsrivingsbegrenset. Det var også merkbart at ved vannmetta forhold forårsaket regnintensitet høyere enn 4 mm h^-1 og nedbørsmengder med mer enn 10 mm regn overflateavrenning og erosjon.

Det ble funnet signifikant nedgang i erosjon med terrassering sammenlignet med uten terrassering (182 kg ha-^-1 og 3525 kg ha^-1 i 2000, 1769 kg ha^-1 og 5057 kg ha^-1 i 2001 for henholdsvis ruter med og uten terrassering). Denne samme trenden ble funnet for overflateavrenning for disse behandlingene. Virkningen av en hvetebestand var ikke signifikant, men et plantedekke gav likevel mindre overflateavrenning og erosjon sammenlignet med uten plantedekke. Det ble funnet økt total avling (tørrstoff) ved terrassering enn uten terrassering (henholdsvis 1570 og 630 kg ha^-1 i 2000, 2545 og 889 kg ha^-1 i 2001). Avlingsøkningen kan tilskrives bedre jordkvalitet og bedre vannforsyning til plantene i de områder som var terrassert. Økning i produktivitet ga høyere netto fortjeneste for områder med terrassesystemer sammenlignet med områder uten (3,5 – 6 ganger høyere netto fortjeneste).

I arbeidet med å finne årsaken til forskjellen i avrenning og erosjon med og uten terrassering viste det seg at organisk materiale, Ca og K hadde positiv virkning på aggregatstabilitet og da også på erosjon og avrenning. Virkningen av organisk materiale på aggregatstabilitet var knyttet til en grenseverdi på 1,3%, dvs at hvis innholdet av organisk materiale var mindre enn 1,3 % så var det ingen virkning. Det ble også funnet at overflateavrenning, mellomfure- og regndråpeerosjon kan estimeres ved å bruke multipel regresjon ((r= 0.87, 0.87, 0.93 for henholdsvis overflateavrenning, mellomfure- og regndråpeerosjon) for faktorene ”kinetisk energi i nedbøren”, ”varighet av nedbørsepisode”, ”EI30” og ”I30” der nedbørens kinetiske energi var den viktigske forklaringsfaktoren (r=0.93).

Bruk av Revised Universal Soil Loss Equation (RUSLE) på rutenivå viste større jordtap enn det som ble målt, 7.8 and 2.6 Mg ha^-1 , for henholdsvis estimert med RUSLE og målt erosjon. Årsaken til forskjellen mellom målt og estimert jordtap skyldtes at noen faktorer i RUSLE stemte dårlig med faktorer relatert til målt erosjon. Spesielt viste K-faktoren i RUSLE tre ganger høyere verdi enn målt K-faktor, C-faktoren i RUSLE underestimerte målt C-faktor og P-faktoren i RUSLE overestimert målt P-faktor tre ganger. Når disse faktorene ble justert i følge de målte verdier, økte modellens treffsikkerhet fra 26% til 86%. Bruk av RUSLE på nedbørsfeltnivå ved hjelp av Geographic Information System (GIS) vist god overensstemmelse med estimering av midlere årlig jordtap (R2= 0.68). Modellen viste at 24% av nedbørsfeltets areal hadde større erosjon enn akseptabel erosjon (5 Mg ha^-1 ). Når alle faktorene i RUSLE ble holdt konstant var risikoen for erosjon størst i olivenplantasjer (20-30 Mg ha^-1 ) mens hvete og bygg hadde minst risiko for erosjon (5 Mg ha^-1 ). Dette viste at det er viktig å endre driftsform ved dyrking av oliven, f.eks redusere antall jordarbeidinger og endre tidspunkt for bearbeidinga. Generelt var bruk av RUSLE et godt verktøy for å estimere erosjon både fra rute- og nedbørsfeltnivå og kan med fordel brukes i fremtidig planlegging av bruk av dyrka arealer for å redusere erosjonen. Modellen er effektiv, enkel og lite tidkrevende å bruke og den kan lett tilpasses bruk under lignende forhold. Imidlertid er det fortsatt nødvendig å utføre langvarige måleserier av jorderosjon for å kunne tilpasse RUSLE til å gi sikre estimater av jorderosjon i Middelhavsområdet.

Det var signifikant forhold mellom bøndenes forventning, eierskap, jordmorfologi og insentiver og bøndenes vilje til å ta i bruk metoder for å redusere erosjonen. Mindre gårdsenheter (52% av de bøndene som ble intervjuet) var i utgangspunktet villige til å selge sine jordareal til mer urban bruk. Årsaken til dette var i hovedsak en god pris og kortsiktig økonomisk gevinst. Bruken av jordbruksarealene i Palestina endrer seg og for å bevare de dyrka arealene og ta vare på jordresursene er det nødvendig med gode finansieringsmuligheter, et godt lovverk og et effektivt forvaltningssystem.






Oppdatert: 29.11.04
Utskriftsvennlig versjon : Arkiv : Tips en venn