Etikk i endring

TEKST: Kim E. Andreassen
FOTO: Paul S. Amundsen

Forskningsetikken er stadig i endring. Det mest åpenbare er at den
må endre seg i takt med en teknologisk utvikling som stiller oss
overfor flere og større dilemmaer. Men med ny vitenskap, teknologi
og grenseforskyvninger mellom vitenskap og industri, får forskere
stadig nye etiske utfordringer. Men forskningsetikk blir også
påvirket av politiske endringer og mer generelle holdningsendringer.
Forskningsetikken er ikke passiv i denne prosessen, den er selv med
på å påvirke vitenskapen, samfunnet og vårt verdensbilde. Den setter
spørsmål om tillit og sannhet på prøve, ikke minst spørsmålet om
hvilke sannheter vi til enhver tid vil ha. Til syvende og sist setter den
spørsmål ved menneskets status, ved hva vi er og hva vi ønsker å være
blant andre skapninger.

Den annen verdenskrig blir oppfattet som det viktigste
vendepunktet i moderne forskningsetikk. Grunnen til dette er
oppgjøret med den medisinske forskningen som foregikk i og rundt
de tyske nazi-konsentrasjonsleirene. I kjølvannet av Nürnbergprosessene
fulgte Nürnberg-kodeksen, en liste på ti regler for medisinsk
forskning som spesielt tok sikte på å sikre framtidige overgrep mot
forsøkspersoner. I forlengelsen av denne ble Genève-erklæringen
(1947) og Helsinki-deklarasjonen (1964) utarbeidet som interne
retningslinjer for medisinsk forskning, som særlig fokuserte på den
enkelte forskers ansvar og den enkelte forsøkspersons rettigheter.

Forskningsetikken slik vi kjenner den i dag, fikk først feste
innenfor medisinsk forskning. Men også i naturvitenskapene så man
tidlig behovet for selvregulering, spesielt på områder som innebar
stor miljø- og sikkerhetsrisiko. Nødvendigheten av begrensinger i
forskningens frihet ble klart mellom annet for de amerikanske forskere
som var med på å utvikle de første atomvåpen, og som selv advarte
mot konsekvensene. Samfunnsfagene har særlig vært opptatt av
forskningsetiske problemer knyttet til eksponering av enkeltpersoner
og grupper, noe som ikke har blitt mindre aktuelt siden utviklingen
innen elektronisk databehandling.

Siden midten av 1970-tallet har vi sett en økende interesse for
å etablere uavhengige kontrollkomiteer for forskning. I Norge har
dette blant annet ført til at de nasjonale forskningsetiske komiteer
ble opprettet i 1990. NEM (medisin), NENT (naturvitenskap og
teknologi) og NESH (samfunnsvitenskap og humaniora) er uavhengige
rådgivende komiteer for forskningsetiske spørsmål, som til sammen
dekker alle fagområder. De nasjonale forskningsetiske komiteene har
ikke dømmende kraft, kun rådgivende funksjon.

De senere årene har vi fått et sterkere søkelys på demokratisk
kontroll av forskningen i form av innsyn og dialog. Særlig innefor
den biomedisinske forskningen og den bioteknologiske utviklingen
har det vært fremmet krav om politisk kontroll. Større demokratisk
kontroll og mer offentlig interesse for vitenskapens konsekvenser må
forstås som et skritt i riktig retning. Likevel kan man også spørre seg
om denne kontrollen kan gå for langt, slik at den hemmer utvikling.
For eksempel har Bergen en av de største biobankene i verden. Den
inneholder uante muligheter for å løse sykdomsproblematikk innen
kreft, hjerte- og karsykdommer, men er underlagt strenge lover.
Genforskning kan få store samfunnsmessige konsekvenser hvis det
fører til at befolkningens gener kartlegges. Hva ville for eksempel
skje med forsikringssaker? Et spørsmål man kan stille seg i denne
sammenheng, er om det alltid er viktigere å utvikle nye medisiner
heller enn å tenke politisk rettferdighet.

I det siste har det vist seg at forskerne og forskningen selv
krever beskyttelse. Det har vokst frem en erkjennelse av at forskere
og forskningen har krav på beskyttelse mot økonomiske og
samfunnsøkonomiske interesser. Det har også vært klaget på at eksterne
regler og byråkrati forsinker eller begrenser viktige forskningsforsøk.
Mot det siste har vi nettopp sett viktigheten av offentlig uavhengig
kritikk av selvbeskyttende praksiser og selvpålagte regelverk i forskning.
For eksempel hvordan interne etiske regler om saklighet og respekt for
medforskere i offentlig debatt, kommer i konflikt med den uavhengige
etiske normen om varsling.

Forskningsetikkens stadige utfordringer er å beskytte på
en handlekraftig måte, uten at den selv blir et hinder. Så lenge
vitenskapene og samfunnet endrer seg, vil en diskusjon om denne
balansen alltid være aktuell.

Få denne utgåva tilsend / abonnér

Hubro er Universitetet i Bergen sitt eksternmagasin. Det kjem ut med fire utgåver årleg, og er ein kanal for allmenn formidling av forskinga som går føre seg ved universitetet.

For tips og spørsmål vedr. annonsar etc., kontakt redaksjonen på tel. 55 58 90 86, eller på epost.

Tidligere UiB-magasinet; bestilling