Redaktøransvar: Ansvarsfordeling og organisering | Håndtering av redaktøransvar
- en utredning om håndtering av strafferettslig redaktøransvar og administrativ redaktørfunksjon for det elektroniske informasjonssystemet (basert på WWW) ved Universitetet i Oslo.
Av Arnt Sommerlund, førstekonsulent
Informasjonsavdelingen
Universitetet i Oslo
Innhold
Universitetsdirektøren ved Universitetet i Oslo (UiO) tildelte 15. februar 1996 Informasjonsavdelingen (IA), ved informasjonsdirektøren, til å ivareta det overordnete redaktøransvaret for UiOs elektroniske informasjonssystem basert på World Wide Web (WWW). I samme brev (ref. 96/619) bes IA å angi hvordan dette redaktøransvaret skal håndteres, noe denne utredningen har til hensikt å klagjøre.
Det er to hovedargumenter for at UiO ønsker å implementere redaktøransvar for informasjonssystemet i WWW:
Redaktøransvaret er hjemlet i straffeloven 43de Kapitel,
Forseelser, forøvede ved trykt Skrift, § 428 - § 436.
Redaktøransvaret for det elektroniske informasjonssystemet ved UiO
må tilpasses både elektronisk system og administrativ organisering.
Håndteringen av redaktøransvaret må tilpasses
universitetssystemet, blant annet med tanke på universitetets tradisjon
med desentralisering av oppgaver og tilsvarende autonomi hos enhetene.
Målet er å etablere et minste felles sett av retningslinjer og
instrukser.
Spørsmålet om redaktøransvar for elektroniske medier er for tiden til utredning i Kulturdepartementets medieavdeling, som har intensjoner om å tilpasse dagens lovverk for redaktøransvar til også å omfatte elektroniske oppslagstavler/informasjonssystemer. Professor Jon Bing ved Institutt for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo, har levert en utredning til departememtet om dette emnet - "Rettslige konsekvenser av digitalisering: rettighetsadministrasjon og redaktøransvar i digitale nett" (Complex 1/95).
Denne utredningen i regi av prosjektet NYST (Nye studenttjenester) Informasjonsformidling bygger på Bings utredning og på notatet "Permanent organisering av elektronisk informasjonssystem ved UiO" (NYST -94/014 Perm.org.info, versj. 6). Vi har i prosessen fått innspill fra Informasjonsavdelingens redaktørgruppe, prosjektgruppen og arbeidsgruppen i prosjektet NYST Informasjonsformidling. Da denne utredningen også berører lovområder utenfor straffelovens paragrafer om redaktøransvar, deriblant lov om universitetet og høgskoler, har det på enkelte punkter vært nødvendig å avgrense denne utredningens omfang. Momenter som ikke er sentrale i.h.h. til lov om redaktøransvar, er derfor bare omtalt i begrenset grad.
Redaktøransvar vil i dette dokumentet bli betraktet ut i fra straffelovens definisjoner. Det kan være hensiktsmessig for den videre drøfting at redaktøransvar ikke forveksles med den mer tradisjonelle oppfatningen av "redaksjonelt arbeid". Redaksjonelt arbeid kan her med fordel omtales som informasjonsansvar, dvs.: "ansvar for å fremskaffe og vedlikeholde informasjon" (jfr. NYST -94/014 Perm. org. info., side 6):
"Den informasjonsansvarlige har det umiddelbare ansvaret for å innhente informasjon og sørge for at denne blir lagt inn og oppdatert."
Innføring av redaktøransvar for WWW har vært omdiskutert i både offentlige og faglige/teknologiske fora. Et av motargumentene har vært at innføring av redaktøransvar for WWW vil kunne være et anslag mot den tradisjonelle ytringsfriheten på Internett. Et av argumentene for redaktøransvar har vært at nye elektroniske medier for publisering bør skal ha andre lover enn de som gjelder for dagens mer kjente medier (blader, trykt skrift og kringkasting).
Professor Jon Bing anbefaler overfor myndighetene i sin utredning (Complex 1/95, side 237) at dagens lovtekst for redaktøransvar (straffeloven § 428 - 436) utvides med følgende presisering (første av to ledd) til strl. § 436:
"Datamaskinbasert informasjonssystem som henvender seg til et større antall personer regnes som blad eller tidsskrift etter denne lov."
Formuleringen er i tråd med Kulturdepartementets tidligere uttalelser. Formuleringen vil ventelig bli implementert i gjeldende lovverk i nær fremtid.
Dersom datamaskinbaserte informasjonssystem, her med tanke på WWW, rammes av straffelovens formuleringer om redaktøransvar, vil det kunne være straffbart dersom UiO ikke navngir hvem som er redaktør.
"Er det i et blad eller tidsskrift ikke angitt hvem som er
redaktør, straffes redaktøren og forleggeren med
bøter."
(strl. § 429, 1. ledd)
Dette blir også klarere med Jon Bings tilleggsforslag (2. av to ledd) i strl. § 436:
Mangler systemet en person som treffer avgjørelser om systemets innhold eller om en del av dette, jfr. første ledd, regnes både eier og utgiver som redaktør etter dette kapittel."
Universitetsdirektøren har oppnevnt informasjonsdirektøren som ansvarlig redaktør. Delegeringen av redaktøransvaret er ikke bare en hensiktsmessig administrativ arbeidsdelingen mellom universitetsdirektøren og fagavdelingen for informasjon når det gjelder det elektroniske informasjonssystemet. Lov om redaktøransvar medfører at den som treffer avgjørelse om innhold pådrar seg redaktøransvaret. Dette impliserer at den som treffer avgjørelse også må kompetanse til det, noe som forutsettes å være integrert hos informasjonsdirektøren, hennes stedfortreder og avdeling.
Etter Bings forslag til lovtillegg kunne universitetsdirektøren, som eier og utgiver, selv ha blitt å regne som redaktør - dersom informasjonsdirektøren ikke hadde vært oppnevnt til å ivareta dette ansvar og denne funksjon.
Det er dermed hensiktsmessig å avklare hvem som kan betegnes som redaktør og hva som ligger i det å være redaktør:
"Ved redaktør av et blad eller tidsskrift forstås i
dette kapittel den som treffer avgjørelse om skriftets innhold
eller om en del av dette, enten han betegnes som redaktør eller som
utgiver eller på annen måte.
(strl. § 436, egen
utheving)
Sentralt her er begrepet "den som treffer avgjørelse" om innholdet. WWW er et mange-til-mange-medium, der i utgangspunktet hvem som helst kan publisere sin informasjon. Det ligger i intensjonen for UiOs elektroniske informasjonssystem at både studenter og ansatte skal kunne bruke systemet til å publisere privat og personlig informasjon. Dette som et supplement til den offisielle informasjonsdelen.
Blant annet ut i fra hensyn til kvalitetssikring legges det opp til at
informasjonsdirektøren har den avgjørende myndighet når det
gjelder hvilke typer informasjon som kan og ikke kan publiseres (i tråd
med UiOs retningslinjer). Informasjonsdirektøren (eller hennes
stedfortreder) vil således "treffe avgjørelse" om innholdet -
enten direkte eller for eksempel via rettledninger og instrukser.
Informasjonsdirektøren vil derfor være å betegne som
"ansvarlig redaktør" etter straffeloven § 436.
I det
daglige virket for UiOs elektroniske informasjonssystem vil
redaktøranvaret håndteres av informasjonsdirektørens
stedfortreder. Denne "redaktøren" omtales også som
koordinator i notatet NYST -94/014 Perm. org. info.
Prosjektet NYST Informasjonsformidling anbefaler at systemeier (her:
Informasjonsavdelingen) skal håndheve redaktøransvaret og
systemeierskapet i samråd med de deltakende enhetene. Loven forutsetter
imidlertid at ansvarlig redaktør, i dette tilfellet
informasjonsdirektøren, har en suveren avgjørelsesmyndighet. Det
vil imidlertid i tvilstilfeller om hva som bør tillates kunne være
nyttig for ansvarlig redaktør å kunne rådføre seg med
koordineringsgruppen og de informasjonsansvarlige på
enhetene.
Universitetet har blant annet gjennom IT-reglementet forbeholdt seg retten til å kunne vurdere privatpersoners (studenter og ansatte) bruk av institusjonens dataressurser. Studenter og ansatte vil med andre ord kunne overprøves av universitetet med hensyn til hva de publiserer via institusjonens WWW-system.
Siden studentene og de ansatte selv ikke fullt og helt kan treffe avgjørelse om hva de publiserer, kan de heller ikke betegnes som redaktører (i juridisk forstand) for sin egen informasjon. Studenter og ansatte må likevel stå til ansvar overfor universitetet med hensyn til hva de publiserer via institusjonenes elektroniske informasjonssystem. Og selv om studenter og ansatte ikke beheftes med redaktøransvar i henhold til lov om redaktøransvar, kan de likevel blir holdt ansvarlig av rettsinstanser for hva de publiserer - både strafferettslig og sivilrettslig.
Professor Jon Bing understreker i sin utredning at redaktøransvaret først og fremst er et spørsmål om kontrollansvar:
"Redaktøren av et blad eller tidsskrift straffes med
bøter eller fengsel inntil 3 måneder såfremt bladet eller
tidsskriftet offentliggjør noe som ellers ville ha pådradd
straffeansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent
innholdet."
(strl. § 431, 1. ledd)
I en avis, et såkalt en-til-mange-medium, er den alminnelige
oppfattelsen av "ansvarlig redaktør" at denne må godkjenne
(kontrollere) det som skal på trykk. Nå er det ikke slik at
ansvarlig redaktører nødvendigvis kjenner til hvert ord som
kommer på trykk. Bing mener det er åpenbart at redaktøren
ikke må kjenne lese alt som kommer på trykk.
For WWW, et
mange-til-mange-medium, er det også åpenbart at det vil være
praktisk vanskelig å gjennomføre en direkte godkjenning/kontroll
av alt som publiseres.
Men annet ledd i § 431 nevner både et viktig forbehold for straffeansvar og en angivelse av hvordan redaktøransvaret kan håndteres:
"Dog er han straffri såfremt han godtgjør at det ikke kan legges ham noe til last med hensyn til kontroll med innholdet av skriftet eller tilsyn med eller rettledning eller instruks for hans stedfortreder, medarbeidere eller underordnede."
Den tradisjonelle oppfatningen av "kontroll" kan med andre ord oppfylles ved etablering av tilsyn, rettledning og instruks. Dette synet støtter Bing i sin utredning. Som for konvensjonelle informasjonssystemer (blad, tidsskrift og kringkasting) vil det alltid være en juridisk vurderingssak om kravet: "ikke kan ... legges noe til last" er oppfylt.
Det vil være ansvarlig redaktørs oppgave å gi medarbeidere (her: ansatte og studenter) nødvendig rettledning, tilsyn og instruks. En viss form for kontroll gjennom stikkprøver må det også etableres rutiner for. Erfaring viser imidlertid at brukerne selv utgjør en viktig tilbakemeldingsfunksjon. Feil med systemet og informasjonsinnhold rapporteres nokså ofte via elektronisk post til redaktør via webmaster-funksjonen.
Et eksempel på å ivareta et redaktøransvaret for det elektroniske informasjonssystemet kan blant annet være institusjonens IT-reglement (som vurderes supplert av et eget WWW-reglement for publisering). Kurs og skolering, samt holdningsskapende arbeid er andre eksempler på å oppfylle kontrollfunksjonen i.h.h til lov om redaktøransvar.
Annet ledd i § 431 inneholder også et annet viktig poeng. Dersom redaktøren har utført jobben sin med hensyn til kontroll, tilsyn, rettledning eller instruks, vil denne kunne unngå straff for ulovlig innhold i mediet.
WWW og Internett gjør at informasjon gjøres tilgjengelig uavhengig av tid og sted. Informasjon lagret i utlandet kan være like lett tilgjengelig som informasjon lagret på UiOs WWW-servere. Men redaktøren for UiOs elektroniske informasjonssytem har kun myndighet over informasjon som er fysisk lagret på institusjonens dataressurser. Derfor er det rimelig at redaktøransvaret er begrenset til å gjelde for den delen redaktøren kan utøve kontrollansvar (tilsyn, rettledning eller instruks) over.
Skulle referanser ut fra universitetets informasjonssystem gå til ulovlig informasjon, vil ansvarlig redaktør ved UiO ikke være beheftet med redaktøransvar for informasjonen som referansen peker til. Referansen i seg selv (hyperlinken), som UiO kan kontrollere, inneholder som regel ikke i seg selv noe ulovlig informasjon (med mindre den er skrevet/utformet slik).
Universitetet ønsker imidlertid å pålegge studenter og ansatte et moralsk ansvar utover det juridiske for første stegs referanser ut fra informasjon som er lagret på UiOs WWW-servere.
I utredningen "Struktur og kriterier for elektronisk informasjon" ( NYST 12/95), defineres UiOs elektroniske informasjonssystem som:
"Informasjon som er lagret på UiOs dataressurser og publisert via informasjonssystemet World Wide Web (WWW)."
UiOs elektroniske informasjonssystem er i skrivende stund bestående av flere titalls forskjellige WWW-servere, som er spredt over hele universitetet (og tallet er stadig stigende). Det er åpenbart at koordinering av disse WWW-serverne, såvel teknisk som informasjonsfaglig, byr på store utfordringer.
Utenom ansvarlig redaktør/redaktør er disse utfordringene organisatorisk håndtert av, eller tenkt håndtert av, webmaster, www-core, www-redaksjonsgruppen og en koordineringsgruppe/redaksjonsråd. Dette omtales nærmere i de neste delkapitler.
Betegnelsen webmaster er tradisjonelt knyttet til den/de person(er) som har ansvaret for den tekniske driften av en eller flere www-sites (baser for WWW). Ved UiO har man siden medio februar -96 , gjennom WWW-prosjektet og NYST-prosjektet, høstet positive erfaringer med en utvidet modell for webmaster-funksjonen, der også den informasjonsfaglige delen er integrert ved at webredaktør, i tillegg til teknisk personale, deltar.
Alle henvendelser via elektronisk post til webmaster@uio.no når både webredaktør og teknisk personale. For ansvarlig redaktør (informasjonsdirektøren) skjer dette i praksis ved at daglig utøvende redaktør mottar posten. Det har vært vurdert som hensiktmessig at brukerne bare har ett kontaktpunkt å forholde seg til når det gjelder UiOs WWW-tjeneste - uansett om henvendelsen gjelder tekniske eller informasjonsfaglige spørsmål.
Ved de forskjellige enhetene ved UiO er det egne webmastere som har det lokale driftsansvaret. Det bør trolig vurderes å innlemme de informasjonsansvarlige i webmaster-funksjonen også på lokalt nivå.
WWW-core er et forum der tekniske spørsmål for den daglige
driften av WWW-tjenesten for UiO diskuteres og besluttes. Dette forumet
består hovedsakelig av teknisk personale. I tillegg deltar
redaktør/koordinator i kraft av stedfortreder for ansvarlig
redaktør ñ informasjonsdirektøren.
(Denne
aktiviteteten er våren 1997 lagt til www-koordinering)
Det er opprettet en WWW-redaksjon med ansvarlig redaktør og daglig utøvende redaktør (webredaktør). I tillegg deltar to sentrale representanter fra det tekniske personalet knyttet til dirft og utvikling UiOs sentrale WWW-tjeneste. Hovedtyngden av deltakerne i redaksjonsgruppen kommer imidlertid fra informasjonssiden.
Våren 1997 ble gruppen supplert med en person fra Universitetsbiblioteket i Oslo (UB).
WWW-redaksjonen skal kunne møtes jevnlig og relativt hyppig for å diskutere og fatte beslutninger av informasjonsfaglig karakter i spørsmål som angår den daglige driften av informasjonssystemet.
I tillegg skal det opprettes en koordineringruppe (jfr. NYST perm. org. info 014/94). Koordineringsgruppen vil fungere som et redaksjonsråd, som gir systemeier/ansvarlig redaktør overordnete og strategiske råd for utviklingen av det elektroniske informasjonssystemet. Det vil trolig være hensiktsmessige at redaksjonsgruppen inngår i koordineringsgruppen. Koordineringsgruppens syn vil naturlig nok ha viktig innflytelse på driften og utviklingen av det elektroniske informasjonssystemet. Men ansvarlig redaktør vil fortsatt være pålagt den endelige beslutningsmyndighet i.h.h. til lov om redaktøransvar.
Loven pålegger ansvarlig redaktør å sanksjonere mot
informasjon som er ulovlig eller uriktig. Den arbeids- og ansvarsdelingen som
allerede er etablert ved universitetet, vil i seg selv være
kvalitetssikrende for den offisielle delen av det elektroniske
informasjonssystemet.
Hvis det mot formodning likevel skulle bli publisert
ulovlig informasjon, må det kunne betraktes slik at ansvarlig
redaktør eller dennes stedfortreder, er blitt bemyndiget av
universitetsdirektøren til å kunne beordre sletting av slik
informasjon ñ på alle nivåer.
Ansvarlig redaktør
vil også kunne slette referanser (linker/pekere) fra UiOs sentrale sider
inntil ulovlig informasjon er endret/slettet. Det vil være
nødvendig å kunne stille tilsvarende krav for oppdatering,
utdatering eller sletting av uriktig og utdatert informasjon.
Den store utfordring vil trolig ikke ligge under den allerede kvalitetssikrede offisielle informasjonsdelen, men å forhindre at privatpersoner (studenter og ansatte) lagrer og publiserer ulovlig informasjon. IT-reglementet skal ha en preventiv virkning i forhold til ulovlig publisering fra privatpersoner ved UiO.
Det er presisert av universitetsdirektøren av man ikke skal være restriktiv med hensyn til hva som kan publiseres gjennom UiOs elektroniske informasjonssystem. Man skal med andre ord forsøke å ivareta både akademisk tradisjon for åpenhet, dialog og debatt, samt ivareta de positive sidene ved Internetts anarkistiske kultur. Selv om ansvarlig redaktør vil være suveren i sine beslutninger, er ingen intensjoner om at denne skal bedrive meningssensur.
Normalsituasjonen vil som regel være følgende: etter
henstillinger (per telefon og/eller per elektronisk post) endrer personen
(studenten eller den ansatte) WWW-informasjonen etter redaktørens
pålegg.
Det bemerkes her at så lenge det kun publiseres lovlig
informasjon og informasjon som ikke er støtende vil redaktør ikke
ha behov for å foreta inngrep. I normalsituasjonen vil systemet drives
på en hensiktsmessige måte av lokale innleggere og
informasjonsansvarlige ñ så lenge de har gode retningslinjer
å forholde seg til.
Ved protester mot redaktørens pålegg, der den pålagte nekter å utføre pålegg, vil redaktøren kunne fjerne referanser som peker til den pålagtes informasjon.
Et viktig poeng her er at webredaktøren kun har behov for å sanksjonere mot publisering av ulovlig informasjon. Redaktøren jobb er med andre ord begrenset til å forhindre at publisering finner sted. Dersom ulovlig informasjon (barneporno o.l.) må slettes fra private konto-områder, er det en sak for IT-direktøren og andre bemyndiget etter IT-reglementet og universitetsloven. Webredaktøren har med andre ord ikke interesse av å stenge brukernes konto, da dette allerede håndteres av andre myndigheter ved UiO. Det bør imidlertid etableres et sett med rapporteringsrutiner for samhandlingen mellom redaktør for dt elektroniske informasjonssystemet og IT-direktør i for nevnte tilfeller.
Ved særs alvorlig tilfeller av ulovlig publisering bør det vurderes av redaktør om forhold skal anmeldes til politimyndighetene. Det er på det rene at alle straffbare forhold er å betrakte som politisaker. Redaktøren og universitetet kan selv risikere å komme i politiets søkelys dersom ikke ulovligheter anmeldes.
Klageinstans for avgjørelser tatt av ansvarlig redaktør vil være universitetsdirektøren.
Ved et universitet med omlag 37 000 studenter og 4 500 ansatte, der alle er potensielle informasjonsleverandører til det elektroniske informasjonssystemet, vil det være nødvendig å desentralisere en rekke funksjoner for i det hele tatt å kunne håndtere informasjonsmengden.
Loven forhindrer at redaktøransvar kan desentraliseres. UiOs elektroniske informasjonssystem vil av brukerne oppfattes som et medium, noe som både institusjonspolitisk og informasjonspolitisk er ønskelig. Men dersom man kan operere med vantette skott mellom UiOs titalls forskjellige WWW-servere, er det i prinsippet ingenting i veien for at det kan være en ansvarlig redaktør for hver av dem. Men noe av hensikten med UiOs informasjonssystem er nettopp kryssreferanser mellom de forskjellig informasjonsbiten som er lagret på forskjellige servere ved UiO. Dermed blir det vanskelig å operere med vanntette skott. For noe som da vil framstå som "ett" medium, krever loven at det er én redaktør. Loven krever også at det er et subjekt (person) for redaktøransvar (strl. § 431). Dermed kan ikke en enhet ha et kollektivt redaktøransvar.
Hensynet til brukeren taler også for at det skal være kun én ansvarlig redaktør. For en bruker vil det til tross for grafiske markeringselementer ikke alltid være like lett å finne ut av hvilken enhet ved UiO som står bak de forskjellige informasjonsbitene. Skulle man føle seg krenket eller bli skadelidende av informasjon, er det betryggende for brukeren å vite at det uansett er et kontaktpunkt han/hun kan henvende seg til for å få hjelp.
Når det gjelder informasjonsansvar (jfr. Perm. org. info NYST 014/94) må dette desentraliseres. Alternativet ville være at Informasjonsavdelingen og/eller USIT fikk oppgaven med å legge inn all offisiell informasjon for UiO. Dette ville imidlertid kreve ressurser langt utover det begge disse enheter rår over per i dag. Derfor er den sentrale oppgaven tenkt begrenset til å koordinere utleggingen av informasjon og etablere en hensiktsmessig overordnet struktur for informasjonssystemet.
Hvis det ikke er oppnevnt noen som opptrer som redaktør (en som treffer avgjørelse om innhold), og det tekniske personalet som drifter WWW-systemet for UiO foretar utvelgelsen (og innleggelsen) av informasjon, vil det tekniske personalet kunne pådra seg redaktøransvaret i følge loven.
Ved å oppnevne en ansvarlig redaktør i IA har man
oppnådd at teknisk personale blir fritatt for et redaktøransvar de
ellers kunne blitt rammet av.
Webedaktøren vil i henhold til lov
om redaktøransvar være ansvarlig for det andre publiserer (legger
inn) i det elektroniske informasjonssystemet ved UiO, et ansvar det tekniske
personalet (som bare drifter systemet) ikke vil være beheftet med.
Men uavhengig av redaktøransvaret kan teknisk personale rammes av
såkalt medvirkeransvar - den som medvirker ved forsett eller ved
uaktsomhet til at det begås ulovligheter.
Bing omtaler dette
på følgende måte i sin siste utredning:
"Hovedpoenget ... har vært å fastslå at selv om man
ser bort i fra redaktøransvar, så vil en operatør av et
datamaskinbasert system lett kunne komme i strafferettslig ansvar enten fordi
vedkommende medvirker til en straffbar handling, eller fordi straffbudet
også retter seg mot den som uaksomt krenker det, typisk i forbindelse med
meldinger av utuktig eller pornografisk innhold."
(side 226, "Rettslige
konsekvenser av digitalisering: rettighetsadministrasjon og
redaktøransvar i digitale nett", Complex 1/95).
Det er gjort et unntak for medvirkeransvaret for "teknisk personale", jamfør straffeloven § 254 (NB! Unntaket gjelder bare for ærekrenkelser):
"Ansvaret for ærekrenkelse forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendig."
Bing hevder at denne lovparagrafen er en slags "gjenytelese" for redaktøransvar - ved at redaktørens straffetrettslige ansvar objektiviseres, fjernes ansvaret for det tekniske personalet.
I tillegg til lov om redaktøransvar vil UiOs elektroniske informasjonssystem også berøres av straffeloven 3a. Kapittel:
Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet
på vegne av et foretak, kan foretakes straffes. Dette gjelder selv om
ingen enkeltperson kan straffes for overtredelsen.
(strl. § 48a,
1. ledd)
Denne lovparagrafen pålegger med andre ord UiO et objektivt ansvar for det som ansatte og studenter måtte utføre ved bruk av institusjonens dataressurser.
Lov om redaktøransvar rammer det som publiseres. Lov om foretaksansvar rammer i tillegg ulovlig bruk av WWW-tjenesten, som ikke nødvendigvis har karakter av publisering. Dette kan være ulovligheter som for eksempel datasabotasje, spredning av datavirus via filoveringer fra egne hjemmesider o.l.
UiOs IT-reglement har en slik oppbygning at det virker forebyggende med hensyn på å forhindre at det utføres datakriminalitet ved bruk av UiOs dataressurser.
Kort sammendrag av øvrige paragrafer, som ikke er spesielt omtalt tidligere i denne utredningen, i straffelovens 43. kapitel "Forseelser forøvede ved trykt skrift" (jamf. lov om redaktøransvar):
§ 428 - § 429 - setter krav om at blad og tidskrift skal ha en navngitt redaktør
§ 430 - nevner bøter og straff i forhold til ærekrenkelser o.l. ved blad og tidsskrift.
§ 432 - nevner bøter og straff i fobindelse med uriktig gjengivelse av rettsforhandlinger.
§ 433 - gjelder beslag og bøter vedr. blader og tidskrifter
§ 434 - setter krav om at tidskrift og blad skal tilsendes stedets politi et eksemplar etter utgivelse
§ 435 er en oppfølging av paragraf 433 om inndragning
Brev til Informasjonsavdelingen (30.10.96), Universitetet i Oslo
(UiO)
av professor Jon bing, Institutt for rettsinformastikk
Takk for den tilsendte utredningen, som jeg synes er viktig. Jeg viser også til Informasjonsdirektørens brev av 25.10.1996. La meg også beklage den helt utillatelig lange responstiden fra meg selv. Dette er dessverre bare Èn av mange saker jeg har latt bli liggende langt over normale frister - årsaken er dels mangel på tid også til helt nøodvendige oppgaver, men også av privat karakter.
Egentlig er det en stor oppgave å kommentere utredningen.
Utredningen bruker "redaktøransvar" i to betydninger. For det første som en henvisning til straffeloven, dernest som en betegnelse på det ansvar Universitetet i Oslo ønsker å påta seg. Naturligvis kan man ikke me degne disposisjoner påta seg et strafferettslig ansvar, det vil følge av loven. Videre opererer man med uttrykket "informasjonsansvar" (jfr pkt 2.1). Det kan vel reises spørsmål om man ikke burde nyansere terminologien. Kanskje skulle man velge "nettmester" eller "nettredaktør" med utgangspunkt i "webmaster" (pkt 2.5.1).
Det fremgår at Universitetsdirektøren har oppnevnt Informasjonsdirektøren som ansvarlig redaktør. Men dette gjør jo ikke Informasjonsdirektøren nødvendigvis til redaktør i straffelovens forstand, ettersom dette er betegnelsen på den person som har den funksjon som er definert i straffelovens § 436, sitert i pkt 3.2. Imidlertid vil man kunne anse at dette er tilfelle hvis Informasjonsdirektøren utarbeider retningslinjer for bruk av ressurser. Slike retningslinjer kunne fastsettes av Universitetsdirektøren som instruks overfor ansatte (og angi at Informasjonsdirektøren har myndighet til å treffe enkeltavgjørelser mv), og som er reglement overfor studenter. I tillegg måtte det da etableres rutiner som sikret at Informasjonsdirektøren - eller de som denne måtte delegere oppgaver til - tok stikkprøver, hadde rutiner for å fange opp klager mv. Dette er noe utdypet i pkt 2.4.
Likevel er det tvilsomt om straffelovens redaktøransvar kommer til anvendelse - den gjelder bare "blad eller tidsskrifter", og kanskje slike datamaskinbaserte tjenester som kan likestilles med blad eller tidsskrift. Heller ikke for konvensjonelle tjenester gjelder det redaktøransvar, f eks ikke for en forlagsredaktør som står for utgivelse av bøker. Av samme grunn unngår man ikke fritak for teknisk personale nevnt i straffeloven § 254.
Jeg tror derfor man ikke skal være for bundet av de noe mer formelle betraktningene som fremmes i pkt 2.7.1, men mer se på hvordan man skal kunne få et praktisk system.
Det er korrekt, som det står i pkt 2.3.1 at studenter eller ansatte ikke kan anses som redaktører (selv om man ellers skulle komme til at bestemmelsene kommer til anvendelse), men de vil selvsagt ha et vanlig strafferettslig ansvar for krenkende meldinger.
Jeg tror utredningen peker på viktige forhold, men at det kanskje burde klargjøres enkelte prinsipper:
Klar typografisk sondring mellom materiale lagt ut av Universitetet i Oslo, med tilhørende institusjoner på den ene siden, og av ansatte eller studenter på den annen side. Redegjørelse for denne sondringen knyttet til hjemmesider. Uttrykkelig angivelse at det som ikke er lagt ut på Universitetets egne sider, ikke er kontrollert, men at det må være innenfor retningslinjer for bruk av nettbaserte tjenester. Angivelse av rutine for varsling om noe finnes krenkende i materiale lagt ut av Universitetet eller noen knyttet til Universitetet.
Retningslinjer som angir normer for hva slags materiale som tillates eller ikke tillates på sider av Universitetets ansatte eller studenter, fastsatt ved instruks eller reglement. Etter min mening bør både den IT-ansvarlige og redaktør ha adgang til å slette (med varsel og kopi til den sanksjonen rettes mot). Man må også ha adgang til å utelukke "krenkere" fra nettet for kortere eller lengre tid.
Jeg tror det ville være ønskelig å holde dette borte
fra redaktøransvaret i straffeloven, og i stedet se på det som et
utslag av Universitetets eget arbeid med å opprettholde etiske prinsippet
i nettet.
Det refereres flere steder til Kulturdepartementets engasjement i
spørsmål om redaktøransvar og nett. Dette engasjement er
der, men spørsmålet hører nærmest inn under
Justisdepartementet, som administrerer straffeloven. Jeg ville anta at
spørsmålet ble tatt opp av Ytringsfrihetskommisjonen, men ettersom
denne ennå ikke har hatt sitt første møte, er det neimen
ikke lett å si. Personlig vil jeg gå inn som et hovedprinsipp for
at flest mulig bestemmelser gis en medienøytral utforming.
Med vennlig hilsen
Jon Bing