På Kaarstad-bygget finnes det ikke en ledig hånd. Alle hender er opptatt med å forme og utvikle nye kunstverk. Vi har kikket på Bachelorstudiet Kunst og håndverk.
Et trivelig studium: F.v. Lisa V. Tomren, Ann Katrin Grimstad og Tiril Birkeli
Det virker ikke særlig hektisk når jeg kommer bort til avdelingen for Kunst og håndverk. Likevel putrer det av aktivitet. I hvert rom finner jeg elever som holder på med noe. Enten det er keramikk, treskjæring eller skissetegning. Det er nok ingen tvil om at elevene her har valgt linje etter det de liker best.
- Jeg valgte Kunst og håndverk fordi jeg var interessert i det, sier Lisa V. Tomren, som er førsteårsstudent.
- I tillegg er teorien her mye kjekkere enn i andre fag, mener hun.
Et utfordrende og spennende fag
Mens vi sitter og prater kommer flere grupper med ungdomsskoleelever inn, og Lisa og de andre må ta seg av dem.
De forteller elevene om en oppgave de har hatt som heter "Venteplass". Hver elev skulle tolke tema og lage en modell av en venteplass. Blant eksemplene fra oppgaven hadde de laget en bussholdeplass, en fengselscelle og en gardintrapp. Det er i alle fall ingen tvil om at fantasien jobber ulikt.
- Det mest utfordrende jeg har gjort til nå, er faktisk eksamen, forteller Lisa og viser frem en gipsfigur hun holder på med.
- Til eksamen velger en oppgavene selv. Eksamen går på tvers av alle fag og det beste av alt er at du disponerer tida di sjøl, sier Lisa entusiastisk.
Veien videre - jobb og studium
Studiet skal kvalifisere for arbeid både i skole- og kultursektoren avhengig av hvilken spesialisering en velger. For eksempel ulike lærerjobber i grunn-, videregående- og kulturskolen, formidlingsarbeid i museum/galleri, kulturarbeid i kommuner. I tillegg kan en velge et løp der en fokuserer på egne kunstneriske prosesser.
Fra oppgaven "Venteplass"
Tiril Birkeli jobber med treskjæring
Selv vet ikke Lisa hvor veien går videre.
- Jeg har vurdert mye forskjellig, men akkurat nå står jeg ved et veiskille. Fremdeles så vet jeg ikke om jeg fortsetter her til neste år, vi får se.
Tekst og foto: Randi Betten