Publisert 8.4.2008 av Ina Helen Østby.
Undertegnede er slettes ikke noe utpreget A-menneske. Snarere tvert i mot. Likevel sa jeg i går optimistisk ja til å ofre et par timer av skjønnhetssøvnen min for å skrive om morgenstund har gull i munn på Høgskulen i Volda. Planen var å stå opp grytidlig for å forsøke å være på skolen før noen andre så mye som hadde tenkt den samme tanken.
Den gang ei! Tirsdag morgen oppdager jeg fort at jeg har vært litt for optimistisk. Vekkerklokka blir utsatt en halvtime. Deretter enda en halvtimes utsettelse. Og enda en… Ikke fullt så optimistisk lenger nå. Likevel, saken må fremdeles skrives. Jeg går inn for å ofre meg for saken, delvis.
Klokka halv ni: Tomt på parkeringsplassen og i korridoren.
Litt før halv ni er jeg endelig i gang. Jeg loffer bedagelig i retning skolen. Himmelen er grå og regntung. Typisk Volda-vær. Definitivt ikke en morgenstund verdt gull. Gangveien til skolen er, ikke overraskende, temmelig folketom. Ikke mange studenter her, nei!
Jeg ankommer Høgskulen ganske nøyaktig halv ni. Ingen bevegelser. Parkeringsplassen er nesten tom for biler. Ikke ett menneske er å se. Ivar Aasen-huset minner mest om et spøkelseshus.
Nettsvelas utsendte sleper seg dovent bortover korridoren mellom Ivar Aasen-huset og Hans Strøm-huset. Noen få folk er å se. Det er verdt å nevne at de fleste som viser seg, er tretti pluss. De yngre studentene glimrer med sitt fravær. Tilfeldig? Neppe.
En dame kjøper kaffe i kaffeautomaten. Dama heter Tove. Hun forteller at de er en gjeng som pleier å komme litt tidligere enn de andre i klassa. De treffes en stund før den første forelesningen. Da sosialiserer de, drikker kaffe og røyker. Morgenstund har altså gull i munn for noen.
Tove synes det er stille på skolen så tidlig på morgenen. Og det er visstnok de samme folkene som går forbi hver dag. For det meste lærere. Kanskje kommer man tidligere jo eldre man er?
Kaffeautomaten er populær; mens kantina og biblioteket er folketomme.
Morgenstund-ekspedisjonen min fortsetter i retning Berte Kanutte-huset. De få studentene jeg møter går sakte. Svært sakte. Tempoet minner lite om min sedvanlige i-siste-liten-til-forelesning-gange. Årsaken er kanskje at disse studentene har vesentlig mye bedre tid før forelesningene enn det jeg pleier å ha. Det er enda en halvtime til forelesningene kvart over ni begynner. Når jeg haster til skolen en vanlig tirsdags morgen, er det som regel fem minutter siden forelesningen allerede startet. Og hvis du lurer, ja, jeg er B-menneske.
På BK kan antall personer jeg møter telles på én hånd. Kantina har nettopp åpnet. Men er det vits i å åpne så tidlig? Alle bordene er tomme. Kun én kunde kommer mens jeg oppholder meg i kantina. Bestillingen kommer ikke som noen overraskelse: – En kopp kaffe cappuccino, takk.
Fra kantina tar jeg turen videre til biblioteket. Døra står vidåpen og ønsker meg velkommen inn. Lyset og varmen fra rommet innenfor griper tak i meg. Her vil jeg gå inn. Deilig! Rommet er godt opplyst. Kun to personer er å se. Stille. Så stille har jeg aldri før opplevd et bibliotek. Perfekt for flittige studenter. Er dette godt nok for gull?
Klokka fem over ni: Parkeringsplassen er full av biler, og korridoren er fylt med yrende studenter.
I skrivende stund titter sola fram over Høgskulen i Volda. Lite kan sammenliknes med Volda i solskinn. Tirsdagsmorgenen oppsummert med få ord: sol, stille bibliotek… og kaffe. Kanskje har morgenstund gull i munn likevel?